På leting etter autonomien

Da jeg var fire eller fem år, klarte jeg for første gang å skremme naboene mine. Med favorittbamsen min i ei leketralle, tuslet jeg stille og fredsommelig ned gangveien i retning skolen som lå på veien vi brukte gå til barnehagen. Plutselig hørte jeg en dame som ropte navnet mitt, igjen og igjen. Høyere og høyere. "Du må ikke gå over veien alene", ropte hun. "Du kan bli påkjørt". Like fredsommelig, snudde jeg og gikk tilbake. En anelse forurettet bak mitt føyelige ytre. Hva tok hun meg for? Jeg som nettopp hadde hørt på Anne-Cath Vestly-kassetten min hvordan man skulle krysse en gate og passe seg for bilene. Jeg som hadde gått den veien sikkert hundre ganger minst med mamma og pappa til barnehagen. Hvorfor skulle noen være redd for at jeg ble påkjørt? Jeg kunne da passe på meg selv, og på bamsen min som skulle få se den fine lekeplassen. Det falt meg ikke inn å si det til noen. Ikke hvor jeg skulle eller hva jeg tenkte på. Slik sikkert mange barn har gjort før meg, og fortsatt gjør den dag i dag. Den største forskjellen var bare at øynene mine ikke fungerte like bra som andres øyne. Ja, og så at ting var litt sånn rart hjemme, men det hadde ikke noe å gjøre med akkurat denne turen i et stille nabolag langs støvete gangveier.

Hvorfor akkurat denne scenen har festet seg sånn, vet jeg helt ærlig ikke. Den er verken spesielt frydefull eller opprørende. Men jeg tror kanskje det handler litt om en slags følelse av noe sant. Om noe annet og mer, enn øynene som nesten ikke så eller hjemmeforholdene som alt den gang ikke var så bra. . Noe som jeg med temmelig stor sikkerhet kan si handlet om den EKTE Muldra: ei stille, tenksom, litt engstelig, men likevel selvstendig jente som likte å finne ut av verden på sin måte, uten for mye mas og tjas fra omgivelsene.

Selvfølgelig påvirket omgivelsene jeg vokste opp under meg sterkt.. Et engstelig barn som blir hånet for sin frykt, blir god på å gjemme seg for det og de som gjør henne redd. Hun unngår å gå til de voksne etter bekreftelse og blir ekspert i å late som alt er bra. Det invaderte barnet blir flink til å passivt ta imot alt hun får mens det preller av den usynlige muren hun gjemmer seg bak. Enten det er vennlighet eller hets, sinne eller grenseoverskridende kjærlighet. Da blir det som i utgangspunktet kan være positive personlighetstrekk, lett til lag på lag med mentale forsvarsmurer, og fluktruter så innfløkte at det heller er regelen enn unntaket å gå seg vill. Like fullt er det å være stille, tenksom og selvstendig en del av meg som ikke bare kan avskrives som produkter av en vond barndom, men om dyptliggende personlige egenskaper. Egenskaper som etter hvert altfor mange har skullet sortere i båser og henge på knagger. Sannsynligvis i beste mening.

For det er nå en gang sånn at vi mennesker liker å sortere og kategorisere. Særlig det vi kanskje ikke helt forstår. Det normale fra det unormale. Resurser og utfordringer. Dette blir enda tydeligere når man kommer i kontakt med ulike institusjoner som barnehage og skole, og enda mer vil jeg våge å påstå, når man trenger hjelp fra spesialistene, fordi man for eksempel har en funksjonsnedsettelse.

Jeg husker hvor frustrerende det var som barn, at alle voksne rundt meg hele tiden skulle mene så mye om meg. Om hva jeg fikk til og ikke fikk til, og hva jeg burde fått til. Hvor lite sosial jeg var. At jeg var for lite selvstendig og ikke ville prøve nye ting. Samtidig, at jeg tok for mye ansvar og sjelden spurte om hjelp. På skolen var jeg den synshemmede og bare det, føltes det som, og min oppgave var å lære meg å være synshemmet. En egenskap ved meg som for meg var like naturlig som hårfargen min eller at jeg likte å høre på musikk, ble til fag jeg skulle prestere i, på lik linje med norsk og matte. Helt uten sammenheng til det livet jeg levde utenom skolen, for et forvirret barnesinn. Mens på hjemmebane ble mange av utfordringene relatert til synet mitt, bagatellisert og mer eller mindre oversett. Jeg skulle jo fungere like bra som normalt seende barn. Helst enda bedre.

Verst var det imidlertid når mine små og store særheter som stahet, engstelse og sjenanse ble avskrevet som uheldige bivirkninger av å være synshemmet: "Mange med nedsatt syn har ofte slike vansker". Gjerne i kombinasjon med resignasjon: "Nå har vi prøvd å hjelpe deg lenge men du vil jo ikke". Med andre ord, årsaken til at jeg ikke lot meg hjelpe, bunnet i en feil ved meg. At jeg kanskje manglet språk for å formidle hvor frustrerende det var å ikke få prøve og feile med all denne såkalte hjelpen hengende over skuldrene, var det ingen som tok inn over seg.

Som når de grep tak i hendene mine for å forsøke å vise meg hvordan noe skulle gjøres, for så å sukke oppgitt når jeg strittet imot. Eller tok arbeidet fra meg for å "hjelpe meg å bli ferdig" samtidig som de andre, berømmet meg for hvor fint det ble, det arbeidet DE hadde gjort, og ble indignerte når jeg feilet i å vise den forventede gleden. Stadig vekk, dårlig skjult irritasjon mens de sa at jeg ikke måtte være så redd for å gjøre feil.

Men i begynnelsen var jeg egentlig ikke så veldig redd for det. Jeg hadde bare veldig dårlig syn, var sta, forsiktig og ville forstå hvordan verden fungerte,. De voksnes implisitte kritikk når jeg ikke var rask og kontaktsøkende nok, gjorde meg imidlertid livredd for å gjøre noe galt. Til slutt hadde jeg til og med prestasjonsangst for å ha prestasjonsangst...

Tro meg, det gjør noe med deg å bli møtt på denne måten. Ikke som et individ med min egen livshistorie og egenskaper, men som hun med nedsatt syn og uønsket atferd, som skulle lære seg å være "normal" ute i verden og vidunderbarn hjemme. Jeg mistet meg selv. Mistet drømmene og håpene mine. Hva som gjorde meg glad og trist, og hva som moret og kjedet meg. Alt handlet om å gjøre andre til lags, innenfor de altfor trange båsene gitt meg av menneskene rundt, og uten at jeg forsto at det kanskje lå andre muligheter der ute. Muligheter jeg bokstavlig talt ikke var i stand til å se.

Men jeg har klart meg. Mye takket være min innadvendte, stillferdige stahet og utforskertrang. Under overflata, ofte godt begravd, ligger det liksom alltid et stille opprør mot det etablerte og en nysgjerrighet på hvordan verden, og jeg selv, egentlig henger sammen.

Derfor leter jeg stadig etter nye måter å oppdage verden på, og oppdager at mye av det tapte kan jeg faktisk ta igjen i voksen alder. Som å sanse verden gjennom kroppen. Navigere dit jeg vil når jeg vil. Leke og lære gjennom alle slags utrykk. Som musikk, språk og tegning,. Ting jeg har gjort i mange år og likt mer eller mindre, men som nå til fulle kan gi meg energi og inspirasjon. Fordi jeg forholder meg til hva jeg har lyst til og ikke, med alle sanser. Utrolig spennende, men også vanvittig krevende. Fordi det dypest sett handler om å komme i kontakt med hele meg og hvem jeg virkelig er, løsrevet fra andres definisjoner og antakelser, samtidig som jeg hører til i verden.

Jeg vil gjerne invitere dere med på deler av denne ferden. Så mye av den som jeg tør å dele, hvertfall. Det hadde vært fint å ikke måtte stå alene i dette, og få erfare at å dele med andre ikke er det samme som å miste seg selv...

BPA i motbakke

Brukersturt personlig assistanse er et fantastisk verktøy! Det er det ingen tvil om. Det gir deg frihet til å leve og prioritere slik du vil. Uten at noen legger seg borti hva du bruker tida på. Det er frihet under ansvar, og det er godt.

Bortsett fra når du egentlig ikke helt klarer ta ansvar for deg selv. Spesielt når du egentlig ikke orker verken å gjøre noe, si noe, tenke noe elle forholde deg til noe som helst. Når å finne ut av egne behov akkurat nå gir deg hodepine, og du egentlig bare trenger å få være litt, men ikke altfor mye, i din egen boble og vente på at gnisten skal tennes. Helt til motivasjonen banker på døra og gir deg lyst til å melde deg på verden igjen.


Så vil du plutselig ut. Gjerne på steder og arrangementer hvor det hadde vært mer enn litt praktisk med assistent. Ikke for det sosiale, men som ledsager. Problemet er bare... Det er under en time til og du har ikke løftet en finger i forkant.

Me en en gang denne sommeren har jeg sittet der med skjegget i postkassa, gitt meg minst ti mentale kilevinker og forbanner mitt impulsive, apatiske vesen. Andre gange tar jeg meg på tak og planlegger etter alle kunstens regler, men når dagen kommer er motivasjonen på bånn. Enten det handler om været,, uforutsette hendelser eller at humøret bare er litt sånn derre blæh. Det freaker meg ut. For nei , jeg er tydeligvis ikke vant med å håndtere en umotivert, morgentrøtt, gretten Muldra som IKKE er flink pike og holder følelsene sine i sjakk., bare sånn fordi

Samtidig kjenner jeg på et uforklarlig vis at jeg behøver impulsiviteten. Ja til og med i små doser, trenger jeg apatien og ventetida, for å komme i kontakt med hva som EGENTLIG driver meg. Det er som en forsinket trassalder. Som om jeg endelig har oppdaget betydningen av ordene "jeg gidder ikke", og vil teste de til fulle.

Men det gjør det å være sjef i eget liv og sjef over andre, til noe ganske så pyton!

For hvordan lede andre når Jeg ikke klarer lede meg selv? Hvordan sette grenser når jeg føler meg grenseløs? Ikke minst, hvordan ta imot hjelp og støtte når jeg hater at andre blander seg borti livet mitt, selv når jeg vet det er i beste mening?

Hjertesukk fra en rotløs arbeidsleder som har gått seg bort i sitt eget, kuperte landskap.

Trollbundet

En liten historie om musikk og menneskemøter. Om motet til å være synlig og sårbarheten i å gi seg hen.

Noen ganger tar du et ganske tilfeldig valg, som blir viktigere enn du kunne forestilt deg.

Noen ganger trosser du frykten, og tar sjanser som bare du kan forstå betydningen av.

Våger møte verden med et åpent hjerte, og får din egen lengsel og sårbarhet på kjøpet.

Egentlig var det en ren slump, at jeg oppdaget de, Mankes. En nederlandsk duo som var på turne i Trøndelag og nå skulle spille her på et par av byens små, lokale utesteder. Musikk jeg aldri hadde hørt om, men som pirret min nysgjerrighet. En anbefaling og noen meldinger senere, var det bestemt. Jeg og to andre skulle på konsert.

Å dra ut med gode venner og presentere de for ny musikk som ingen av oss egentlig kjenner til, høres kanskje ikke ut som en stor greie for mange. For meg, derimot, som for få år siden kunne få en hel kinoforestilling ødelagt av skam og dårlig samvittighet på vegne av alle som ikke trivdes like godt som meg, krever det en hel del mot. Likevel dro vi sammen på oppdagelsesferd inn i et nytt musikalsk univers.

På god avstand fra scenen satt vi og lot oss lokke inn i noe vakkert, melankolsk og intenst medrivende. Med en underlig mørk grunnstemning som holdt meg fast utenfor tiden, og tekster jeg bare sånn halvveis forsto. Musikk som snakket til noe i meg, noe som var sulteforet på et eller annet bortenfor ord, som det først nå var trygt nok å kjenne på.

Ja, for jeg følte meg trygg. Trygg nok til å lytte uten samvittighetskvaler, selv da musikken Tok seg opp til nivåer av annerledeshet og enkelte publikummere rundt oss falt av lasset. Trygg nok til å le, selv da jeg i min svaksynthet grep en fremmeds glass ved bardisken og oppdaget at det tilhørte en av musikerne. Trygg nok til å la meg berøre og trollbinde, og våge dele felles begeistring. En begeistring som ga meg en følelsesmessig glupende apetitt. Denne ene kvelden var så visst ikke nok. Jeg ville ha mer av det samme!

Dagen etter skulle de opptre på en enda mindre kafé her i byen. Dit dro jeg, mutters alene for første gang. Til et lokale så lite at det å snike seg inn ubemerket bare er å glemme. Hvor det er like innafor for gjestene som betjeningen å hilse. på deg. Like fullt dro jeg. For uten å skjønne hvorfor, visste jeg at denne ensomme oppdagelsesferden behøvde jeg.

Skjelvende bak besluttsomheten står jeg der, et kvarter før konserten begynner. Den eneste i rommet foruten de to musikerne og servitøren, og gjenkjent fra dagen før. Den hvite stokken gjør det umulig å late som jeg er en annen enn hun entusiastiske, nesten blinde, ølglassstjelende fra kvelden før. Verst er det imidlertid å bli avslørt som en fan, mer enn middels begeistret for musikken. Så entusiastisk at jeg ikke bare kommer to dager på rad, men attpåtil tar turen ALENE.

Mitt første instinkt er å å flykte, eller kanskje gjemme meg i det innerste hjørnet. Men HVOR er nå det innerste hjørnet?? Jeg aner ikke. Nettopp fordi jeg er den eneste, og er så synlig, er det umulig å flykte, og umulig å vise seg mer sårbar enn jeg allerede er. Dessuten, hvisker den nye sulten i meg, vil jeg oppleve musikken på kloss hold.

Det blir en intenst nær opplevelse. Lokalet er lite og lyden justert deretter. Fra gårsdagens trøkk trer nå nyansene frem. Tonene, stemningene og tekstene jeg bare delvis begriper meg på. Alt kommer enda nærmere. Griper tak og virkelig klemmer til om hjerterøttene på meg , så det nesten kjennes som jeg skal gå i stykker. Snakker til dette sårbare, lengtende et sted inni meg som jeg enda ikke har blitt ordentlig kjent med.

Plutselig står det så smertelig klart for meg at det er ekte mennesker som står foran meg og byr på seg selv. To levende mennesker som spiller og synger for oss. To mennesker som kan se meg, og hvordan musikken går inn på meg. Som kanskje blir påvirket, berørt av mine ansiktsuttrykk og mitt kroppsspråk. Jeg føler meg avslørt, sårbar og som om sjela mi er avkledd i all offentlighet. Innsikten treffer meg hardt og brutalt. I min kjærlighet til musikk, har jeg sjelden eller aldri klart å forholde meg til menneskene bak musikken. Mer som om de kun er der i kraft av klang og toner. Som om de kun "er" musikken de spiller. Men det funker ikke i dag. Fordi vi er så nær. Fordi vi har snakket sammen. Fordi de har sett meg komme to ganger på rad for å høre på. Fordi jeg ikke eier pokerfjes og ikke klarer skjule hvor berørt jeg er. Det både skremmer, smerter og gjør meg glad og ydmyk på en og samme tid.

Akkurat her, akkurat nå, opplever jeg en form for bånd til menneskene i dette rommet. En form for tilknytning som ikke er nær og personlig, men like fullt så genuin og ektefølt som den kan få blitt. Hvor tonene er trådene som knytter det hele sammen.

I over en uke gikk jeg rundt som hadde jeg den ene foten og det meste a hjertet i et annet univers. Fylt av følelser jeg ikke forsto. Gradvis åpnet jeg opp, og forsto at det jeg følte var et slags savn. Nei, mer som en sorg. Over å ha forlatt noe vakkert og skjørt som rommet både ensomhet og tilhørighet. En lengsel etter å oppleve denne tilhørigheten på nytt, men samtidig vite at det er det ingen garanti for. Så meldte tvilen seg, og skammen. Dette vakre kunne simpelthen ikke være så vakkert, vemodig og viktig som jeg prøvde å innbille meg. Var det ikke heller litt sykt, ja nærmest noe uanstendig over å bli så betatt? Best om det forblir en hemmelighet som kan glemmes i stillhet. Allikevel så skriver jeg. Selv om det har tatt over en måned å jobbe meg forbi skammens og tvilens fallgruver. Fordi jeg vet, at egentlig handler det om frykt. Frykt for å å gi seg hen og vise for seg selv og resten av verden at jeg er et menneske som kan bli trollbundet og henført. At jeg har et stort rom i hjertet mitt hvor alle de forbudte følelsene bor. Varme, intense, lengtende og nære følelser det ennå føles for farlig å sette ord på. Derfor skriver jeg, i et håp om at skammens og fryktens troll en dag skal sprekke i sola.

Bare slik kan jeg lære meg å leve på ordentlig. Høre ti i verden med hele meg!

Din tanke er fri. Eller?

"Du ser så lur ut, Muldra", sier hun til meg, min gode venn som sitter rett ovenfor meg.
Vi har sittet her en god stund nå. Jeg med min trofaste braillenoteringsenhet eller skrivekompisen som han kalles; hun med datamaskinen. Vi har skrevet, snakket og skrevet litt igjen. Komfortable i lommene av stillhet som oppstår mellom oss. Nå blir jeg imidlertid varsomt lokket opp til overflaten. Ansiktet mitt har visst avslørt noe av aktiviteten på innsiden, igjen, nesten før jeg blir klar over det selv.

Mitt første instinkt er å si at nei, det er ingenting. Tankene bare flyr, som vanlig. Var det noe? Jeg husker ikke. Kanskje begynner jeg å si det også, men så... I et mikrosekund, bare, stopper jeg opp. Ser døren inni meg som er i ferd med å lukke seg... til den sakte og forsiktig glir opp igjen.

Så forteller jeg hva jeg tenker på. En liten betroelse bare, som jeg helt nylig våget innrømme ovenfor meg selv, og først nå tør si høyt til en jeg stoler på. Og jeg erfarer at det går bra. Taket faller ikke ned i hodet på meg. Avgrunnen åpner seg ikke under føttene mine. Jeg blir ikke en gang det minste redd for følgene av å si noe høyt. Det føles bare... ålreit,, liksom.

Din tanke er fri, er en sang jeg har kjent siden barneåra, og et motto jeg har levd etter nesten like lenge. Andre mennesker kunne påvirke meg, forme meg, hjernevaske og manipulere meg De kunne ta eierskap over hva jeg sa og hva jeg gjorde, ja til og med over kroppen min, men ALDRI så de det aller innerste. Min hele eksistens og overlevelse avhang av det. Den ene tanken om at jeg var meg, og jeg ville fortsette å leve.

"Og slik vil det alltid bli. Min tanke er fri".

Men hva består egentlig denne friheten av hos et barn, en ungdom, som alltid venter seg å bli invadert, manipulert, utnyttet? Når den eneste måten å overleve på har vært å si som de voksne, gjøre som de voksne og tenke som de voksne? Jo, da blir den aller største friheten å få være alene. Til IKKE å fortelle. Til IKKE å betro seg. Frihet til å ha hemmeligheter. Frihet til å holde avstand...

Det blir en ensom eksistens. En dag for ikke så lenge siden, begynte jeg å fatte at mitt vennlige smil og "Joda, jeg har det bra. Hvordan har du det?", egentlig fungerer som verdens beste og mest kamuflerende rustning. En rustning hvor oppmerksomheten preller av, like lett som regndråper på ei vindusrute, mens alt den andre ser, er speilbildet av sin egen vennlighet.

Så jo, mine tanker er fri. Fri nok til å la seg fengsle, av seg selv.

Men jeg prøver. Prøver å åpne døra til mitt selvbygde fangehull på klem. Prøver å by på små bruddstykker, trivialiteter, små og store gleder, og sorger, og lengsler. Ser at disse små glimtene til sammen knytter bånd og bygger bruer over til andre mennesker. Forbindelser jeg ennå ikke tør stole på sånn helt på ordentlig. Kanskje en dag langt der fremme tør jeg legge min fulle tyngde på disse båndene og være trygg på at de holder, selv hvis jeg faller.

Det er lov å håpe.

Sendt fra min iPad

Farvel, farmor

På mandag reiste jeg sørover for å ta farvel med min gamle farmor som jeg knapt har sett på altfor mange år. Siste gang hang demensens tåkeslør mellom oss, men en varm stråle av gjensynsglede åpnet en rift stor nok til at blikk og hender kunne møtes. Gjensidige smil og varme. Det var over to år siden, og nå, nå skulle det aldri skje igjen.

Bare minnene står tilbake. Fra for lenge siden, men også denne dagen hvor fortid møtte nåtid i en vakker og medmenneskelig avskjed

Jeg minnes de to som sang sine modige toner med personlig preg. Sang seg rett inn til hjertet mitt, fordi musikk er et språk som ikke trenger noen annen forklaring.

Jeg minnes prestens ord, som plutselig inneholdt linjer fra "MIN" sang: Gabriellas Song, og hvordan hjertet mitt åpnet seg i sorg og fortvilelse over alt som ikke ble. For akkurat denne sangen, drømte jeg om å synge for henne som lå der. Vise henne at jeg er i ferd med å lære meg å leve uten frykt. Paradoksalt nok var jeg for redd til å gjøre det, og det ble med drømmen.

Å høre detaljer fra et langt, innholdsrikt liv, og få en følelse av å bli kjent med et helt nytt menneske jeg gjerne skulle ha møtt før det var for sent.

Den ru følelsen av kistehåndtaket minnes jeg, mens vi gikk sakte nedover kirkegulvet med verdighet. Ut i de gylne høstfargene som så ut til å gløde litt ekstra til ære for hun som lå der. Så ydmyk og takknemlig var jeg. Redd, men samtidig trygg. I sorg, men samtidig glad for å få delta i denne siste, verdige stunden. Alle alene på sett og vis, bærende på våre egne minner, tanker og følelser. Samtidig sammen om å bære henne, denne aller siste ferden på jordens overflate.

Senere, alle klemmene og de oppmuntrende ordene mens jeg sto der midt i stormkastene fra mine egne følelser. Følelser som bare ville ut og opp blant tretoppene i gravlunden. Røske og rive ned alt høstløvet i kaskader over folkemengdene der nede. Men så skjedde ikke. Mennesker som så kampen min og brydde seg, Holdt om kroppen min. Holdt fast sjela mi, så den ikke forsvant et sted dit ingen kunne nå meg.

En tung dag. Men også en dag med verdighet og medmenneskelighet. Som viste meg at tross smerte som var og smerte som er, tross brokete liv og såre minner, så finnes det andre krefter der ute som bygger opp i stedet for å rive ned.

Takk!

Kroppsminne og et hjerte på krigsstien

Jeg trodde jeg var klar. Klar til å ta del i noe sunt og normalt. Klar for et barn av nåtidens tegn påtrygghet. Så glad for endelig å våge åpne hjertet mitt for denne enkle symbolhandlingen.

Helt til det ordløse språket forteller sin historie.
Kroppsdeler som prøver å dovne bort.
En mage som fylles av angst.
En følelse av å ha gjort noe forferdelig feil. Noe utilgivelig.
En historie fra for lenge siden.

Og jeg blir sint. Eitrende sint. Ikke på kroppen som gjør som den gjør, eller følelser på avveie. Nei jeg blir sint på at noen kan ødelegge et menneske slik. Så lille meg mistet grensene og tryggheten, og store meg ikke en gang kan gi en uskyldig nattasuss uten å innhentes av fortiden. På alt jeg mistet og alt jeg går glipp av, takket være et menneskes feiltrinn.
SINT, SINT, SINT!

Ennå makter jeg ikke bli sint på han som bor blant fortidens skygger. Ikke helt enda. Men tro meg, det er et spørsmål om tid før jeg blir alvorlig forbanna, og da, da blir det bråk!

P

Å se seg selv utenfra, innenfra

​

Jeg ser på bilder. Bilder som vekker minner. Minner jeg ønsker var gode, men ikke var så gode likevel. Derfor flyktet jeg. Fordi jeg fryktet skammen, og jeg skammet meg over frykten.

Men nå ser jeg på bildene. Mens jeg venter. Venter på kroppens ordløse språk. Holder fast på bildene, mens kroppen forteller.

Det er som å se seg selv på en film. Innenfra, og ut, og så inn igjen. Fordi filmlerretet er meg. Men, jeg er ikke filmen.

Jeg er her, nå. Ser på bilder fra en tid tilbake. Kjenner følelser med røtter en tid tilbake. Samtidig vet jeg at disse følelsene erfares akkurat her, akkurat nå. De er verken hele fortiden, nåtiden eller fremtiden, men fortsatt viktige. Det må jeg bare akseptere.

Så jeg holder de fast. Ikke hardt og kontrollerende, men med ro og og varsomhet. Lyttende. Så, sakte, men likevel raskere enn jeg ventet, blekner de. Sakte slipper jeg taket. Ser hvordan de driver bort som skyer på himmelen. I visshet om at de ikke har forsvunnet for godt, men at deres makt over meg har bleknet.

Kanskje kan jeg en dag se på bildene, og gi rom for andre detaljer, andre nyanser. Det ville vært fint.

Store drømmer, egne veier

Et innlegg som egentlig skulle legges ved to bilder på Facebook, men pga en viss ordflom, legges det her i stedet. Bildene som refereres til får jeg dessverre ikke lagt ut pga tekniske utfordringe.

Wow, for et år, og for en vår! På den ene siden er jeg så tom i hodet at jeg nesten ikke orker tanken på å skrive noe mer enn disse meningsløse setningene. På den annen side skjer det nok til at jeg kunne fylt om ikke ei hel bok, så hvertfall et ukjent antall kapitler med betraktninger rundt ting som skjer. Men jeg skal prøve å få sagt noe. Fatte meg i korthet, samtidig som jeg får fram essensen.

Bildene under viser meg i to ganske ulike situasjoner fra de to siste ukene. To hendelser som har betydd mye for meg av den enkle grunn at de representerer mål jeg har jobbet mot og drømmer jeg har hatt, kun for min egen del.

Det første bilde er fra siste søndagen i mai, da en stor og viktig drøm gikk i oppfyllelse: jeg fikk stå sammen med den fine gjengen i Charlottenlund Gospelkor og synge Gabriellas Song foran publikum. Å få synge en av de sangene som har betydd mest for meg, sammen med gjengen som har vært et av mine tryggeste holdepunkt i tilværelsen det siste året, gjorde meg både ydmyk og takknemlig, og kan egentlig ikke beskrives med ord. Å trosse både prestasjonsangst, skam og mindreverdighetskomplekser så til de grader at jeg til og med investerte i et par sangtimer der både stemme og kropp fikk kjørt seg, er noe jeg aldri ville tiltrodd meg selv to år tilbake. Men jeg gjennomførte.

Det andre bildet er fra i går da jeg akkurat hadde passert mål på mosjonsløpet Jentebølgen for første gang sammen med min assistent, etter å ha jogget så mye som det var mulig av løypa, og det etter kun noen ukers sporadisk utprøving av løping med ledsager. Å avansere fra mine første, spinkle forsøk på minuttsintervaller, til gårsdagens jogging i slalåm på brostein og over skrå gressbakker for å passere hordene av ruslende damer, ble et synlig bevis  på hva tålmodighet, stahet, mestring og en god dose humor kan utrette.

Felles for disse to milepælene, er at det er ting jeg har gjennomført primært for min egen del. Vel, så var halve moroa med å løpe med ledsager å knekke kommunikasjonskoden. Ikke minst så ville ikke gleden ved å synge Gabrielles Song vært nær halvparten så stor om jeg sto der alene, uten korets støttende stemmer i ryggen. Allikevel gikk jeg inn i det, ikke bare av eget ønske, men på eget initiativ.

Det var mitt valg å hoppe i det og vise assistenten min den tillit det er å være ledsager. Det var mitt mot som fikk meg til å trosse både skam og mindreverdighetskomplekser og stille mitt sjøre, livredde og livskraftige hjerte til allment skue under konserten med koret.

Men det har kostet. Mer enn jeg har villet innrømme. Ikke bare tid og resurser brukt på å jobbe mot et mål. Også alle rundene med angst, selvforakt og dårlig samvittighet for at jeg for kanskje første gang i livet, helt og fullt jobbet mot mål som bare var mine, og dermed hadde mindreoverskudd til verden rundt meg. For jeg burde jo være mer sosial; burde være mer meddelsom; burde, burde burde... 

I skarp kontrast til dette, eller kanskje ikke, opplever jeg nye sider ved å være i relasjon som både er smertefullt, ulidelig skremmende og forvirrende. Men mest av alt vart og sårbart på en ny og fin måte. Men det er en annen historie.

For nå er jeg sliten, igjen. Skikkelig inn til margen sliten. Av å dras mellom sulten på menneskene, livet og eventyrene, og behovet for åsnke sammen i stillhet og la verden falle på plass rundt meg. Mellom behovet for å følge mine egne veier og ønsket om å være der for alle rundt, men ikke strekke til.

Så til de som måtte synes jeg er litt i overkant av og på og ukontaktbar i disse dager: Det stemmer nok, og jeg beklager! Dere er ikke glemt. Jeg må bare få litt balanse i livet

Sjeletoner

– om å synge seg fra nåtid til fortid og tilbake.



Jeg synger igjen, og jeg elsker det.

Tonene stiger fra det innerste i meg, sjela, kjernen, til de ytterste grensene i kroppen. Kroppen som også er en del av meg.
Sangen binder meg sammen, kropp, sinn og sjel, så jeg blir et helt menneske.
Musikken lar meg reise gjennom tid og rom, og vekke til live den jeg en gang var.
Det verste er at jeg tror jeg liker det. Kanskje...

Med koret deltar jeg på seminarer, to helger på rad, faktisk, og jeg får kjenne at jeg vokser.

Først sammen med to andre kor og en av byens mest kjente, klassiske kordirigenter.
En i mengden. Pust,  oppmykning og hodeklang i fokus. Kroppen faller til ro, slapper av.
Røtter av trygghet graver seg ned i underlaget, og sjela flyter med pust og toner, fra nederst i tærne, opp gjennom magen, brystet og ut gjennom bakhodet. Blir ett med de andre stemmene som samles i en harmonisk, klangfull enhet.
Her, i dette runde, åpne rommet av sølvskimrende klang har jeg alltid hørt til. Fra de tidlige barneårene, sammenkrøllet og trygghetssøkende foran høyttaleren med ørene fulle av renesansemusikk. Til timene i Nidarosdomen, der tonene kunne gi vinger til livets smerte og la den fly fritt under steinvelvingen, mens jeg søkte tilflukt i de kappekledte rekkene.

En uke senere er det bare oss i gospelkoret og en sangpedagog, med en helt annen tilnærming til kunsten å synge.
Detaljert kroppsbevissthet. Fra tunge, gane og stemmebånd, ribbein og mellomgulv og ned gjennom hoftene.
Finne gospelsounden og synge med trøkk. Helt fra magen og opp gjennom brystet. Rope ut tonene i utadvendt samstemthet.
Og jeg oppdager ropet... En forbuden frukt jeg aldri så nytten av.
Ropet med en grense i seg. Et klart og tydelig NEI!
Men for hva?
Under huden er det noe som våkner og begynner å kravle. Noe som vil bort fra denne virkeligheten. Denne ekle kroppen som ikke vil gi seg med å være her, så til stede og levende...

Og i dag kom en liten solstråle av en treåring som vekket det innerste av det indre. Min lyshårede lille steniese som elsker å synge.
Sammen synger vi, solstrålen, mamma og jeg.
Jeg synger høyt, og med en så dyp, ektefølt inderlighet jeg trodde var glemt for alltid.
De gamle barnesangene hjemmefra og fra barnehagen, triller ut på løpende bånd, som glitrende klinkekuler og fargesprakende sprettballer. Tekster, melodier. Alt sitter. Alt kommer tilbake. Fra sanglekene med sine faste, trygge regler, til å gynge på huska i hagen og le fyrdefullt mens de voksne synger.
Gylne perler, som blir til fyrlykter som lyser opp fortidens skoddebanker.
Jeg er voksen. Jeg er liten. Alt på en gang. Ikke fragmentert og splintret. For alt lever i meg samtidig. Som en enhet som kan romme både det voksne og stødige og det oversette, men livskraftige barnet.

Latter og gråt, smil og tårer. Trygghet og en dyp, dyp redsel. Det er så godt å være hel! Så vondt å ikke slippe vekk. Så altoppslukende spennende og overveldende å være våknet av dvalen. Men nå som jeg har oppdaget livskraften som alltid var der bak sløret av beskyttelse, vil jeg aldri slutte å synge!

Oh happy day! Veien inn i musikken og meg selv

Siden begynnelsen av januar har torsdag vært min favorittdag i uka. Den dagen som har holdt meg flytende, uansett hvor stormfull tilværelsen ellers måtte være. Det er nesten så jeg tør påstå at jeg lever for torsdagene. Rettere sagt for de to og en halv timene jeg får tilbringe sammen med den trivelige gjengen i det lokale gospelkoret.

Det er like over nyttår en mørk og hålkete torsdagskveld, og jeg står i døra inn til kirkerommet som befinner seg et lite femminutt hjemmefra. Mens magen min danser en slags skrekkblandet frydefull krigsdans, trer jeg inn i noe som synes som et inferno av latter, vennlighet og takhøyde. Jeg føler meg velkommen som jeg er, og merkeligst av alt: det er ikke skummelt. Så begynner sangen, og fra første tone er det som jeg er i en helt annen verden. Musikken fyller meg opp og tar meg med. Til et sted så midt i her og nå som det er mulig å befinne seg. Samtidig så langt, langt borte at alt annet enn dirigenten og sangerne forsvinner. Bare spør assistenten min, som sikkert måtte gjenta seg selv minst fire ganger for at jeg skulle forstå hva hun sa. Men jeg synger igjen! Skaper noe. Er en del av en større sammenheng. Og noe, jeg vet ikke helt hva, er forløst inni meg. Noe som bare har ventet på å få våkne til live igjen.

Uka etter er jeg der igjen, ytterst på stolen, sprekkeferdig av forventning. Vi lærer en ny afrikansk gospel. Synger ord på et språk jeg ikke kan, mens rytmene pulserer gjennom kroppen så jeg nesten ikke klarer sitte stille. Jeg er et eneste stort lykkelig skrik, holdt i sjakk av takt og toner.

Hjemme virrer jeg rundt meg selv som en duraselllkanin med koffeinsjokk. Fylt til randen av lykke. Nei, ekstase! Hvor kommer all denne energien fra? Jeg vet ikke, og ikke hvor jeg skal gjøre av den heller. Fanget i en malstrøm av drømmer om alt jeg ønsker å få til sammen med denne herlige, trygge gjengen i koret, mister jeg nesten pusten og blir ør og søvnløs. Helt til livskraften blir så stor at jeg bare vil gjemme meg. Enn at noe så godt kan føles så vondt...

Men jeg gjemmer meg ikke. Ikke på torsdagene, hvertfall. Enten topplokket er så fullt at jeg sliter med å følge en normal samtale, jeg pådrar meg tidenes vondeste kink i nakken, eller angsten gjør sitt beste for å kvele både stemme og mot. Korøvelsen er hellig.

I kveld var jeg der igjen. En kveld fylt med mestring. Da jeg turte smile åpent og vennlig til noen jeg ikke kjenner så godt. Lo høyt og hjertelig sammen med de andre. Kjente den gode, trygge, ikke så ekstatiske, men like ekte gleden over å merke at noen av melodiene sitter bedre enn for en uke siden. Hjemme igjen, kjenner jeg på den litt uvante følelsen av helhet. I både kropp og sinn, på langs og på tvers, fra øverst til nederst. Alt er akkurat passe, liksom, og mer enn det krever jeg ikke heller.

Jeg gleder meg alt til å fortsette denne oppdagelsesferden! Til nye toner, nye mennesker og nye sider av meg selv :-)

Foto: pixabay.com

Kjære kjøttmeis

Du som sitter ute i toppen av et tre og synger for meg. Ikke at jeg er så innbilsk at jeg tror du synger for meg personlig akkurat, men likevel.
Du nede i dalen utenfor den anonyme blokka og det enda mer anonyme vinduet mitt. Du som fant ut at i dag, så midt i februar som det var mulig å komme, i dag var dagen du skulle slå deg ned for å kringkaste ditt velkjente budskap.
Takk!

For i denne anonyme blokka bak dette anonyme stuevinduet sitter jeg, og prøver å late som jeg ikke fins.
Ut vil jeg, bør jeg, tenker jeg. Men en jernklo av mørke holder meg tilbake.
Være der mennesker er behøver jeg, ønsker jeg, lengter jeg.
Men jeg får ikke lov for mitt indre.
Tenk om noen ser hvilket forferdelig, motbydelig, ynkelig menneske jeg er?
Nei det er best om min eksistens forblir usynlig.

Så kommer du
Syngende på dine små, enkle toner.
Igjen og igjen.
En velkjent stemme midt i stillhetens inferno.
En vennlig påminnelse fra verden der ute.
Et lysstreif av lyd som vekker en spire av håp.
Opp fra dvalen, dypt nede i fortidens dype daler, der vintermørket rår.

Illustrasjonsfoto: pixabay.com

Jeg løfter hodet.
Og oppdager til min store forundring at selv om verden er grå, er den også lys.
Selv om det er vinter fins det streif av vår,
og trass i angst og mismot er jeg full av kraft.
En skjør, men samtidig sterk flamme av lykke brenner der inne.
Så sterk er den flammen, at jeg blir redd, og vil gjemme meg igjen.
Men jeg løper ikke. Blir bare værende en liten stund, så lenge jeg klarer å hvile i tonene dine, og så går jeg rolig videre.
Med en visshet i meg om at vi vil møtes igjen.

Derfor lille kjøttmeis, fortsett å synge! Vent på meg der ute i det grå senvinterlyset. Vær der og send dine toner ut over glisne løvtrær og tilfrosne bekker, opp til mitt anonyme vindu. Til jeg igjen tør la meg gripe av din enkle sang. Jeg kan ikke lete etter deg, skjønner du.
Om jeg søker for iherdig, blekner magien, og lar jeg lykken fylle meg, blir jeg altfor redd.
Men om tonene dine bare får komme til meg som et tilfeldig lysglimt en grå vinterdag, har vi sammen kraft til å snu mørke til lys, og mismot til håp. Simpelthen bare ved å være til.

Mitt første og eneste nyttårsløfte

Egentlig, hater jeg denne tida på året. Den tida der alle skal bli nye og bedre utgaver av seg selv. For NÅ er tiden inne for en ny start, folkens! Alle skal bli sunnere, sprekere, flinkere. Avisoverskriftene roper mot oss fra alle kanter om trening, kosthold og hvordan etablere gode vaner. Og jeg, og sikkert mange med meg, kryper sammen bak skjermenevåre, trekker skamens mest fluffy fleecepledd over hodet og krøller oss inn i den innerste, mørkeste sofakroken mens vi venter på at hysteriet skal avta. Men i år er imidlertid noe en anelse forandret. For første gang noensinne aner jeg skyggen av et mål og en plan.

Det startet søndag morgen for en knapp uke siden. Etter en saktegående juleferie i restitusjonsmodus, etterfulgt av hverdag, en tung avskjed og til slutt, tidenes opptur i form av min første korøvelse på år og dag (som hver for seg fortjener sitt eget blogginnlegg, uten at jeg vil love noe), gikk jeg meg på en ny liten energismell. Og jo mer sliten man er, jo lettere faller man for de dårlige valgene. Resultatet var at søndagsfølelsen var både døgnvill, urven, kvalm og forspist i en kropp som føltes dvask og ekkel, innhyllet i en nummende skyldfølelse som best kan oppsummeres med ordet blæh. Så jeg lå nå der under den klamme dyna og foraktet meg selv både høyt og inderlig... til jeg plutselig fikk en slags liten åpenbaring: Jeg hadde et valg. Enten kunne jeg gjøre noe for å føle meg bedre, eller jeg kunne grave meg enda lengre ned under dyna sammen med blæh-følelsen og bare føle meg enda eklere ettersom timene gikk. Nei, så slem ville jeg ikke være mot meg selv, tenkte jeg, og før jeg egentlig hadde rukket å begripe hva som skjedde, hadde jeg trosset b-mennesket i meg og dratt til treningssenteret på andre sida av byen for å svømme, før det store flinkisrushet satte inn. Sjelden har jeg vel tatt et valg som føltes så stikk i strid med min person, som har føltes så bra!

Så hva var egentlig forskjellen, på sist søndag og alle de gangene jeg har pushet meg på trening, bare fordi jeg burde? Hva var det som gjorde at jeg denne dagen taklet å svømme midt i det begynnende søndagsrushet på treningssenteret, alene og uten ledsager, mens jeg andre dager kan føle meg helt på felgen etter bare å ha vært i garderoben, før trening? Hvordan fikk jeg til å respektere meg selv da kreftene begynte å ta slutt, på en måte så jeg gikk ut derfra med mer overskudd enn da jeg gikk inn? Uten å ha pushet meg selv opp mot makspuls, og selv om tegnene på utmattelse lå og lurte i bakgrunnen mot slutten. Jeg tror svaret er like enkelt som det er vanskelig. Min hovedmotivasjon for å gjennommføre, var vennlighet. Ikke skyld og skam, ikke jakten på resultater eller å oppfylle en eller annen norm.

Nei, bare en grunn var god nok for meg denne dagen:

Å VÆRE SNILL MOT MEG SELV.

Så der har dere mitt første og eneste nyttårsforsett. Det høres kanskje lett ut, ja til og med lettvint om man forveksler vennlighet og aksept med manglende impulskontroll og likegyldighet, men egenomsorg er ingen lett jobb, skal det gjøres på ordentlig.

Å være snill mot meg selv handler om å lytte innover, og finne ut hva jeg EGENLTIG trenger. Når det store sofadypet lokker, kan hende flykter jeg fra min egen rastløshet, og har heller godt av bevegelse. Ikke nødvendigvis så mye. En rusletur i nabolaget eller noen hundre meter i bassenget er kanskje nok. Prøve å huske at de dagene hvor alt jeg vil er å begrave meg i bøker, filmer og egne fantasier, er nettopp da jeg trenger oppsøke gode mennesker aller mest. Om så bare for en time eller to, har jeg ofte godt av å hilse på verden.

Å være snill med meg selv, er å si stopp i tide og vite når nok er nok. Selv om spinninginstruktøren gauler at vi alle har mer å gi, har jeg faktisk lov å si til meg selv at "nei, det har jeg faktisk ikke", eller kanskje "jo jeg har mer å gi, men da har jeg ikke noe mer å gå på resten av dagen". Om alt jeg orker er en yogatime eller 500 meter i bassenget, er det bra nok. Selv om det snakkes høyt og varmt om at intervalltrening og blodsmak er det eneste som teller. Det handler også om å akseptere slike dager som jeg virkelig ikke kan fordra, hvor jeg har tusen planer i hodet, men en kropp som gjør alt den kan for å fortelle hvor sliten jeg er. Sette meg små nok mål til at det lar seg gjennomføre og ta time for time, samme hvor kjedelig og møysommelig det kan fortone seg.

Å være snill mot meg selv er å ha lov til å kose seg med mat. Være bevisst forskjellen på den virkelige kosen, som å ta seg en latte med smak på kafe med ei venninne, og trøst eller flukt, når en halvkilos stratospose forsvinner på under en halvtime. Ikke telle kalorier, men bli fortrolig med kroppen og hva den trenger. Merke innenfra og ut, hva som gir umiddelbar tilfredsstillelse og hva som får kroppen til å ha det bra. Ikke tvinge fram gode følelser rundt egen kropp som ikke er der, men sakte og forsiktig forene den med hodet og tankene. Slik er det kanskje mulig å lære seg å verdsette den, en dag langt der fremme.

Sist, men kanskje viktigst, vil jeg gi meg selv stadig nye sjanser. For ja, jeg vil sprekke. Det vil komme dager fulle av nedsnakking og selvforakt, usunne vaner og passivitet. Selvfølglig vil det det. Jeg forsøker ikke være et overmenneske her. Tvert om, vil jeg forsøke å romme meg selv med alle mine gode og dårlige sider, på lyse og mørke dager, med ett mål for øyet: Å være en så god utgave av meg selv som jeg er i stand til akkurat nå.

Så gjenstår det bare å se hvor gjennomførbart det er i praksis, da... men det får tiden vise :-)

Julero

Den begynner endelig å komme nå, julefølelsen . Den gode følelsen, som jeg ennå ikke helt tør tro på at kan eksistere, men som sakte, men sikkert begynner å finne fotfeste, fordi den er min egen. Med de menneskene og tradisjonene jeg verdsetter, og selvsagt musikken, som spilller en enormt viktig rolle.

I kveld er det Julero med vokalgruppa PUST som endelig, inderlig og litt sånn offisielt har satt meg i julestemning. Foten min tramper takta helt av seg selv til friske folketoner. Harmoniene fra Et barn er født i Betlehem og Kling, o klokka, løfter seg mot taket i Vår frue Kirke, inn bak det harde skallet mitt av forsteinede desemberfølelser, og pulsen går i hvilemodus under de siste sangene. Hjertet mitt mykner. Fra sin småfrosne dvaletilstand begynner det å tine, og stille og forsiktig, åpne seg på klem.

Til sist vandrer jeg hjem etter et deilig indisk måltid. Kjenner hvordan føttene mine vasser gjennom våt, men HVIT snø som drysser ned over den julerøde boblejakka, mens stokken lager slangemønster blant fotavtrykkene på fortauet. Det hele fyller meg med en slik stille, barnlig fryd.

Jeg vil ta vare på dette øyeblikket. Denne rødkledte jenta, vandrende i snøen, fylt til randen av vakre juletoner. Pakke henne trygt inn i ei gjennomskinnelig kule av uknuselig håp så hun ikke forsvinner. Så jeg ikke glemmer at det finnes et stille rom inni meg som bare er mitt. Der jeg har makt til å skape min egen desember, jule- og adventstid. Ja, mitt eget liv. Bortenfor en brokete fortid og samfunnets statusjag. Skape gode minner, for meg selv og sammen med de som betyr noe for meg. Finne ikke bare julero, men også sinnsro resten av året, og bli trygg på den jeg egentlig er.

Jeg tror det må bli mitt høyeste ønske for desember i år. At alle jeg kjenner skal finne dette stille rommet inni seg selv, om så bare for et sekund her og et minutt der. Eller om en slik trygghet synes uoppnåelig, finne noe som gjør desembermåneden og jula litt lettere å komme seg gjennom, samme hva. Og at vi alle må bli flinkere til å ta vare på både oss selv, og hverandre.

De usynlige overgrepene

Dette innlegget skulle jeg egentlig publisere i går, på verdensdagen mot incest og seksuelle overgrep, men pga litt tekniske problemer gikk det dessverre i vasken. Men her kommer det. Det skumleste og åpnesteinnlegget jeg noen sinne har skrevet her inne, som jeg har villet skrive lenge, og plutselig bare visste fra langt inne i sjela et sted, at jeg var klar til å formidle.

Til slutt vil jeg bare få advare om at dette kan være sterk og vond lesning for enkelte. Spesielt teksten innenfor stjernemarkeringen.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag hvor et svært tabubelagt tema skal løftes fram i lyset. Tales ihjel, ikke ties ihjel. Selv har jeg tiet lenge, men i dag vil jeg snakke.

 Jeg vil snakke om noe som får meg til å skamme meg over meg selv og min historie. Som får meg til å tenke jeg er en feilvare, selv blant andre overgrepsutsatte. Jeg vil fortelle om de usynlige overgrepene. Det som kanskje ikke ser ut som overgrep på overflaten, men er det likevel.

"Hva er seksuelle overgrep? Det er for eksempel når noen tar deg på tissen uten at du vil det. Eller at noen tvinger deg til å ta på andres tiss.
Slik som dette har jeg lest på flere nettsider om overgrep som er beregnet på barn."
Jeg leser. Jeg tenker, og barnet inni meg protesterer.
Det er ikke meg de snakker om.
Noe slikt har aldri skjedd meg.
Jeg kan vel ikke ha opplevd overgrep, da.

Men i så fall, hvorfor kan kroppen ennå, så mange år etter, bli til en følelsesløs, vektløs ting når noen vil ha en klem?

Og hvorfor blir jeg stadig så kvalm av å se kjærlighetsscener på film? De scenene med den innledende flørtingen og kjærtegnene, like før lyset slukkes og lerretet går i svart.

*****

Noen sa det til meg da jeg var liten,

at å bli tatt på kroppen der og der, sånn og slik, det er ikke lov i Norge.

"Men det VI gjør er noe annet, noe fint, og hvertfall IKKE overgrep."

Og så kom hendene. De varme hendene

På kroppen min, som nesten sluttet og eksistere.

Bare hodet var igjen,

som et vitne til stemmens sannhet.

Og leken som sprang ut av trygghet og hengivenhet, ble noe annet. Noe farlig.

Ikke brutalt, rått eller smertefullt.

Jeg ble ikke en gang tatt på de mest forbudte stedene.

Men like fullt føltes det hele som en farlig drøm, der alt var feil.

Men det var ikke overgrep... det visste jeg bare

Blind som jeg var for stemmens makt. Som sa det var rett og naturlig. Hvor fint det var, det vi gjorde.

Så mye makt hadde stemmen, at jeg sa jeg var med på det. Fordi jeg trodde det var sant...

Så hvorfor føltes det så feil? Og så feil at det føltes feil, når det skulle være fint.

*****

Incest. Jeg smaker på ordet og kan ikke tro på det. Men jeg prøver. Prøver å si til meg selv at jeg var bare et barn. Et barn som søkte vennlighet. Som alltid gikk på tå hev mellom rødglødende sinne, isnende forakt, kvelende avmakt og altoppslukende kjærlighet. Et barn. Som trodde alt vondt var min feil, og bare ville gjøre det godt igjen, i jakten på å bli sett som den jeg var. Prisgitt den jeg var nær, som andre barn. Programmert fra naturens side til å stole på mine nærmeste, og dermed så altfor lett å manipulere.

For noen år tilbake fikk jeg spørsmål om hvordan man kunne ha fortalt meg om seksuelle overgrep, på en måte så jeg forsto hva det var som skjedde med meg. Et vanskelig spørsmål jeg har tenkt mye på, og forgjeves forsøkt å finne ut av. Jeg har lett blant all slags infomateriale og overgrepsdefinisjoner, og stort sett endt opp med å tvile på meg selv. Helt til jeg kom over et innslag på Supernytt der Kripos forklarer hva overgrep er. Selv den lille jenta som sitter fast inni meg og tror nåtid er fortid, kunne godta den. Denne v ideoen og liknende innslag, kan du se her.

Jeg skulle ønske jeg forsto det før. Jeg skulle ønske alle barn forsto det. At de fra de var ganske små, kunne lære om kropp, følelser og seksualitet. Ikke bare om romper og tisser og hva som er helt forbudt for andre å gjøre, men også om gråsonene. Om god og dårlig berøring og om grenser. At det er en forskjell på å gi en klem og en nattasuss, og om noen gjør noe med deg som føles rart og feil. Ingen har lov til det, uansett.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag jeg vil bruke på å gi en stemme til den som har vært i tvil om sin egen historie, og som lever i fornektelse. Jeg vil vise at overgrep kan ha mange former og uttrykk. Noen er vonde og voldsomme. Andre er bleke, forvirrende og nesten usynlige. Kanskje til og med tilsynelatende normale. Et spekter av hendelser, som alle kan være svært ødeleggende.

Jeg vil også heie på alle barn der ute som går gjennom det samme. Enten de føler på frykt, skyld, skam eller avmakt, eller kanskje ikke forstår hva de føler. Dere er alle like mye verdt, uansett bakgrunn!

Kanskje skal jeg prøve å heie på meg selv også? Hvis jeg klarer...

Reisen til Harry Potters univers - en svært personlig beretning

Tenk at det er en måned siden nå. Siden jeg våknet i otta med tusen sommerfugler i magen, og brukte over en time på å pakke ryggsekken til noe som føltes som en hel ekspidisjon, som i virkeligheten bare lå fem kilometer unna. Og at jeg et lite døgn senere kom sjanglende ut i det grå morgenlyset i halvørska med et glis om kjeften, rusa på søvnmangel og en slags forvirra lykkefølelse. På en måte er det som jeg tror det var i går, og samtidig som det er en hel evighet siden, at vi, to gode venner, var på Harry Potter-maraton på den lokale kinoen. Ganske så spontant, kanskje mot bedre vitende har jeg tenkt, både før og etter. Men hjertet mitt har snakket sitt tydelige språk: dette var det eneste rette. Hvorfor, er det sikkert mange som lurer på, og egentlig trenger det ikke forklares eller forsvares. Tross alt var vi flere hundre andre like gale/helfrelste, som var der. Men for meg handlet det om noe mye større enn å være blodfan. Det var en reise jeg trengte å ta, som en hyllest til universet som lenge fungerte som et trygt tilholdssted for meg. En livbøye i en stormfull tilværelse.

Første gang jeg virkelig lot meg fange av J.K. Rowlings univers var jeg 15 år. Jeg hadde alt fått dyttet på meg en engelsk paperback av førsteboka, uten at det tente den store gnisten; mine engelskferdigheter var mildt sagt haltende. Men etter påtrykk fra gode venner, ga jeg boka en sjanse til. Denne gangen som lydbok, lest av Torstein Bugge Høverstad, og stemmen hans var alt som skulle til. Karakterene fengslet meg, den magiske verdenen var fascinerende og slutten så ulidelig spennende at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Ennå husker jeg presis hvor jeg satt i barndomshjemmet mitt mens jeg holdt pusten under de siste dramatiske scenene. Og etter det gikk det bare en vei :)

Harry Potter kom inn i livet mitt i en tid der jeg hadde stort behov for trygghet. Det var en turbulent fase. Jeg hadde nettopp begynt på videregående, men skulle snart slutte fordi jeg skulle i behandling. Mamma hadde flyttet ut hjemmefra og jeg var midt i en kamp for å bryte med pappa. Stadig lengtet jeg bort, og dermed var det nok noe veldig befriende i det barnlig uskyldige og ukompliserte universet der  kampen mellom det gode og det onde var så uttalt. At Harry vokste opp under tøffe kår, men så kom til et sted der han ble sett og verdsatt, hadde nok også sin tiltrekningskraft. Kanskje var det håp for meg også?

Neste betydningsfulle møte mellom meg og Potter skjedde i jula, bare noen måneder senere mens jeg var i behandling. Midt i den verste jula noensinne, som jeg ikke akter å utdype i bloggen på nåværende tidspunkt, kom Harry Potter og Fangen fra Azkaban som julegave, og denne gangen snakker vi virkelig om at det var en livbøye jeg klamret meg til for alt det var verdt. Når søvnen glimret med sitt fravær kunne jeg flykte inn til vennlige magilærere, desperanter (som kunne bekjempes med en trylleformel i motsetning til mine egne mareritt), , magiske kart, hippogriffer og animager (åh, som jeg drømte om å kunne skape meg om til et dyr selv). Ikke minst, til et plott som tok flerfoldige overraskende krumspring enn jeg kunne forestille meg.

Kort tid etter hadde vi den trykte utgaven av bok fire, Harry Potter og Ildbegeret, i hus, og det ble raskt vinterens store høytlesningsprosjekt for mamma og meg. I en tid da tilværelsens rystelser like gjerne kunne ført oss fra hverandre, ble høytlesingen en bro over avgrunnen mellom oss. Hver gang hun kom på besøk leste hun for meg, ofte lenge ut over oppsatt besøkstid, og så fortsatte vi når jeg, ofte ganske så motvillig dro hjem til henne i helgene.

Etter dette har bøkene fulgt meg trofast gjennom mange år. Først på norsk, og siden på engelsk, med Stephen Fry sine ypperlige tolkninger.  Aldri betød de vel så mye for meg som i den første, kritiske fasen av livet, men de har alltid vært der. Som en gammel, halvt hemmelig venn jeg kunne regne med i tykt og tynt. Samme hvor overveldende, kaotisk og skremmende verden fortonte seg, på Galtvort blant Potter og vennene var jeg alltid trygg.

Med tiden kom også filmene. Noen, særlig de første, snakket til meg gjennom den samme trygge stemningen som jeg fant i bøkene. Andre filmer avvek for mye fra handlingen eller minte meg for mye om min egen rotløse ungdomstid. Dessuten gjorde det ofte svært vondt å se de på kino sammen med andre. Det føltes, selv om ingen kunne ane det, som om de andre fikk se mitt hemmelige tilfluktsrom, og jeg følte meg dermed avkledd og sårbar. Og ja, mange av filmene har surret og gått på repeat på dvd-spilleren min, men da nærmest som en guilty pleasure, en virkelighetsflukt jeg måtte skjule for omverdenen. Slik ville jeg ikke det skulle få fortsette!

Derfor var det med en underlig slags forventning jeg møtte opp på kinoen denne torsdagen. Jeg både gledet og gruet meg. For det fullstendig åpenbare, å potensielt tilbringe så mange timer på en kino. Hvordan ville vi overleve rent mentalt? Hvilken tilstand er man i etter å ha sett åtte filmer av 2-3 timers varighet hver, på lerret og med full trøkk på lyden? Ikke minst var jeg spent på hvordan det ville bli å dele en slik opplevelse med noen andre. Ville jeg kjenne på den samme skammen, den samme følelsen av å være blottlagt som før?

Jeg har ikke så mye å si om selve filmopplevelsen i seg selv, annet enn at jeg angrer ikke et sekund. Selv om jeg fortsatt synes vi, og da særlig jeg som den store pådriveren for å stå løpet ut, var passe gale. Men det ble en fin opplevelse. Fint å sitte der sammen. Utveksle en og annen kommentar underveis, men stort sett bare være stille. Trygt at vi var to, som kunne få hverandre ned på jorda igjen i de korte pausene, og passe på slike elementære ting som frisk luft og mat. Sterkest var imidlertid følelsen av å være 100 prosent til stede, samtidig som jeg var fullstendig oppslukt av kinomagien.  Helt og fullt på plass i kropp og følelser. Vel var vi i en boble utenfor virkeligheten, men til forskjell fra før kan jeg nå minnes det hele. Hva som fikk meg til å gråte og le. Kanskje fordi jeg for første gang var i den bobla med HELE MEG.

Lenge trodde jeg denne dagen skulle markere et vendepungt, et slags farvel til J.K. Rowlings magiske univers. I stedet er det mer som starten på en ny epoke, hvor barndommens avhengighet er byttet ut med noe annet jeg kan vedkjenne meg. Jeg kan minnes de gode stundene med stor glede og søke tilbake dit for kosens skyld, kanskje aller helst sammen med andre, uten blygsel.

De som har holdt ut til slutten av dette innlegget, all ære til dere, har nok skjønt at dette er et veldig personlig, vemodig og viktig tema for meg å skrive om. Det gjør det vanskelig å vite hvordan jeg skal avslutte. Så jeg vil bare runde med å si takk.

En stor takk til hun som holdt ut sammen med meg alle disse timee, og gjorde det hele til en så fin og trygg opplevelse. Høyytleseren som gjorde bok 4 til noe helt spesielt. Til mine gode venner som var på meg, maste og inspirerte meg til å bite på Potter-agnet og bli så alvorlig hekta som jeg faktisk ble. Takk til forfatteren som skapte et fantastisk univers og de geniale lydbokinnleserne som ga det enda mer liv og varme. Og sist, en enorm takk for at bøkenes verden finnes der ute. Som uansett hva man behøver, enten det er ei trygg havn eller nye landskap å dra på oppdagelsesferd i, kan fylle et sinn med nye bilder og tanker.

Varme hilsner fra en evig lesehest, som aldri vil bli for gammel for en skikkelig fantasireise! <3 :-)

Til stede i nuet - når livet blir for mye

Det er mye positivt med å være en fighter som ikke gir seg så lett. Som selv om det stormer i kastene, lener seg mot vinden og fryder seg over at man heller ikke denne gangen ble blåst over ende.. En positiv livsbejaer som elsker å omfavne både små og store øyeblikk, med hele sitt spekter av farger og følelser. Som stadig åpner nye dører, innover til seg selv og ut i det store, spennende og fantastiske livet.

Men av og til sier det stopp.

Når erkjennelsene fra fortid og nåtid kommer på løpende bånd. Ikke bare som tanker, men erfaringer som kan sanses fra innerst til ytterst i både kropp, sjel og sinn, alle sammen på en gang...
Og kulturopplevelsene står i kø. Så alle de fabltastiske inntryhkkene fra musikken og filmenes verden, fyller deg opp til randen med uforløst energi som bare vil sprenge seg ut gjennom armene og bena og brystet i et eneste ekstatisk, dansbart og høylydt skrik, herfra til evigheten og tilbake igjen...
Så du kan dele alt dette med de du er glad i. Alle disse menneskene som du har vært så redd for. Som du i beste fall har vært glad i i tankene, oppe i hodet, langt bortenfor følelsene, men som du i større og større glimt føler deg knyttet til. Når du skjønner at dere alle, ja du også, er mennesker, og mennesker, de trenger hverandre...
Og hver av disse erfaringene. Fra de minste, lette som snøfnugg til de som er så enorme at du knapt kan ane dybden og tyngden og bredden av de. Hver eneste en av disse erfaringene setter sitt eget unike fotavtrykk på sjela.
Samme hvor mye du øver på å finne ro i pustens dype åndedrag, og samme hvor mange ganger du stopper opp, observerer, aksepterer og gir slipp på tanker og følelser, så er de der.
I deg.
Her og nå.
I den dypeste, mens omkalfatrende forandringen du kan huske å ha vært gjennom noensinne.

Å være til stede i nuet skal gi energi, sies det, og ja, det stemmer. Men få snakker om hvor hardt det kan være. Særlig for den som har levd store deler av sitt liv i drømmeland bak en skuespillermaske av speil. Hvor overveldende livets fyrverkeri kan være for en som har funnet tryggheten i en tilstand av levende død. Og hvor fantastisk befriende og samtidig ufattelig skremmende det er å være i ett med tiden, som noe selvgående, selvbevisst. Ja, et SELV.

Derfor er det jeg elsker aller mest akkurat nå, hverdagen. Å kunne krype inn bak rutinenes beskyttende vegger og lene hodet tungt mot den svale vindusruta. Myse godmodig ut på høstens fantastiske, beroligende fargespill. I visshet om at de unike detaljene er der ute og venter på meg. Til jeg er klar for det ekstraordinære i det ordinære igjen.

Men først må jeg finne hjem til tryggheten og forutsigbarheten. I livet, i hverdagen og ikke minst, i meg selv.

Trygghet i en treningssal

Det gjør vondt i beina i kveld, og i ryggen og skuldrene.. Å komme seg ut av bilen var en liten jobb i seg selv, og trappa opp til leiligheta var ikke stort bedre. Allikevel sitter jeg her nå og er full av overskudd. Ikke det hyperaktive adrenalinoverskuddet etter å ha pushet både muskler og puls til bristepunktet, men en litt mer avbalansert og jordnær variant.
Fordi nå har jeg vært på den tryggeste gruppetreningen. Ren styrketrening. Der målet er å bli godt kjent med øvelsene og sin egen kropp, fremfor å pushe seg til man stuper, og riktig teknikk er viktigere enn høyt tempo og X antall repitisjoner. Ingen musikk eller eggende tilop. Bare to trenere som vandrer rolig rundt, svarer på spørsmål og kommer med noen små oppmuntringer av og til.
Det er rom for å puste og kjenne hvilke muskler som jobber. Både de som skal jobbe, og de som egentlig ikke skal gjøre annet enn å være der og støtte opp, men som spenner seg like fullt. det er rom for spørsmål og dyp konsentrasjon, men også for å le med sidemannen når kreftene tar slutt eller man føler seg som en 90-åring i det en prøver å sette seg på matta.
Jeg har overskudd igjen etterpå til å sitte på en benk og skravle, og til å med til å veksle noen ord og et smil med nabogutten fra leiligheten over. Fordi jeg er sånn passe sliten. Ikke for mye eller for lite, men akkurat nok til at jeg kan nyte resten av kvelden med hvilepuls.
Takkk til NBF som har fikset denne trygge treningsarenaen!
Fra en (ikke lenger fullt så) ambivalent mosjonist, med et ørlite håp om å kunne spille på lag med kroppen etter hvert. :-)

Menneskemøter - et lite sommereentyr

Fra en oppdagelsesreise en sommerdag, som ikke ble helt som ventet.

Damen ved min høyre side spør om jeg trenger hjelp. Jeg liker det ikke. Ikke i det hele tatt! Ikke at hun spør meg om hvordan det er å leve som synshemmet og kommenterer hvor flink jeg er til å ta meg fram, heller. Jeg dobbeltsjekker øreproppene. Joda, de henger der fortsatt. Kanskje hun vil ta hintet snart? Forstå at jeg ikke er en slik som snakker med fremmede på gata. Spesielt ikke i dag. Jeg har en tur å gå og en ny vei å finne. Jeg vil se verden, men ikke synes.

Men hun fortsetter å spørre like ufortrødent, og noe magisk skjer. Det er som jeg smelter, og en dør åpnes forsiktig på gløtt, inn til den sosiale utgaven av meg, som sakte stikker hodet fram. Jeg begynner å lytte. Ikke bare til ordene, men til stemmen også. Jøss, hun er da virkelig interessert, slår det meg. Øreproppene nappes ut,og når damen sier at hun godt kan slå følge et stykke fordi vi skal samme vei, er jeg plutselig ikke irritert mer. Bare... Ja, hva er jeg? Nysgjerrig? Åpen? Jeg vet ikke helt, men at det er en følelse jeg liker, det vet jeg.

Så vi rusler i vei langs kafebord og smale fortau, ned på den vakre elvepromenaden langs Nidelva. Stokken min og våre føtter holder fint tritt med hverandre mens ordene smetter relativt uanstrengt fram og tilbake. Mest om meg og hvordan jeg mestrer livet som snshemmet, noe som til vanlig irriterer vettet av meg, men ikke i dag. Alt handler heller ikke om meg. Plutselig slår det meg. at her går jeg, jeg som ser på meg selv som en relativt lukkket og privat person, og får ta del i livet til et villt fremmed menneske. Et menneske som gir meg ørsmå bruddstykker av seg selv, bare fordi vi tilfeldigvis møttes akkurat her, akkurat nå. Og uten at jeg for et øyeblikk undres over hensikten bak. Det er bare oss og dette øyeblikket som vi deler. Med sola i ansiktet og en mild bris som stryker vennlig over huden, langs grønt gress og blått vann, sammen med joggere og kajakkpadlere. Til våre veier skilles, og jeg står igjen med den underligste av alle underlige lykkefølelser. Jeg bryr meg virkelig, om et menneske som jeg møtte for under en halvtime siden.

Og sannelig skjer ikke det samme en gang til, på en benk i en park ikke langt derfra. En hjelpsom sjels advarsel om en uventet trapp på min vei, leder til en lengre, smått filosofisk samtale. JEG setter meg altså på en benk ved siden av en fremmed fyr, og diskuterer sansenes potensiale, om tida kommer eller går og om å leve i øyeblikket. Kanskje er det nettopp derfor jeg tør noe slikt. Fordi jeg med ordene våre i forgrunnen og lyden av parkliv og jernbanen som glir sakte forbi i bakgrunnen, griper øyeblikket med begge hender og holder det fast, hardt!

Jeg og to vidt forskjellige mennesker jeg trolig aldri får se igjen, i dette merkelige, fine, skumle og egentlig fantastiske fenomenet kalt samtale. Der man om så bare for noen korte øyeblikk, hører sammen. Er det slik det kan føles å høre til?

Jeg skulle ut på eventyr. Se nye veier og fremmede mennesker. Søke etter frihet og perspektiv, det vakre og stille. Være til uten å være med. Så feil kan man altså ta. Jeg tror sjelden jeg har følt meg så med på livet, som akkurat denne kvelden. Selv stillheten ved sjøen fikk dermed også sin helt egen dimensjon.

Marsvinbobla: I takt med meg selv

Denne teksten ble skrevet i pinsa. Dager hvor jeg tillot meg å leve i nuet og stillheten, og være hundre prosentoppslukt av noe som betyr enormt mye for meg. Nå er hverdagen her igjen, og jeg prøver så godt jeg kan å henge meg på livet, samtidig som jeg Holder fast på de gode opplevelsene og prøver å ta det med meg videre. Men det er visst lettere sagt enn gjort.


Det er formiddag og jeg sitter stille. Det har jeg gjort lenge nå. En halvtime, en time, eller kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg lytter etter lyder fra innhegningen der mine to søte små holder til. Vesle Snefrid som pludrer og Sunniva som svarer. Sunniva klatrer opp på den pelstekte tunnellen, gjør et karakteristisk gledeshopp, hopper ned, spiser litt og klatrer tilbake. Legger seg ned. Helt over på siden. Selv om jeg ikke ser henne klart, vet jeg det, at hun ligger på siden.. Jeg kjenner roen hennes bre seg. Over lille Snefrid inni tunnellen sin, og over meg som sitter her. Og jeg sitter, og sitter og sitter. Av og til må jeg skifte stilling. Da skotter Sunniva liksom halvt vaktsomt og halvt nysgjerrig bort på meg, men når hun ser at alt er stille, legger hun seg ned igjen.

Tre inidivder, to små på fire bein og ett stort på to, som bare er sammen. Lenge. Tiden står stille. På den gode måten. Jeg vet at tiden går, men jeg er I TIDEN, ikke bortenfor. De to små sin ro smitter over på meg. Når de såvidt rører på Seg, gjør jeg det også, og omvendt. Saktmodig, kontemplativ formiddagshvile.

Jeg kjenner kroppen mot det harde gulvet. Setemuskulaturen, leggene og beina. Den litt krumme ryggen. Og hvilepulsen. Jeg er ett, og det er trygt.

Men jeg må reise meg til slutt. Hekte meg enda mer på tiden igjen. Skifte fokus. Det gjør meg urolig. Jeg vil ikke skremme jentene. Og jeg vil ikke forlate denne trygge, bobla av hvile midt i tida. Men jeg puster meg inn i handlingsfør tilstand igjen. Puster gjennom ilingen i brystet og spenningene i knærne. Sakte begynner jeg å rydde på kjøkkenet. En ting av gangen, med en stilltiende avtale med meg selv om å ta akkurat så mye som jeg orker. I mitt eget, rolige tempo.

Jeg er i takt med meg selv. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge. Oppslukt av noe som virkelig JEG BRYR MEG OM. Med rom for det tidløse og stille, med ren samvittighet.

Jeg tror jeg trenger slike dager. Ikke hver dag og ikke hele tiden. Men jeg tror jeg har et stort udekket behov for å bare være meg. Stille. Midt i en aktivitet som tar alt mitt fokus. Om det så bare er å sitte stille og kjenne kroppen eller mate to nydelige marsvin og bli beveget av deres samspill.

Jeg ble alltid kritisert for ikke å ville, ikke å ta initiativ, være passiv. Men kanskje var det heller jeg som gikk altfor sakte i en altfor omskiftelig verden. Kanskje ville ting vært annerledes om noen hadde satt seg ned sammen med meg, og i stedet for å si "du må da finne på noe", spurt "hva tenker du på?", eller "hva føler du?". Kanskje hadde jeg da kommet ut av skallet mitt fremfor å forsvinne innover. Kanskje kunne jeg lært meg at verden ikke var slikt et farlig sted likevel. Ikke bare spilt teater for verden, men vært der med hele meg. Jeg tror det.

Så, hvis noen synes jeg tidvis er veldig usosial for tiden, ha meg unnskyldt. Jeg vil gjerne bruke tid med dere, og tar gjerne del i deres liv, håp og drømmer. Bare i litt små doser. For akkurat nå driver jeg og øver meg på å være meg selv, og finne tilbake til drivkraften, energien og gleden. Og det er et stykke tidkrevende, men givende arbeid. Men kanskje tør jeg etter hvert å dele de tidløse øyeblikkene med flere. I stillhet foran en innhegning med to marsvin i, for eksempel :-)

Det sitter i hodet

"Kom igjen nå, stå på!"
Stemmen egger oss videre. Jeg kjenner svetten renner og musklene verker, men det gjør meg bare glad.
Det er så godt. Godt å kjenne at kroppen blir sterkere. Helere. Som en sammenhengende organisme; et levende maskineri som virker som det skal.
Jeg puster, pusher, nyter.

"kom igjen, dere klarer enda litt til!"
Jeg gir alt. Alt kroppen har å gi, og litt til.
Kjenner det nærmer seg det punktet nå. Det punktet der jeg glemmer kroppen. At den har en grense. At jeg er mer enn bare muskler og sjelett som skal kontrolleres.
At jeg også har et følelsesliv som spiser av energien. En bagasje som selv om den ofte glemmes, alltid er der som en ekstra tyngde å bære.
Men treneren, den sympatiske treneren jeg har sånn tillit til, roper vi har mere å gi, og vi er jo også meg. Så det stemmer sikkert, da.

"det sitter i hodet, folkens! Dere klarer mer enn dere tror.)
Ja, det sitter i hodet.
Hodet som plutselig er låst i en skruestikke av smerte. En smerte som tvinger meg ned i en ball på gulvet mens kvalme og svimmelhet kommer i bølger og kroppen skriker på oksygen. Et skjult skrik som ingen forstår.
Det sitter i hodet, som febrilsk prøver å si at det er bare angst, og ingenting å være redd for. For ingenting er farlig her.
Men alarmen er på og kroppen vil fortsette å kjempe. For hvis jeg ikke fortsetter nå, så kan det jo hende jeg oppdager grensen. At den er nådd. At jeg ikke kan gjøre mer som jeg får beskjed om.
Så slem kan jeg ikke være. Det er farlig, det...

Men motet, det sitter også i hodet.
Motet til å bli værende. Til ikke å løpe hjem med hodet i en kald klut og sjela i skammens fatle, men sakte og forsiktig liste seg inn i rutinen igjen.
Ulidelig forsiktig føle seg fram, litt og litt mot øvelsene. Med hodet og kroppens alarmsignaler som en stadig påminnelse om den farlige grensen.
Det altfor skremmende "bra nok", som må være min standard og min alene, akkurat her, akkurat nå.

Og til slutt, motet til å henge meg på den sympatiske treneren på vei mot bussen. Si det som det er. ta de forbudte ordene i min munn.
Panikk. Angst. Triggere.
Om hun ikke kan roe ned litt og la vær å bygge sånn opp under konkurranseinstinktet? Fordi enkelte av frasene som er ment å motivere oss, faktisk skremmer vettet av meg.
Og vi blir enige om at hvis det skjer igjen, så trenger jeg først og fremst ro til å ri stormen av i fred.
Før vi skilles, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Fordi jeg nå en gang er sånn. jeg gir meg ikke så lett.

Så hun hadde forsåvidt rett: Det sitter i hodet, og jeg var i stand til mer enn jeg trodde i dag :-)