Proffene som kunne å klemme

Jeg vil takke de profesjonelle klemmerne. Høres rart ut, kanskje. Å jobbe i psykiatrien og dele ut klemmer, det hører ikke sammen tenker mange. Men jo, de finnes. Eller fantes hvertfall. Nå vet jeg ikke mer, når sant skal sies.

Det var en gang et sted med hjertevarme og takhøyde, der skadeskutte små sjeler kunne få jobbe med sin blytunge bagasje. Mye bra ble gjort der som jeg har skrevet og vil fortsette å skrive om, og en av de viktigste tingene de var gode på, var å klemme. Det har kommet til å bety mer for meg enn jeg trodde var mulig.

Det var ikke bare viljen til å klemme det handlet om. De var profesjonellelle og svært lydhøre. I den forstand at de spurte "vil du ha en klem nå?", og forsto et ja, applauderte et nei og respekterte et 'jeg vet ikke'. De forsto ambivalensen til en som har fått sine grenser krenket, samtidig som de så det sårbare barnet som var så sulteforet på god omsorg. Fordi de først og fremst var mennesker, som også var meget dyktige fagfolk. Fysisk kontakt var noe vi jobbet med. Ikke fordi det sto i noen form for plan, men bare fordi behovene oppsto fra dag til dag. Fra en lett klapp på skulderen, ei hånd å holde i eller en hadetklem, til å gråte hjerteskjærende mot en trygg voksen med en arm om skuldrene. Og kanskje med tiden, legge hodet i et fang, kjenne kroppsvarme og hjerterydme. Være livredd og holde pusten, men samtidig føle seg så uendelig trygg. Åpne dører inn til glemte rom, begravd helt nede i grunnmuren i det byggverket som kalles et jeg...

Men mange fagfolk er så altfor redde for nærhet og omsorg. Redde for sykeliggjøring og å sy puter oppunder armene på oss, tror jeg. Men tro meg når jeg sier det, at det ene ikke trenger å utelukke det andre.


Jeg husker henne med den trygge stemmen og den faste armen om skuldrene mine som hjalp meg ut av motløsheten, en kveld verden raste sammen. Jeg husker tålmodigheten og omsorgen, mens jeg bablet usammenhengende bak tåresløret. Men aller best så husker jeg det hun sa, om resursene og selvinnsikten min som ville komme meg til gode. Ikke så mye for ordene hun brukte, men når hun sa det. Om ordene var blitt gitt meg i samme øyeblikk som jeg tok til tårene, ville de antakelig hatt motsatt effekt. Jeg ville skammet meg over at jeg var så dum å gråte, jeg som var så resurssterk og flink. Men jeg fikk tid. Masse tid. Til å la gråten få rense opp i en redd og sliten kropp, og så, til slutt, sakte stilne av seg selv. Først da var det plass til de kloke ordene. Noe hun forsto. Hun hadde tid til å vente. Tid til å la meg være nær uten ord, til bare å stjele meg litt sårt tiltrengt ro fra et annet menneske. Og nettopp derfor ble også ordene hennes så betydningsfulle. De ble gitt meg med respekt for sårbarheten, når jeg var klar, og ga meg mot og styrke til å klatre opp fra bølgedalen min og puste friere.

Her jeg sitter sent på natten kjenner jeg at jeg savner klemmeproffene. Tankene kverner mer enn på mange måneder, og allverdens pledd og kosedyr og tekopper er ikke nok. Heller ikke utsikten til nok en runde snakketerapi om noen dager, gir meg ro. Fordi det ordløse og det ordrike språket ikke får jobbet sammen og jeg bare ender med å gå i lås, og behovet for å bli trygget bare blir større og større.

Om jeg ikke bare kunne bruke familie og venner? Jo, av og til, så. Men når relasjoner er så vanskelige og det nære enda så skummelt, så tør jeg ytterst sjelden. Jeg vil ikke slite ut de jeg er glad i heller. Dessuten, skal jeg øve på nærhet er det tyggest med proffer som vet hva de gjør og har det som jobb. Nært, men nøytralt.







Noe stort og ikke-levende å klamre seg til er ofte bedre enn ingen ting :)


Jeg ønsker meg et hjelpeapparat med rom for kreativitet, spontanitet og gode relasjoner. Hvor jeg kan erfare trygghet, ikke bare lære og øve meg på den. Et sted å bli utfordret på mange plan, som det hele mennesket jeg faktisk er.

Når nåtid blir til fortid blir til nåtid igjen

Jeg ser meg rundt.
Ser på omgivelsene som er så kjente.
På menneskene jeg er glad i, som jeg plutselig tror er farlige. At de er noen andre.
Jeg forsøker å tenke klare, rolige tanker.
Puster dypt og snakker til meg selv med varme og omsorg:
"Nei, Muldra, det er ikke pappa som sitter på den stolen.
Ser du,
det er de trygge menneskene i din nye familie.Vi sitter i huset deres og alt er annerledes.
Det er trygt her".

På den samme stolen i det samme rommet i den samme kroppen:
"Jada jada, jeg vet vi er i 2015. Jeg er ikke idiot heller, da.
Men...
nå ble det sånn ekkelt stille her. Noen Trekker pusten og sukker tungt.
Jeg må passe på så de ikke tror jeg tar parti.
Uff, valgte jeg feil pålegg nå?
Skulle sikkert valgt noe annet.
De smiler og ler, men egentlig er de sinte.
Jeg vet det, de ER sinte.
Nå blir resten av dagen ødelagt, og det er min feil.
Hva hvis jeg...
Er det noe som kan gjøre det bra igjen? Er det?
Vær så snill?"...

...og ingen ser krigen i mitt indre.

Jeg har skrevet om det før i andre sjangre. For jeg har opplevd det tidligere, men ofte på andre og mer subtile måter. Eller så overveldende at jeg ikke har visst å håndtere det. Nå som bevisstheten min tar stadig færre svalestup inn i det bedøvende, men akk så hemmende tåkehavet som har vært et av mine favorittgjemmesteder når det stormet som verst, har det blitt mer forståelig. Like fullt er jeg fanget i en kryssild mellom tider. Vanskelig å beskrive, og sikkert enda vanskeligere å forstå.

Jeg ser mønstre som ikke er der. Alianser som aldri har eksistert. Avvisning som aldri har funnet sted. Merker ekko av harde ord som aldri falt. Ikke her. Ikkke nå. Og jeg vet det så vel. Sansene mine forstår det, og det samme gjør fornuften. Men noe i meg er i en annen tid. Så nært som virkeligheten, men så fjernt som en drøm.

Når faren er over og spøkelsene fra en annen tid er dratt sin vei, ikke tro det er over. Da kommer de, alle følelsene som ikke slapp til. Ikke den gang for lenge siden, og heller ikke nå, fordi jeg så gjerne ville være sterk og stole på fornuften. Med rå kraft krever de sin rett, det sårbare barnet og den sinte tenåringen. Til slutt har jeg bare to valg: å bli ett med de barnlige kreftene en stakket stund, eller la meg synke inn i det drømmeaktige tåkehavet der tanker og tid ikke fins.

Men så kommer det rolige dager, hvor jeg eier meg selv. Hvor jeg kan spise frokost og føre en samtale uten truende skygger bak hvert ord. Kjenne den barnlige gleden over å få hjelpe til å vaske opp eller trille ut rundstykker, uten at jeg må "bli et barn" for å holde ut. Lytte til kjær, gammel musikk og kunne nyte den som den er, uten at kropp og sjel gjør hver sin tidsreise til gamle, glemte steder. Og jeg forstår, at jeg er i ferd med å ta meg selv tilbake. Bit for bit kaprer jeg en flik av historien min og gjør den til min. Til en del av den jeg vil være i dag.

Det er vel kanskje sånn det er å bli hel? Tror jeg liker den følelsen, jeg :-)

Å høre til blant juletonene

Det er julaften. Om et kvarter har vi gått over i første juledag. Og jeg, jeg sitter her og tenker på en tekst jeg har villet skrive i snart en måned nå. Helt siden jeg ble inspirert av en annen blogg der leserne ble oppfordret til å sende inn et juleminne, men som jeg ikke har turt i frykt for...  ja, hva da egentlig? Jeg vet ikke. Men hvertfall så har denne teksten surret og gått inni hodet på meg, uten at et eneste ord er satt ned på tastaturet. På tide å gjøre noe med det, kanskje.

Det er jul, og jul for meg har vært, er, og kommer nok til å fortsette med å være komplisert i mange år. Alt blir så tett i jula. Alt skal liksom skvises inn på noen få dager der alle skal ha det så bra. All godheten og tryggheten og tilhørigheten. Men også alle de brutte løftene, svikene, utryggheten, sorgen og frykten. Det blir så altfor tydelig.

Ja og så ensomheten. For man kan være ensom selvom man har mennesker rundt seg. Selv blant gode mennesker kan man føle ensomhet, på grunn av en skam over ting som ikke har vært bra og aldri var ens egen feil. Det er en ensomhet jeg kjenner godt. Selvvalgt ensomhet, fordi den gang da, opplevdes det som det desidert minste av to onder. Like fullt opplevde jeg tilhørighet midt i ensomheten, om enn på min egen, litt særegne måte. Gjennom musikken fant jeg fra jeg var ganske liten, først tilflukt, men senere, også samhold. Kanskje spesielt i jula.

Dette er tradisjonenes tid. La oss derfor sammen foreta en liten tidsreise inn i jula, musiken og minnene.

Jula er lyden av flere titalls jentestemmer som i et uhierarkisk samhold uten sosiale koder, løfter hverandre på en bølge av toner opp mot taket i Nidarosdomen. Å stå tett i tett på rekker mens korkappene klør, skoene strammer og med lukta av gammel steinkirke som et allestedsnærværende bakteppe. Her er ingen utenfor. Selv jeg som ikke forstår det sosiale spillet, den ungdommelige sjargongen i pausene utenom sangen, som ikke forstår hva det vil si å stole på eller å være en virkelig venn, føler meg ivaretatt og betydningsfull.

Jula er alle timene du bruker på øving, på julebordsopptredner, gudstjenester og konserter. Javel, så er det et ork å stå opp i otta første juledag for å synge i kirka, og du går mektig lei av å stemme fela etter å ha gått ute i i ti speik, men alt det glemmes i øyeblikket du faller inn blant de andre tonene og bare er i musikken. Og i alle de timene du spiller og synger. I alle timene med terping og trening har du tross alt fri. Du er bare en tone i et hav av andre toner. Ikke et redd og sårbart null i en altfor omskiftelig, uforståelig tilværelse.

Mange år senere, er jula å finne tilbake til toner fra kjent og kjær musikk som du har forsøkt åglemme i altfor lang tid. Endelig klarer de å nå inn og smelte hull i det islagt hjertet ditt etter mange år på flukt fra deg selv. Her søker du tilflukt mens du oppdager at det var ikke musikken det var noe galt med eller deg selv, men omgivelsene og menneskene som gjorde verden og til slutt selv musikken til et farlig sted.

Til slutt, når hjertevegger er smeltet og det sarte, vakre musikalske universet er i ferd med å gjenskapes, kan du kanskje dele denne gleden med andre. Dra på konsert med gode venner og fylles av en blåskimrende, melankolsk ro midt mellom vakre sangstemmer, og få ei trygg hånd å holde i når demningen brister og øynene flyter over av pur smertefull lykke. Meditere til snølette, lekende pianotoner til du blir så avslappet at du nesten ramler av stolen med et salig glis om leppene, midt på andre rad, fullt synlig for alle rundt deg. Dele favorittjuleplata di med de du er glad i, mens du veksler mellom en boblende forventning over å gi noe vakkert til andre, og en uforklarlig skam og redsel for å legge sjela di ut på billigsalg. Men så går det bra...

Jeg kunne sagt så mye mer, for som du sikkert har skjønt, vil jula og musikken alltid være uløselig knyttet sammen i mitt univers. Ikke julemusikk i begrepets videste forstand, som omfatter alt fra hysterisk vokalronking til humoristiske rapptekster, men den gode gamle julemusikken. Tradisjonelle julesanger, klassiske julekonserter og Prøysen-viser osende av peiskos og pepperkakeduft. Alt som er stille, fredfullt og høytidsstemt vil ha en spesiell plass lengst inne i hjertet, i et rom som bare er mitt.

Super-jenta og veggen

– en beretning om mestring, og om livsstilsendringens skyggesider

"Det var denne veggen da… Den som ikke skulle komme nå, fordi jeg er så flink til å prøve å ta vare på meg selv, trene og spise sunnere. Men det hjelper ikke så mye at trening skal redusere stress og depressive symptomer når samtidig den høye intensiteten kobler meg på et godt bevart og lenge fortrengt kronisk stress som jeg aldri har lært meg å regulere… og det hjelper ikke at jeg blir mer sprudlende og opplagt, når jeg ikke har klart å hvile skikkelig på bortimot seks uker, samtidig som jeg har gjort mer enn jeg har vært vant med det siste året. Da sier det stopp til slutt… jeg håper ikke det varer så lenge, for er blitt så glad i den nye meg!"

Slik lød en fortvilet facebookstatus for snart en uke siden. Ordene kom fra ei jente på bristepunktet. Ei som var så sliten at hun nesten ikke visste opp-ned på verden og langt mindre seg selv. Og jenta, det er meg.
Hvordan kunne det i det hele tatt ende slik, har jeg tenkt mang en gang den siste uka. For det startet så bra. Etter måneder med venting, atskillige sjelekvaler og nervepirrende beslutninger, skulle jeg prøve å begynne på en ny sti i livet, med mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold. Jeg hadde vært på min første kostholdsveiledning og snakket åpenhjertig om mine utfordringer med mat, ansatt min første mannlige assistent som ledsager, og nå skulle jeg begynne med hard trening to dager i uka. Bare jeg vet hvor mye mot det kostet. Allikevel var jeg fast bestemt på å gjennomføre. Jeg skulle gjøre mitt beste, tenkte jeg. Ikke legge lista for høyt og tillate meg å ha dårlige dager.

Og i begynnelsen så det ut til å gå slik jeg håpet. Ja, bedre! Selv om jeg var stiv som en påla og gikk som en 80-åring i trappene de første dagene, smilte jeg fra øre til øre. Når søtsuget herjet jobbet jeg knallhardt med meg selv og og min egen angst, og klarte stå imot. Selvsagt fikk jeg litt panikk av frykten for å velge feil når jeg var på kafe, men det ville gi seg etter hvert, fortalte jeg meg selv. I det hele tatt var det bemerkelsesverdig lett å ignorere de i perioder hyppige, fryktsomme ilingene i kroppen som prøvde si noe om hvor inni granskauen skummelt dette var. 'Pytt sann, det går nok over'. Endorfinenene bruste i blodet, jeg følte meg sterk, tøff og og modig. Endelig var jeg flink! Endelig gjorde jeg grep i livet mitt som jeg kunne høste litt beundring for, med god samvittighet.

Dagene og ukene gikk. Jeg dro på trening og fokuserte på de små forandringene i kostholdet. Riktignok hadde jeg ikke så mye overskudd til å være sosial, men det spilte mindre rolle. Det var så godt å endelig mestre noe skikkelig, noe som andre kunne relatere til. I tillegg var det så mye annet som gikk lettere. Plutselig begynte jeg å knekke koden på små, dagligdagse fenomener som jeg har slitt med så lenge jeg kan huske. Jeg håndterte nye assistenter og dro på helgeturer. Dette var gøy! Jeg var super-jente, og super-jenter klarer alt!










Så hvorfor denne krasjen? Jeg gjorde da alt riktig. Det var da heller ingen ting som manglet så det ut til, verken av motivasjon eller pågangsmot. Jo forresten, en ting. Noe vesentlig, men som jeg ikke var i stand til sette fingeren på, fordi jeg ikke våget å se sannheten i øynene.

Det begynte med anfall av tretthet og en kropp som føltes overfølsom og feberaktig, selv om jeg ikke var syk. Jeg måtte legge meg å hvile midt på dagen, men slappet liksom aldri av. Så, etter en time hos min psykomotoriske fysioterapeut hvor jeg fikk løsnet noen spenninger, oppdaget jeg til min store overraselse at jøss, jeg har ikke pustet skikkelig med magen på flere uker og langt mindre senket skuldrene. Ganske åpenbart hva som var i ferd med å skje, sett i etterpåk.okskapens lys.

Jeg var i ferd med å møt veggen; allikevel fortsatte jeg å gå på. Om ikke veggen ville forsvinne skulle jeg forsyne meg komme meg over den! Klorte meg fast, gle ned og klorte meg fast igjen.

Var det ikke bare å slappe av, da? Ta det litt mer med ro. Joda, den tilsynelatende enkle løsningen lå der rett for nesa på meg. Nær, men allikevel uoppnåelig. For jeg skulle jo være flink. MÅTTE være flink! Jeg hadde jo lest på den o store læreboka Internett at var man sliten og stressa, var det bare å komme seg opp av sofaen og ut på trening. Trening motvirker stress og så videre. Det beste var at det virket jo. Der og da ble jeg fylt med nytt mot og nye krefter. Igjen og igjen fikk jeg bevis for at nei, jeg var ikke så sliten som jeg trodde likevel. Jeg trengte såvisst ikke å slappe av, og det var akkurat det jeg ønsket meg.

For det lå noe annet der. Noe som ingen andre enn jeg kunne se, men som jeg til gjengjeld aldri slapp unna: monstrene fra fortida. De jeg hadde klart å overdøve i min jakt på mestring og glede. Overdøve og gjemme bort, men ikke temme. Og nå som forsvaret mitt ble mer og mer tynnslitt, våknet de for for fullt. Hver gang jeg var sliten var de der. Tanker fyllt av hat og forakt mot meg selv fordi jeg tok tak i livet mitt, noe jeg selvsagt aldri ville klare, og mot de rundt meg for å støtte meg på veien. Det var slutt på å unne meg selv litt ekstra god mat etter trening eller i helgene fordi jeg hadde vært flink. Nå sulle jeg gjøre meg fortjent til det. Ellers kunne jeg like gjerne overspise for å straffe meg selv. Hva jeg likså gjerne kunne gjøre hvis jeg ikke overholdt forpliktelsene, vil jeg ikke gå nærmere inn på... men jeg ble så redd mine egne tanker at jeg ikke turte annet enn å skynde meg på trening, selv når jeg knappast orket å stå opp av senga.










Det måtte si stopp til slutt. Men jeg må medgi at jeg aldri hadde klart det på nåværende tidspunkt uten god hjelp fra mennesker som står meg nær. Mennesker jeg kunne stjele litt ro og trygghet fra for å klare slappe av. Som jeg stolte nok på til at jeg lot en flik av maska falle. Mennesker som i sin godhet og omsorg tok tak i meg og sa at 'hør her, slik kan du ikke fortsette'. Som ikke bare ga meg husly og mat et par hardt tiltrengte hviledager, men som tilpasset sine planer for at jeg skulle bli ivaretatt. Mens jeg skriver dette så kjenner jeg gråten presse på, av ren skjær takknemlighet. Fordi jeg så altfor tydelig ser at de kom i grevens tid. At jeg har kommet meg så raskt tross alt, er takket være at jeg fikk så god støtte. Hadde jeg ikke fått hjelp til å bremse nå, vet jeg med meg selv at jeg hadde fortsatt som før. Hvor lenge vet jeg ikke, og konsekvensene vil jeg helst unngå å spekulere i.

Nå, etter en uke i særs makelig tempo begynner jeg så smått å glede meg til å begynne med trening igjen. Kroppen trenger det og psyken også. Men jeg gruer meg samtidig veldig. Fordi det er så mange fallgruver å gå i, så mange hensyn å ta og forventningerr å imøtegå, både fra meg selv og omverdenen. Like fullt leste du riktig: jeg gleder meg faktisk.

Dette er ikke ment som et hatskrift mot fysisk aktivitet generelt eller intensiv trening spesielt. Disse opplevelsene er mine egne og gjelder ikke for alle. Allikevel velger jeg å dele mine erfaringer for å vise at virkeligheten kan være mer kompleks enn som så. At du trenger ikke få dårlig samvittighet om du ikke klarer følge ekspertene og tabloidjournalistenes råd. Å legge om livsstilen er ikke nødvendigvis "bare" snakk om viljestyrke. Mange har ekstra bagasje i form av mer enn ekstra kilo, og ingen historier er helt like. Husk også at historien kan like gjerne sette seg i kroppen, men fortjener like fullt å behandles med respekt.

Til slutt, en oppmuntring til alle som så gjerne vil være aktiv, men som kanskje snubler og faller på veien, inkludert meg selv: Ikke gi deg! Men heller ikke gi alt for enhver pris. Finn deg noe du liker å gjøre og begynn der. Stopp opp og lytt til kroppen av og til. Prøver den å si deg noe annet under overflaten? Ro heller ned aktiviteten for en en periode til du kommer sterkere tilbake. Og viktigst, men kanskje vanskeligst, ikke la andres forventninger bli dine egne. Det er du som kjenner deg selv best!

Sammen i roen — en liten historie om speiling

Jeg hadde besøk forleden kveld. Ikke så lenge, og vi gjorde ikke så mye heller. Koste med rmarsvina, spiste mango og sjokolade, og snakket akkurat passe mye. Begge var slitne. Begge ville bare ligge på sofaen og prate. I seg selv er det kanskje ikke så spesielt, men for meg framstår dette som et ekstra fint øyeblikk. Ikke bare fordi det var så inderlig godt å sees etter lang tid, men også fordi jeg for første gang på flere uker klarte være sliten med hele meg og dermed også hvile.

Synes du dette høres rart ut? Å være sliten er da ikke noe å klare, tenker du kanskje. Enten så er man sliten og da gjør man noe med det, eller så er man det ikke. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Jeg er en mester i å speile andre, altså ta etter andres atferd. Noe alle sosiale vesner gjør mer eller mindre fra fødselen av, så i seg selv er det ikke noe mystisk eller uvanlig med det. Bare at for meg ble speilingen ikke en måte å bygge trygghet og tillit til verden og menneskene, en måte å overleve i en uforståelig verden der jeg ikke ble ivaretatt. Der den voksne som skulle hjulpet meg å forstå meg selv, i stedet brukte meg som sitt speil for å få sine behov stilt, lærte jeg meg heller å bli den jeg trodde andre ville se.

Slik har det fortsatt inn i voksen alder. Alltidhar jeg ubevisst tunet meg inn på omgivelsene. Prøvd å være den omgivelsene forventet til enhver tid. Ikke av mangel på selvtillit, men av mangel på et selv.

Men selv nå som identiteten min vokser og gror, fortsetterer jeg å holde opp speilet mitt som et forsvar mot en utrygg verden. Selv når jeg er så sliten at kroppen verker av stress og jeg egentlig bare vil sove, "slutter" jeg å være sliten og blir kvikk og sosial, straks den nye, pratsomme assistenten min kommer på jobb. Og hvis du forteller meg at jeg ikke trenger være redd, forstår jeg kan hende ikke hva du mener. For i det øyeblikket mitt redde indre hørte det som kunne være en ordre om å være en annen, har jeg aldri vært redd og vet ikke hva frykt er en gang.

For tiden holder jeg på å lære meg den normale speilingen. Samregulering kalles det på fint, og finnes blant annet i den roen en mor overfører til et gråtende barn eller i smilet som får det samme barnet til å åpne seg og ikke være redd mer. Det er basic samspill på et dypt, mellommenskelig plan som jeg verken kan eller vil forsøke å forklare, men som er livsviktig for å skape et trygt fundament i seg selv. Å skulle ære lære seg denne nye måten å dra veksel på andre menneskers følelser i en alder av snart-voksen+ er et langt lerret å bleke. Men jeg er på vei.

Denne kvelden møttes min gode venn og jeg i roen, på en sofa i en leilighet i et rolig strøk av byen. Her fant kroppen min ut for første gang på over en måned at jo, det går an å hvile i våken tilstand og faktisk slappe av. Og jeg vet, hvor skremmende det enn lyder i mitt utrygge sinn, at det måtte et annet menneske til for at jeg skulle klare det. Og det, det er hva jeg kaller samregulerin i praksis.

Velkomstbrev til overskuddet

Kjære overskudd!

Takk for sist.
Hvor kom du fra, egentlig? Jeg har sett deg liste deg en anelse sjenert rundt hjørnene de siste par ukene, men i dag sto du plutselig her, spill levende. Ikke et sånt overskudd som roper JIPPIIIII! og svever opp under taket som en heliumballong, men en god venn som tapper meg lett på skuldra og sier "God morgen".
Jeg vet ikke helt hvem du er. Det er så lenge sida du var på besøk for noe mer enn en høflighetsvisitt, at jeg egentlig ikke kjenner deg lenger. Ja, jeg er nesten litt redd deg. For hva kan vi gjøre i lagg, uten at du blir trett og går din vei?
Jeg vet ikke helt hva du vil. Med all denne tiden, for eksempel. Når du snakker oppglødd om alle mulighetene som finnes med en helt blank lørdag foran oss, kjenner jeg at jeg nesten drukner. Du skjønner, jeg er så vant med å bruke en time fra jeg står opp til jeg har begynt på frokosten, jeg, eller tre timer for å mobilisere meg til å dra ut døra. Så alt dette potensialet gjør meg helt svimmel av... ja, hva da, egentlig?
Men vent, ikke gå! Jeg er så glad for at du er her, og for at du jagde likegyldigheten på dør. Den grå, flate, energisugende likegyldigheten som har tappet meg for energi og fortalt meg om mitt manglende egenverd så altfor, altfor lenge...
Jeg vil gjerne du bor her en stund, for jeg trenger deg virkelig. Så hold ut med meg. Selvom du kanskje synes jeg er litt kjedelig når jeg for tredje gang på ei uke takker nei til sosialisering. Ikke fordi jeg, eller du, misliker mennesker,, men fordi vi trenger stillheten på samme måten som å holde kroppen i aktivitet. For den gode stillheten gjør deg sterkere, og jeg trenger styrken din.
Vær her med meg i smil og latter med gode venner og på rolige filmkvelder i eget selskap. Motiver meg til husarbeid, turer i marka og til å ta andre gode valg som gjør meg bra. Kjemp med meg, på styrketreningen i nåtid og mot spøkelsene i fortid.

En dag, skal vi vinne!

Jeg velger

Dette er kontrastenes og valgenes tid.

Jeg vil gjemme meg på et mørkt og trygt sted der ingen kan se meg, men trosser frykten og drar på langweekend til steder som bærer på vonde minner, og glimtvis slipper jeg maska og viser verden en flik av mitt sårbare selv.
Jeg klamrer meg til maten som min beste venn og verste fiende i en og samme skikkelse, og vil ikke gi slipp for alt i verden. Like fullt drar jeg på kostholdsveiledning og snakker åpenhjertig om vår usunne symbiose i fortid og nåtid.
Og aller helst vil jeg late som jeg ikke er det minste synshemma. Dra på treningsgrupper alene til kroppen er ei spent stålfjær og viljen en tynnslitt gummistrikk. Men tar heller grep for å slippe et nytt menneske inn i livet mitt. At jeg skulle velge å ansette en MANNLIG personlig ledsager, var nærmest utenkelig for under en uke siden, men nå har det altså skjedd...

Kaos og kontroll; Stagnasjon og framgang; Paralyse og viktige valg; alt ser ut til å gå hånd i hånd. Uten at jeg riktig forstår hva som skjer.

Mauren

Jeg er i det tenksomme hjørnet idag. Veldig til stede og veldig langt borte på samme tid. Av en eller annen grunn tenker jeg på Mauren, det diktet til Inger Hagerup. Skulle ønske jeg var litt mer som den.


"Liten, jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat stor nok", sier mauren.

Jovisst er jeg liten, tenker jeg. Ofte vil jeg ikke være liten. Vil ta del i hele verden med hele meg og vite hvem jeg er.

Men noen ganger er jeg så liten at alt jeg trenger er at noen skal holde om skuldrene mine, tørke tårene og vise meg at verden er trygg. Ikke nødvendigvis i ord, men i enkle handlinger. Som å la meg hjelpe til når enkle ting skal gjøres inne og ute. Tålmodig forklare når jeg trenger det og ellers la meg i fred. La meg følge etter i eget tempo. Og kanskje viktigst, være rolig med meg, for meg. For jeg har ikke riktig lært å regulere det der alene, skjønner du. Vær så snill og ikke bli sint fordi jeg er redd.

For jeg kan bli så redd for å være liten at jeg blir enda mindre, og alt jeg vil er å gjemme meg, et sted der ingen kan nå meg. Under kuledyna, i ei hytte av puter og pledd, i bøkene og musikkens verden eller langt, langt borte i mitt eget hode. Adgang forbudt. Bank gjerne på og spør om jeg vil komme ut, for her er det nesten litt for trygt. Men vær tålmodig. Jeg prøver bare å lage meg en ramme rundt meg selv så jeg ikke forsvinner.


Mauren fyller seg selv helt, "på langs og på tvers, fra øverst til nederst". Jeg er ikke alltid så heldig.

Jeg kan bli så liten at kroppen blir som et tomt skall hvor jeg selv svever vektløs rundt inni mitt eget kosmos. En slik tomhet må fylles med noe. Alene blir det gjerne store mengder mat. I andres selskap "blir" jeg de andre. Som var jeg en finstilt radioantenne, tar jeg inn følelsene til allle rundt meg. Ofte uten å merke det selv, og følelsene blir dermed mine egne. Det blir vanskelig å vite hva som er meg og hva som er deg, og spør du meg hva jeg vil, vet jeg ofte ikke. Det er slitsomt. Uendelig slitsomt.

Men kroppen har jeg kontroll på. Eller rettere sagt, jeg merker omgivelsene rundt kroppen. Bråstopper bare milimeter før jeg går på ei dør, men kan slite med å vite om jeg er trett eller sulten. Derfor er det trygt å kjenne tingenes form under fingertupene, så jeg vet hvor jeg er.

Gi meg tid og rom til å la hendene få kikke på og bli kjent med teksturen i en trestamme i mange, lange minutter mens ørene lytter til sangen fra bølgene og vinden. Da blir jeg trygg. La meg løpe barbent over fuktige terrassebord mens lukta av jord og lyng og mose får neseborene mine til å nynne av velvære. Kaste jakka og strekke de t-skjortekledde armene i været, så sola og regndråpene kan kjærtegne dem forsiktig og minne meg å at jeg er her og jeg er jeg. I en levende kropp som er min og bare min. Da kan jeg vende tilbake til meg selv igjen, i akkurat passe størrelse.






"Er du større enn deg selv, kanskje?"

Ja, mulig det. Når gapet mellom den jeg er utenpå og inni blir for stort. Når ordene og fornuften blender og fortrenger slik at andre ikke får se det lille og sårbare jeg bærer på. Men kansje er jeg akkurat passe. For midt i alt splittelse og kaos er jeg fortsatt meg selv.


Og kanskje likner jeg mer på mauren enn jeg tror, som har hatt styrke gjennom så mange år å bære vekten av et helt liv.

Stille i stormen

Jeg er stille for tiden. Gjør ikke så mye av meg. Gjør ikke så mye heller, når sant skal sies.
I går hadde jeg den beste dagen på lenge. Vet du hvorfor?
Jeg gjorde nesten ikke noe. Satt stille i en stol. Leste, lyttet og tenkte uten egentlig å vite hva jeg tenkte på. Lot tankene og tiden fly.
Men vet du hva? Jeg hadde mer kontroll på tiden i går enn jeg kan huske å ha hatt på lange tider.
Det er ikke det at jeg ikke vil. Tvert om, jeg vil så altfor mye. Så mye at jeg til slutt ikke vil noe.

Skynd deg langsomt, bruker folk å si til meg. Men vet du? Akkurat nå har jeg faktisk nok med bare langsomt.
Våkne og kjenne at kroppen ikke er så sliten.
La tonene fra vakker musikk liste seg inn gjennom ørene mine, smye seg inn under huden og krølle seg til rette rundt hjerterota.
Kjenne varmen fra en liten marsvinkropp spre seg fra fingrene og videre ned i magen og opp i smilemusklene.
Nok med å være sulten, være mett, være våken, være trett.
Være meg. Midt i meg selv. I min egen kropp og mine egne følelser.
Her og nå, og ikke noe mer. Eller noe mindre.
Til jeg er klar for å gå videre på den veien kalt framtida.

Hvem kan lære meg å bli voksen?

Jeg er på Muldrebu, familiens hytteperle, på ei myr ved et vann, nesten oppe på fjellet. Et trygt sted. Fristed.
Om morgenen våkner jeg av radioen, slik som det alltid bruker å være. Den samme radiokanalen og de samme programmene siver inn gjennom døra til rommet mitt. Lukta av vedfyring og nybakte rundstykker blander seg med rolige skritt, klirrende kjøkkentøy og marsvinas iherdige morgenhyl. Det er søndag, og alt som forventes av meg er at jeg skal stå opp og være med på fellesfrokost. Hele kroppen min vet det.
Her er ingen forsiktige, stressede skritt som skynder seg på kjøkkenet. Ingen trykkende, kald og klam taushet som siver inn under dørsprekkene, og ingen altoppslukende varme hender som venter på meg.
Vi spiser frokost sammen. Radioen forteller om språklige finurligheter; vi småprater og erter hverandre. Jeg plages som vanlig med det kokte egget som av en eller annen grunn er en stadig kilde til klønerier, men det gjør ikke så mye. For jeg vet jeg er trygg.
Ingen vil kaste en skyllebøtte av isnende, hvitglødende forakt over meg og fortelle hvilket håpløst lite menneske jeg er. Fordi jeg ikke klarer kakke toppen av et egg, svarer kvikt nok eller være hengiven nok. Ingen blir usynlig på andre siden av bordet. Til stede, men allikevel borte.
Oppvask. Den samme rutinen hver gang. En som vasker og vi to andre tørker. Som en selvfølge griper jeg kluten og begynner å tørke, helt av seg selv, mens tankene flyr.
Uten at jeg trenger forsere bølger av frykt og uutalte forventninger jeg aldri forstår noe av, finner jeg min plass. Ikke lenger redd for at jeg er i veien; gjør feil; er feil.
Søndag. Trygghet. Tilhørighet. Det tok meg over ti år av mitt voksne liv å komme hit. Klare det de fleste unge voksne klarer. Små bagateller, tenker du kanskje. Livsviktige byggeklosser for meg.

Jeg trenger flere slike byggeklosser. Mange. Men sliter med å legge dem selv. Hjemme virrer jeg rundt som et forvirret barn. Noen ganger omsorgrstrengende, noen ganger trassende, leken, redd eller sint. Men jeg er voksen, sier du kanskje. Dette klarer jeg. ja, tilsynelatende gjør jeg det. Men hva når mitt voksne ansikt egentlig er en fordømt god skuespiller og verdensmester i å late som? Har olympisk gull i å tenke, men på krabbestadiet i følelsene? Ikke hele tiden, men oftere enn du aner

Noen kaller det relasjonstraumer, andre skjevutvikling. Jeg liker godt det nye begrepet som ikke er blitt helt anerkjent ennå: utviklingstraumer.

Jeg vet jeg er på god vei til å bli helere og voksnere. At skjevhetene sakte, men sikkert retter seg. Men jeg trenger fortsatt mye hjelp. Hjelp til å legge et grunnlag som jeg igjen kan bygge videre på med de resursene jeg alt har. Derfor savner jeg større fokus på dette i behandlingsapparatet. På omsorg, trygghet og relasjoner. Ikke bare Kartlegging, veiledning og stabilisering.

Hvilke fagfolk der ute vil hjelpe meg på veien mot å bli voksen og rette opp skjevhetene mine? Så jeg slipper å tære på de få nærpersonene jeg har rundt meg. Bare ett sted har klart å fylle den rollen i livet mitt, til nå: Traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som ikke lenger eksisterer. Jeg håper det finnes flere der ute som vil se hele meg. Bare jeg vet hvor mye det trengs.

En hilsen fra en engstelig pasient til den trygge nærheten

Hei, kjære nærhet

Du som jeg er så redd for, men jeg allikevel trenger så sårt. Som, når jeg kommer over frykten, kan fylle det store, mørke dypet i meg. Du kommer i så mange skikkelser.

Du er skuldra jeg får gråte på, lenge, og arma som holder meg fast når kroppen er sliten og sjela verker av innestengt smerte uten ord. Da trenger jeg deg.
Kjære nærhet, du er hånda som forsiktig berører arma mi og personen bak som ikke forsvinner, selv når jeg stivner til i frykt og stirrer på deg med vidt opsperrede øyne.
Du er også den som ved flere anledninger tilbyr seg å brygge en kopp te til meg på kvelden, uten at jeg ber om det. "Ikke fordi jeg ikke tror du klarer det selv, men bare fordi jeg vil skjemme deg bort litt". Hvordan kan noe så lite bety så mye? Jo, når en er sliten og lei og verden synes farlig; når fine ord skaper avstand og menneskers nærvær frykt, trenger man like fullt Å BLI SETT. Da sier en kopp te mer enn tusen ord.

Nærhet, du er også til stede i de som tør utfordre meg. Som gjennom trygg tilstedeværelse gir meg små, vennlige puff mot frykten, men som respektfullt venter og ser om jeg står i den, og etterpå anerkjenner jobben jeg har gjort. Med et par vennlige ord, en klapp på skuldra eller en klem hvis jeg tillater. Det skal ikke alltid så mye til.
Du er der i nysgjerrigheten og de genuint interesserte spørsmålene. Når noen spør hvordan det går eller om helga har vært bra, kan jeg høre deg i tonefallet hvis den som spør virkelig bryr seg. Når jeg rygger et skritt tilbake, men blir møtt av mennesker som heller svarer med å ta et skritt nærmere fremfor å trekke seg unna, da, næhet, er jeg REDD deg. Men det er kanskje da jeg trenger deg aller mest.
Jeg ser deg til og med i motet til den som nærmer seg etter først å ha betraktet tårene mine på en armlengdes avstand, lenge. Som reiser seg, nøler og til slutt spør om å få sitte ved siden av meg i sofaen. Blås i at relasjonen preges av usikkerhet. Du er der like fullt.

For ikke å glemme at du er der i de som tør by på seg selv. Som tør dele latter og alvor, seiere og nederlag, og tør vise at selv de kan ha dårlige dager. At vi alle er mennesker.

Jeg trenger deg, jeg frykter deg, jeg flykter, men jeg savner deg!

Og jeg håper at flere kan anerkjenne deg for den kraften som bor i deg!

Elefanten i rommet

Jeg er i gang med et nytt dypdykk i mitt indre. På dette såkalt bedre traumetilbudet vi skulle få som erstatning for Betania.

Egentlig vil jeg ikke skrive noen klagesang. For det har gått bedre enn jeg fryktet, og enkelte ting så uendelig mye bedre en ventet. Så jeg vil skrive om prosessene mine. Om oppturer og nedturer. Men... og det er et digert MEN, der. Jeg klarer det ikke. Ikke enda. Fordi jeg ikke klarer å være så uærlig mot meg selv at jeg kun rosemaler det som er bra. Jeg vil skrive om både det gode å vonde, men tør ikke fordi det da blir virkelig for meg på en annen måte. Til det trenger jeg å føle meg trygg...

BUMS...!

Der gikk jeg meg visst på noe. Noe stort. Noe usynlig, men like fullt synlig. Lett å overkjøre. Vanskelig å overse. Med sin egen stemme som skal få lov til å bli anerkjent.

"Hei. Jeg er elefanten. Elefanten i Muldras indre rom. Som hun trenger, men ikke stoler på. En del av henne, men som allikevel skyves ut i kulda. Jeg er Muldras sårbarhet.
Jeg trenger trygghet. At noen ser. At noen prøver å nå inn til meg.
Overse meg, og jeg vokser utenpå, men blir mindre inni.
Se meg, og jeg vil kanskje virke rent for stor, en stakket stund.
Men om du er der og ikke går når jeg blir for stor, om du går ett skritt nærmere når jeg tar ett skritt bort, og gir meg en hånd og en flik av din ro, da krymper jeg til passe størrelse igjen.
Gi meg tid, respekt og omsorg, og jeg kan bli noe helt annet, nemlig TRYGGHET og TILLIT. Den ekte sorten, rett fra hjertet. Den som ikke forsviner".





Kjære elefanten min!
Deg som jeg hadde lært meg å bli litt glad i, men som jeg atter en gang har skjøvet ut i kulda.
Jeg håper du tør vise deg igjen. At du kan motstå trykket av skjemaer, tankerekker og undervisningsmateriell og vise meg at det er en annen side ved meg også. Den som er redd, som ikke tør eller bare er sliten og lei.
Jeg skal prøve å hjelpe deg. Men da må jeg finne noen som ser meg, og ser deg som den resursen du faktisk er. For jeg klarer ikke ta vare på deg alene. Ikke enda.
Men gjennom erfaring skal vi lære og bli sterkere. SAMMEN!

Å gi barnet inni meg talerett.

I løpet av den tida jeg var på Betania, traff jeg flere som sliter med barnefølelser og delpersonligheter, og selv om mye var forskjellig, var også mye gjenkjennelig. Men en ting var og er det vanskelig å sette seg inn i: Hvordan disse delene kan ta over så mye at en ikke vet hva som har skjeddd over lengre tid. For selv om jeg kan ha et nokså ullent tidsbegrep i perioder,, virker det å ha slike huller i hukommelsen ufattelig skremmende på meg; ja, sant å si som det det endelige tap av kontroll.

Jeg tror nok det kommer av hvordan mitt forsvar har utviklet seg. NÅR jeg ikke fikk lov til å være barn, ikke eie mine egne tanker, ble mitt ultimate forsvar å kontrollere og fornekte barnet i meg. Alt som var barnslig og irrasjonelt og følelsesstyrt ble skjøvet LANGT under teppet, og der var det god plass skal jeg si dere. Alle tanker som ikke passet seg ble strøket fra bevisstheten, og det har jeg fortsatt med inn i voksenlivet. Jeg ble lært opp til å tro jeg kunne definere min egen virkelighet, tanker og følelser slik at den passet alle andres behov,og alt som ikke stemte med denne virkeligheten, kunne ikke være en del av meg. Til nå. Nå dukker ubudte tanker plutselig opp. Ord' jeg vet er mine, men som jeg senser kommer fra en annen tid. Ord jeg tenker må skjules.

Til jeg plutselig sitter der, slik som ikveld, og skal svare i en kommentartråd her på bloggen. Fornuften har alt tatt sitt jerngrep om fingrene, de som skal sette bokstaver sammen til de riktige ordene, men så...
En liten tanke banker på. Forsiktig. Den ber med redd liten stemme om om litt trøst. En liten bekreftelse, bare.
Med en god dose viljestyrke stopper jeg opp,, nøler, før jeg gløtter bort på den lille tanken til det redde barnet. Den skremmer meg. Så ser jeg at den ikke er så farlig likevel. Ikke så storforlangende heller.
Jeg trer et skritt til side. Lar barnet gripe ordet og de skriveklare fingrene. Jeg skriver for en som ikke har hatt en stemme før. Synlig for alle.

Jeg er redd nå. for å miste kontrollen. At det indre skal ta over. Eller at noen skal se barnets tilkortkommenhet. Redd det skal være sorte hull, også i min hukommelse. Men samtidig vet jeg en ting så indelig vel:

Jeg vil ikke lenger leve bare gjennom tankene, men med hele meg! Og da tror jeg dette er veien å gå.

Sorg, tillit og veien bort fra lært hjelpeløshet

Noe er i ferd med å skje med meg, igjen. Synes ikke det har vært annet enn forandringer det siste halve året. Flere forandringer enn jeg har hatt overskudd til å skrive om her hvertfall. Men dette er på mange måter konkret og forståelig, og påvirker meg mer enn jeg kunne forestille meg.

Det hele startet like før jul, med noe som i utgangspunktet er veldig trist. Min kjære oma (mormor) lå for døden. Mamma var alt reist, og jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE nedover, skulle jeg få fred til sinns. Men siste helga før jul er nå en gang en av de verste reisehelgene i året, og tross helhjertet og iherdig bistand fra en av mine gode assistenter, så det ut til at jeg måtte bite i det sureste og bitreste eplet jeg kunne tenke meg: å bli hjemme. Men med mitt behov for ledsagertjenester som måtte bestilles innen et klokkeslett som for lengst var passert, var det rett og slett for stor risiko å reise sørover via Oslo S, lørdagen før juleferieen.

Så skjedde det utrolige. Jeg fikk en melding. Eller mange meldinger, retteresagt, fra en av mine nærmeste, som hadde skjønt at noe var i gjære. Hvis jeg fikk hjelp med å bestille flybilletter, ble møtt på Gardermoen og kjørt dit jeg skulle, om jeg ville klare å hive meg rundt og komme meg på et fly tidlig neste morgen, da? Jeg sa ja.

Og det var i det øyeblikket jeg sa ja, det store vendepunktet oppstod. I det jeg tverrvendte midt i svalestupet mot en dypt depressiv helg. At jeg faktisk lot noen stille opp for meg til de grader, kjøre så mange mil for MIN SKYLD, er et under i seg selv. Og at jeg fikk pakket og ringt etter taxi, og seks timer senere var på full fart sørover, er en større bragd enn mange kan forestille seg. Men så sterkt var mitt ønske om å reise, at jeg var villig til å ha tillit til villt fremmede mennesker. Jeg, som egentlig avskyr å ta taxi, ba om hjelp fra sjåføren til å ledsages til innsjekk. Jeg som foretrekker å bestille flybilletter flere måneder i forveien og helst har med meg egen ledsager helt fram til gate så jeg er sikker på at jeg kommer dit jeg skal, valgte nå å stole på at det elektroniske skjemaet til Norwegian var nok til at jeg fikk assistanse, både på Værnes og Gardermoen. Vel vitende om at jeg risikerte å møte både grinete drosjesjåfører og og stressa flyplassansatte. Blåss i det, jeg skulle til oma!

Midt oppi dette innså jeg en smått ubehagelig sannhet om meg selv. At jeg i mange år, helt siden verden forventet en voksen og selvstendig Muldra, har vært styrt av en slags lært hjelpeløshet og fornektelse av den. Men ikke slik de fleste ser ut til å forstå fenomenet.

Tidlig i voksenlivet ble jeg forklart hva lært hjelpeløshet betydde. Alltid den sammme forklaringen. "Det er jo ganske vanlig blant synshemmede", fikk jeg høre", og "Mange har jo blitt veldig overbeskyttet i oppveksten". Jeg kjente meg ikke igjen, ikke i det hele tatt. Når jeg så svarte meed at mitt største problem, heller var at jeg ikke kklarte be om hjelp var svaret alltid det samme: "Hadde det ikke vært fint å klare bli mer selvstendig?" Jo, selvfølglig.

Det var bare det, at min oppvekst ikke var preget av overbeskyttelse, men heller det motsatte. Skal vi kalle det underbeskyttelse? Alt fra jeg gikk i barnehagen forsto jeg at jeg skulle være voksen. Ja, du leste riktig, voksen. Og voksne forstår ting av seg selv og greier seg selv. De setter seg hvertfall ikke ned og gråter når de ikke får til noe. De spør om hjelp, selvføglelig på en voksen måte. Men å be om hjelp var også et tegn på å være dum, lat og egentlig ikke ville noe som helst. Aldri visste jeg om jeg ble møtt med en voksens tålmodighet, harde ord, iskald taushet eller en varme og vennlighet så altfor stor for et lite barn. Motstridende, sier du?

Derfor ble jeg ei stillfarende, lukket lita jente. Livredd for å gjøre feil og med minimal tillit til menneskene rundt meg, men uten å skjønne det selv. Jeg gikk nesten aldri til voksne etter støtte, men lærte meg verden gjennom observasjon. Det er bare det, at med to prosent syn blir verden enda mer kaotisk og uforståelig enn hos barn som ser. Så alt det som var uforståeelig og skremmende, lærte jeg meg å skyve langt inn i glemselens tåke. Det sluttet simpelthhen å eksistere. Resultatet ble at jeg på terskelen til voksenlivet hadde en nokså fragmentert forståelse av meg selv, verden og menneskene rundt meg.

Så ja, jeg var usikker på det meste og på sett og vis lært hjelpeløs, på mitt eget, omvendte vis. Handlingslammet, ja, tidvis paralysert har jeg vært, av min egen usikkerhet og oppsmuldrede identitet. Å samle meg sammen har vært en hard jobb, som både har tatt tid og krefter, og det som har hjulpet meg mest, har vært å få lære meg å be om hjelp til det jeg ønsker og trenger. Så jeg igjen kom meg ut av lammelsen og inn i livet. Til de gode opplevelsene og ikke minst, de gode menneskene.

Jeg kom meg til oma. Takket være noen fantastiske mennesker, særlig ett, og min egen viljestyrke og indre balanse. Jeg turde stå i sorgen lenge, min egen, men også andres, fordi jeg visste at jeg ville tåle flodbølgene av følelser uten å drukne fullstendig. Jeg har sunget i begravelsen og tatt et verdig farvel, og reist for å og besøke en god venn like etter. Jeg har vært redd og sårbar og sprengt grenser. På egen hånd og sammen med andre.

Jeg tror sannelig jeg har begynt å leve livet med meg selv i førerhuset. Ennåå er jeg en langt fra en habil kaptein å regne, men jeg har fått troen på at det kan læres!

Hva vil det egentlig si å bidra?

For noen uker siden skrev jeg et meget bittert og til meg og være, ikke så veldig nyansert innlegg om NAV sin arbeidslinje og min vei til uføretrygd, her på bloggen. Noe jeg ikke angrer det minste på, for av og til trenger selv fødte diplomater og snillister å få ut litt gruff. Men nå vil jeg gjerne se på det hele fra et litt annet perspektiv.

I aviser, debattinnlegg og hos interessepolitiske organisasjoner er det stadig snakk om alle som ikke får bidra. Mennesker som av fysiske, psykiske og sosiale grunner faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Folk som gjerne vil, men kanskje ikke har alle forutsetninger for å være så effektive, produktive og superfleksible som den moderne arbeidstaker forventes å være. Noen av disse har egentlig full arbeidskapasitet og trenger "bare" litt tilrettelegging her og der, men sliter seg ut på å slåss med krunglete byråkratier som er mer til hinder enn til hjelp. Andre er ikke så heldige. Helse, kapasitet og problemer med å tilpasse seg A4-malen gjør at en faller utenfor. Men det er ikke det samme som å si at man ikke kan eller vil være en resurs.

Og hva vil det egentlig si å bidra? Det er et spørsmål jeg tenker mye på. Når vi snakker om å bidra ligger det som oftest under at man skal bidra til samfunnet ved å få lønn og betale skatt, og det er vel egentlig det vi alle ønsker, selvom vi kan være uenige om hvor mye og så videre. Dessverre har ikke alle forutsetninger for å klare det, selvom en så gjerne vil, og da er det lett å tro at nei vel, da kan jeg ikke være til nytte i det hele tatt, da. Men det som det snakkes lite om, er alle som gjør noe frivillig, innenfor organisasjoner eller som privatpersoner, og kanskje flere kunne gjort det samme. Problemet er bare at man har svært få rettigheter som ulønnet eller frivillig arbeidstaker., hvis man også har behov for tilrettelegging

Jeg vil nå vende tilbake til tida mi i stallen for en kort stund, selv om jeg har skrevvet om det til det kjedsommelige. For utenom min personlige utvikling og trygghet var det noe som var like viktig, nemlig det å få være til nytte. En dag i stallen gikk ikke uten at jeg fikk høre at 'dette er til utrolig god hjelp', eller 'hadde ikke du gjort det her nå, måtte jeg gjort det senere, og daville det kanskje ikke blitt gjort i dag'. Sjelden i så store ordelag, men det ble verdsatt, noe jeg både fikk høre og erfare. Dette ridesenteret er et enkeltmannsforetak, drevet av en dyktig person som brenner for jobben sin og som etter mitt syn har god menneskekunskap, men som må jobbe hardt for å få hjulene til å gå rundt. Men nettopp derfor skulle jeg mer enn gjerne jobbet der ulønnet. Hadde jeg "bare" slitt med psyken, disponert egen bil og hatt de riktige kunnskapene til å kunne gjøre nytte for meg uten at det gikk på sikkerheten løs, tror jeg det er lite som hadde stoppet meg i å dra opp dit for å jobbe noen timer i uka, frivillig. Men slikk er nå ikke en gang virkeligheten. Jeg er uerfaren, halvblind og vel så det, og jeg trenger både støtte til transport og bistand til opplæring og tilrettelegging. Men når jeg er uføør og ikke en gang krever å jobbe for lønn, bare et sted jeg føler meg trygg og virkelig ønsker å hjelpe til, virker det som det finnes få eller ingen rettigheter.

Så, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Jo, jeg vil vel belyse at det faktisk finnes flere måter å bidra på, om man bbare gis muligheten, men at det finnes få virkemidler for å gjøre det mulig for allee å bidra. Det finnes ordningen funksjonsassistent, som skal kunne hjelpe fysisk funksjonshemmede med dee praktiske oppgaver en ikke får til selv som følge av funksjonshemmingen, men da må en stå i lønnet arbeid. Jeg har som synsheemmet rett på lese- og sekretærhjelp, men saken er den, at jeg knapt har overskudd til å sitte som vara i styret mitt akkurat nå, og at det verken handler om for mye lesing eller skriving. Selvfølgelig kan en prøve å søke om BPA til frivillig arbeid og samfunnsdeltakelse også, men da venter trolig nok en beinhard kamp mmot systemet, som mange ddessverre ikke har overskudd til å ta. Og hva med alle som faller utenfor kriteriene til disse ordningene, enten på grunnnn av rigid regelverk eller firkantede saksbehandlere?

Mitt ønske skulle vært at både politikere, NAV-ansatte og kommunebyråkrrater kunne tenke på hvert enkeltt menneske som en resurs. Også de som ikke hhar kapasitet til å ha ordinær jobb eller drive organisasjonsvirksomhet,men som ønsker å gjøre en innsats innenfor et omrråde de brenner for. Det burde finnes mulighet for tilrettelegging, også innnenfor ulønnet/frivillig arrbeid for den som trengerr det, enten det er snnakk om praktisk assistanse, ledsaging ellerr enkel fysisk tilrettelegging. Hva med for eksempel en eller flere støtteordninger som hadde som formål å stimulere til aktivitet blant uføre gjennom bruk av smmå, lokale aktører og frivillige organisasjoner? Det ville selvsagt være viktig å tilrettelegge for at folk fikk bidra innennfor områder som gir mestring og livskvalitet ut fra hver enkelts situasjon. Selvfølgelig mmåtte det finnes regler som forhindreet misbruk, det skjønner jeg også, mendet burde være mulig hviss man kunne se litt bredere på det enn man gjør idag.

For det er vel bare å se det i øynene: Noen av osss vil alltid ha behov for tilrettelegging i større eller mindre grad, og enkelte vil heller aldri klare å få en vanlig jobb. Men betyr det at vi skal stues vekkk og glemmes, at ikke har rett til å bidra på vår måte?

Jeg måtte velge uføretrygd på grunn av arbeidslinjen til NAV. Nå vil politikerne "motivere" til lønnet arbeid

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg som dette. Redd for å virke sytete og stakkarslig. Men nå som jeg konfronteres med våre kjære politikeres "gavepakke" til oss uføre, er det rett og slatt blitt litt for mange frustrasjoner oppå hverandre til at jeg klarer holde munn.




Hei, jeg er en av politikernes yndede syndebukker!

Hvis du traff meg på gata en dag ville du sikkert ikke tro jeg var en av dem. Jo, kanskje, hvis du er en av de som tror at det å gå med hvit stokk og ha 2% syn er det samme som å ha rett til uføretrygd, men helt ærlig tror jeg ikke det er så mange igjen som tenker slik. Det er hvertfall lov å håpe. Og hadde du hørt meg snakke på mitt mest sammfunnsengasjerte, hadde du kanskje forstått enda mindre av hvorfor jeg verken har jobbet, eller at min høyeste fullførte utdannelse er grunnskole. Eller kanskje er du alleredde i stuss, du som leser bloggen min? Vel, ting er ikke alltid slik en tror.

Fra kaos til trygghet

Over ti år med opp- og nedturer er gått siden jeg begynte å prøve komme meg ut i jobb eller utdanning. Hele veien med mer eller mindre støtte fra NAV og tilsvarende instanser siden jeg alt den gang hadde flere år bak meg i psykiatrien, på toppen av synsshemmingenn. Jeg prøvde skole, men det tok ikke lang tid før jeg gikk meg på en gedigen smell. Jeg gikk til flere behandlere med mer eller mindre (som oftest mindre) forståelse for min situasjon. Som min evne til å brenne meg ut av tilsynelatende ingenting, eller hvorfor jeg som hadde et så rolig ytre og var så flink med ord,ikke var i stand til å sette ord på min egenm smerte.

I flere år virret jeg rundt i et følelsesmessiig kaotisk ingenmannslandd, til jeg een dag fikk foten innafor på en videregående skole, på ei linje med tilrettelagt opplæring der forholdene var så trygge og fleksible at selv jeg ble sett og ivaretatt. Fra det første året med to timers skoledager to ganger i uka og "liksomundervisning", til det siste året der jeg faktisk klarte følge innholdet til hele to allmenfag på yrkesfagnivå, tok det tre år. Tre år der jeg fikk blomstre og bli trygg, og såvidt finne fotfeste. Men så, vips der var rettighetene mine brukt opp. At jeg skulle stå der mot slutten av mitt tredje skoleår og formelig verke etter å lære mer, hadde jeg ikke forutsetning for å vite før, og dermed måtte jeg slutte.

Flink pike

Jeg endte deretter opp i administrasjonen i en arbeidsmarkedsbedrift hvor jeg for det meste jobbet med kontoroppgaver og kreativ skriving. Det burde være midt i blinken, fikk jeg høree, og som den snille jenta jeg er, sa jeg meg selvsagt enig. Jeg måttte da bruke hodet til noe. Her var også takhøyde og fleksibilitet og jeg trivdes lenge godt. Ingen tvil om det. Allikevel var det noe fra første stund, noe som aldri stemte helt. Jeg kjempet alltid med en fform for indre utmattelse som jeg aldri turde vise eller fortelle om. Selv når jeg så ut til å sitte konsentrert og jobbe tida ut, var hode så fullt av bomull at tankene filtret seg i hverandre til en eneste stor floke. Kroppen var så vant med å være ansspent at jeg ikke merket hvor sliten jeg var før jeg kom hjem. På toppen kom alle de uuttalte forventningene og sosiale kodene som hører voksenlivet til som, samme hvor mye intellektet mitt forsto, ga sværrt lite mening. Ofte føltes det som jeg var på en annen planet, eller som jeg var et lite barn som fulgte de voksnes samtale uten å forstå det som ble sagt mellom linjenne. Slik hadde jeg det sstadig utenfor arbeidstida også, men det var når jeg sskulle være produktiv og "bruke hodet" at jeg for alvor kom til kort.

Prøv å forestille deg det selv, hvordan det er å stadig bruke energi somm du egentlig ikke har, på å iimøtegå forventningene runndt deg somm du egentlig ikke forstår. Og samme hvor mye du er positiv og smmiler, samme hvor mye du tar deg sammen, bblir det ikke bedre.

Ny start

Det gikk en tid, og flere viktige forandringer skjedde i livet mitt. Den viktigste var at jeg kjøpte meg egen leilighhet og fikk brukerstyrt personlig assistent. Det ga meg en helt ny kontroll på livet og tvang meg til å sette mine egne behov i sentrum. Samtidig gikk jeg i behandling, lærte om senskader etter langvarige krenkelser i barndommen og fikk en sstørre forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. At min evne til å ta meg sammen, var et gammelt forsvar for å overleve, og utmattelsen og de forvirrede følelsene bunnet i mange lag med fortrengte følelser. Jeg forsto at det jeg trengte nå, var tid og rom til å få livet på rett kjøl igjen, bli kjent med egen forhistorie og hvem jeg egentlig er. Da kunne jeg ikke fortsette med en jobb somtok mer enn den ga, bare for å væree flink pike.

Derfor valgte jeg å følge en drøm jeg egentlig hadde hatt i mange år, men som jeg var for pliktoppfyllende til å gjøre noe med: Jeg fikk meg praksis på et ridesenter. Å begynne å jobbe i stallen var for meg noe av det beste som har skjedd. Det var som å komme til en ny verden der brikkene sakte, men sikkert falt på plass inni meg. Vel hadde jeg mine dager med angst og lite energi enda, men så fort jeg kom inn til hestene - disse store dyrene som er så evig mye tryggere enn mennesker - var det som jeg ble en ny person. Tryggere, mer opplagt, helere. Jeg hadde noen få mennesker å forholde meg til og en arbeidsleder som ga meg ansvar utfra mine ferdigheter og hennes tillit til meg. Det å gradvis bli vist mer og mer tillit ettersom dagene gikk, var mye mer forståelig enn ros, og dermed også mye mer motiverende. Det manuelle arbeidet passet meg også svært godt. Resultatene etter en god jobb så jeg der og da, og mmine egne fremskritt sanset jeg med hhele kroppen, enten det gjaldt arbeidsteknikker elller kommunikasjonen med hestene. For første gang opplevde jeg mestring med HELEE MEG, uten å behøve å analysere meg frem til det, og jeg kunne gjøre en nyttig jobb med god flyt, både på gode og dårlige dager. Dessuten var det godt å ta seg ut fysisk.



T

Kniven på strupen

Jeg fikk et halvt år. Et halvt år med mestring, fremgang, økt arbeidskapasitet og bedre helse. Et halvt år der det sosiale livet tok seg opp fordi jeg faktisk hadde overskudd etter endt arbeidsdag. Og ikke minst, fordi jeg føltte meg trygg nok på meg selv, såvidt, turte jeg å hoppe i det og bli varamedlem i regionsstyret til Norges Blindeforbunds Ungdom i Midt-Norge. Alt dette fordi jeg fikk jobbe i et miljø der jeg kunne lære, mestre og fungere på det nivået jeg til en hver tid var. Et halvt år.

Men såkom NAV. "Når tror du at du er i stand til å få lønnet arbeid? Om hvor mange måneder?", spurte de. Jeg husker den enda, følelsen av å miste fotfestet den dagen. Måneder?! Jeg hadde Såvidt jobbet i stallen et halvt år, og var i mitt stille sinn mektig stolt av meg selv og av hvor fort jeg hadde blitt trygg der. Jeg som minst brukte å trenge et år før jeg var kommet så langt andre steder. Jeg så større fremgang enn på mange år, og hvor mye ville ikke da skje om jeg fikk fortsette i stallen et år eller to til? Det fikk jeg aldri svar på, for nå som jeg hadde surret bort så mange år av skattebetaleernes penger på å pprøve og feile uten å kommme noen vei (ja, slik føltes det) og fordi arbeidslinjen til NAV forlangte progresjon, var saksbehandleren min nødt til å øke presset. Var det noen som helst mulighet for at jeg kunne få lønn for jobben der jeg var i praksis,, spurte de. Nei, det hadde de ikke midler til. Tvert om, på grunn av den bittelille synsresten min i kombinasjon med lite erfaring i håndtering av hest, trengte de økonomisk drahjelp for å kunne ha meg der og gi meg et godt og forsvarlig tilbud. Men kunne ikke tiden i stallen bli sett på som et ledd i rehabiliteringen av min psykiske helse, spurte så jeg. Nei, dessverre. Skal tiltak bli godkjent som rehabilitering må det være mer målrettet enn som så; mål som økt trygghet, selvfølelse og større selvstendighet er ikke konkret nok. Enten behandling av spesifikke diagnoser og plager som var til hinder i arbeidslivet, eller konkrete aktiviteter som fører frem mot lønnet arbeid.

Men si meg så, hvordan behandle skader som er påført en gjennom heele ens bandom,illøpet av noen få måneder, når en såvidt har begynt å jobbe på den veien som faktisk fører frem? Dette handler ikke om å trene seg opp etter en enkelt skade eller belastende livshendelse. Det handlerom å bygge en helt ny indre grunnmur. Fordi den som alt eksisterer er fundert på særdeles utrygg grunn, og bare gjennom selvinnsikt og gjentatte gode erfaringer i trygge relasjoner kan det skje en bedring. Men gode relasjoner vokser ikke på trær, og opplevd trygghet kan verken måles i tid eller arbeidsevne./

Selvinnsikt og nederlag

Jeg har ikke tenkt å si så mye om tiden etter at jeg måtte slutte i stallen, selvom det kunne ha fylt side opp og side ned med deprimerende lesning. Men en ting gjør imidlertid at jeg kan se på den med en viss stolthet: at jeg tok fatt på et ti ukers program med intensiv traumebehandling. Og ja, NAV godkjente faktisk dette som tiltak. Kanskje i håp om at jeg på magisk vis skulle bli frisk og klare å jobbe? Saken var bare den, at de ti ukene var tøffere og gjorde mer med meg enn ti år med annen terapi. De råkket sant å si ved noe fundamentalt i mitt syn på både meg selv og andre, mens nygamle følelser jeg ikke kjente til begynt å boble nærmere overflaten enn noensinne.

Til tross for dette, gikk det knapt en måned fra behandlingsslutt til jeg igjen satt på et knøttlite besøksrom hos NAV, for å tenke framover som det så fint heter. Hvordan så jeg på lønnet arbeid nå? Nå var det nemlig på tide å sette inn støtet og virkelig satse på jobb, skulle jeg beholde arbeidsavklaringsppengene. Høyden ett, til nøds to år kunne jeg få, før det ble forventet å ha lønnet arbeid. Tid som måtte brukes mer effektivt enn som så var budskapet; såpass kunne jeg lese mellom linjene. Hvis ikke var det jo alltids muligheten for å søke ufør. Vel, resultatet ga seg vel egentlig selv. Batteriene mine var flate. Jeg hadde mer enn nok med å lære meg å leve med meg selv.. Jeg skal spare dere for prosessene som fulgte, for dere vetjo alle hvilken beslutnning jeg måtte ta. Men såpass kan jeg si, at det er den tyngste beslutningen jeg hittil har tatt og sannsynligvis kommer til å ta i hele mitt liv.


Dette innlegget går snart mot sin slutt. Bra, tenker du kanskje. Nå har hun sannelig klagd nok over sjebnen sin. Burde hun ikke være takknemlig for at det tross alt finnes slike velferdsordninger, og heller se på det som en lettelse ikke lenger å være belemret med NAV sine stoppeklokkeregimer? Jo, jeg burde sikkert det, og det er det jeg prøver fortelle meg selv også på de gode dagene mine når jeg har overskudd til å tenke konstruktivt og fornuftig. Men det er sannelig ikke så lett når følelsen av å være gitt opp av samfunnet er den følelsen som dominerer dagene. Når da i tillegg media og pollitikere fremstiller det som at uføre enten egentlig kan jobbe, men ikke gidder, eller snnakker om den sørgelige statistikken blant unge funksjonshemmede som egentlig har full arbeidsevne, men ikke får jobb, føler jeg meg som et enda større utskudd. Selvom jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det slik. altfor lett er det da å grave seg ned i bitterhetens fallgruver og bli der.

Men under all skammen og bitterheten, dirrer jeg egentlig av noe som kan kalles en ytterst rasjonell og velfundert harme. Over samfunnet som hyller de perfekte og produktive og rakker ned på de som avviker fra A4-livet. Det at en sliter med helsa og ikke klarer holde tritt med samfunnets krav, burde ikke bety det samme som at en forventes å bære en slags kollektiv skam over være annenrangs, men slik føles det. Jeg blir sint på politikere som brisker seg med den samme retorikken som "folk flest", og samtidig skaper en så tøff og resultatorientert arbeidslinje at mennesker med sammensatte behov verken får nok tid eller riktige tiltak og dermed tvinges over på varige trygdeytelser. Nå vil de i tillegg kutte i barnetillegg og minske fradraget hos de som har lån. Takk og lov for at jeg hvertfall ikke har vært så dum å bli mor. Det som imidlertid gjør meg mest forbanna er alle byråkratene, som bare ser oss som brukere og ikke mennesker, og der er de i kommunal sektor enda større syndere.

Alle bør ha rett til noe fornuftig å fylle dagene med, sier politikerne. Hva mener de egentlig med det? På meg virker det som det viktigste er å få folk ut i ORDINÆRT LØNNET arbeid, men de som ikke får til det, er det ikke så farlig med. Vi kan godt tilbys plass i dagsenter eller vernede virksomheter godkjent av det offentlige, lite tilpasset våre ønsker, og gjerne flyttes rundt på når det passer den kommunale pengesekken. I min naivitet trodde jeg at når jeg selv ga uttrykk for egne behov og faktisk hadde gjort en innsats for å finnne en jobb jeg ønskett og enda viktigere, hvor de faktisk ønsker å ha meg der, , ville jeg bli møtt med oppmuntring og forsøk på å finne løsninger. Særlig etter at jeg ble ufør og ikke lenger var bundet av arbeidslinja. Men nei. Når jeg i min frekkhet foreslår noe selv, er det ssom å stange hodet i en vegg av regler og tåkeprat, spesielt reservert for brysomme, kravstore brukere.

Akkurat nå blåser jeg i om jeg har en lønnet jobb eller ei, og jeg har avfunnet meg med at det kan ta lang tid før jeg har en ordinær jobb i sikte. Men jeg vil gjerne bidra. Gjøre noe som utgjør en forskjell, men som også gir meg livskvalitet og overskudd. Men det tror jeg ikke jeg finner på et dagsenter.















Ikke en dag går uten at jeg lengter tilbake til det gode fysiske arbeidet og samværet med folk og dyr i stallen. La oss håpe at jeg møter noen med åpent sinn i systemet snart, før selv jeg, personifiseringen av stahet ,mister motet av byråkratiets makt... Det begynner å haste!


En liten kommentar helt til slutt, som jeg glemte å føye til i går: Det kan se ut som jeg gjennom dette innlegget ønsker å gi den stakkars saksbehandleren minall den pepper han kan få, men det er altså ikke tilfellet. De jeg er sint på er systemet i seg selv, både i Nav og kommunal forvaltning. Saks behandle min, han ser faktisk ebgrensningene i sitt eget system, og den største "feilen" han gjør er vel å ikke tørre stå opp mot ledelsen, og det klarer jeg ikke akkurat klandre han for… men det betyr ikke at han ikke burde gjøre det :-)

Å møte seg selv i døra...

...er noe alle gjør innimellom, men enkelte av oss gjør det kkanskje enda mer og enda oftere.

Jeg har ikke blogget så mye i det siste, for det er mye som skjer for tida. På innsida, altså, ikke så mye der ute i verden, sett med normalitetens blikk. Men inni meg er det bevegelse. Så altfor mye også. Jeg er mer til stede i meg selv, får jeg høre igjen og igjen, og ofte er det noe positivt ladet, også for meg. Som at jeg ofte føler meg så mye mer levende nå enn før. De to ukene jeg var på New Zealand nylig, for eksempel, som fremstår som en lang rekke lys levende minner, full av opplevelser for alle sanser, i steden for ei drømmeaktig tåke eller en reisseberetning jeg har sett påå TV. Denne nye måten å væære til stede på kan jeg virkkelig like! Men det er den lyse siden av det hele. Den andre siden, den dunkle og forvirrende, er det ikke så mange som ser.

"Mer til stede i meg selv", sier folk. Men hvem er egentlig meg selv? Hvem er jeg til stede i? Ikke misforstå, jeg vet hvem jeg er. At jeg heter Muldra og beveger meg skremmende fort i ut av tjueåra er jeg smertelig klar over. Det er hun jeg er utad, og inned, forsåvidt. Problemet er ofte at det som lever på innsida av meg, ikke ser verden på samme måte.

Plutselig kan jeg se verden med et barns blikk. Jeg kjenner på de samme behovene og følelsene som en femåring, tiåring eller tenåring. Tankene likner et barns og jeg ser på mennesker og relasjoner slik et barn gjør. Hvertfall slik jeg gjorde da jeg var liten. Noen kaller det delpersonligheter, andre barnefølelser, men den beskrivelsen jeg synes treffer best er "å leve med forskjellige verdner inni seg", som det står om i en knakende god artikkel, skrevet av Arne Blindheim for RVTS Vest.
Jeg føler selv at denne beskrivelsen treffer bedre enn å snakke om følelsesdeler eller delpersonligheter. En ting er at i mitt tilfelle har ikke delene tatt form som enkeltidentiteter med navn og alder som hos mange, selvom jeg har gitt de forskjellige, ok, delene, en form for "arbeidsnavn" for lettere å kunne skille de fra hverandre, både for meg selv og for andre. Jeg kan ofte anslå ca alder, men aldri eksakt. Dette kan henge sammen med at mine traumer ikke er av en så voldsom eller ekstrem karakter. Eller sagt på en annen måte, så var skillet mellom det som var traumatisk og "normalt", så utvisket og forvrengt etter mange år med krenkelser og manipulasjon i barndommmen, at grensene mellom disse delene og hva som tilhører nåtida, er like difust og forvirrende idag, som virkeligheten var ffor over tjue år siden.
Den andre grunnen til at jeg liker beskrivelsen med verdener, er at dette handler om så mye mer enn identitet. Det handler om hvordan jeg oppfatter virkeligheten. Om mennesker er trygge eller skumle, om nærhet er godt eller farlig. Men også slike små ting som at min evne til å forstå ironi eller andre sosiale koder plutselig kan endre seg, eller at jeg midt i en grippende roman, plutselig ikke klarer å relatere meg til innholde og det enestee som når inn til det forvirrede hodet mitt er Anne-Cath Vestly eller Astrid Linngren. Dette er bare et lite knippe av eksempler på små ting som kan forandre seg og kanskje virke bagatellmessig på andre, men som dypest sett handler om at jeg har opplevd saker og ting i barndommen som har vært så skremmende, overveldende og uforståelige at minnene er gjemt bort, langt inne i meg et sted, sammen med tanker og følelser.

Disse forandringene ser du sannsynligvis ikke. Ja, selv de som kjenner meg veldig godt ser sjelden når jeg er i en annen tid. For utad holder jeg maska og er den voksne Muldra som kikker inn på den kaotiskee følelsesverdenenn med et distannsert blikk. I mange år holdt jeg til og med de indre barnas virkelighet på avstand, så mye at jeg mistet kontakt med så å si alle følelser. Og når jeg innimellom ikke mestret eller hadde problemer med å forstå verden rundt meg, ja da var jeg bare lat, tenkte jeg.

Det var den gang. Nå, etter en lang og krunglete vei er jeg et helt annet sted. Jeg lever mere her og nå enn noen gang. Problemet er at her og nå også inneholder følelsene fra den gang da, og det blir fler og fler av dem. Følelser jeg kjenner er fra en annen tid, men som blir en del av virkeligheten min her og nå. Følelser uten klare miner å koble de til. Sider av meg selv som skremmer, ydmyker og forvirrer meg.
Jeg møter meg selv i døra, flere ganger i uka, noen ganger flere ganger om dagen. Fra å være en trygg og selvstendig som aldri følte frykt for ensmheten, til å skjelve i frykt over å skulle være alene. I neste nu, et frådende sinne og e og en angst for alle mennesker. Selv hunder, HUNDER som er ett av mine favorittdyr (!) klarer å skremme meg. Er det rart jeg blir forvirra?

Vel, jeg skjønner nok det er PTSD-en som er ute og herjer med meg for tida. En temmelig kompleks en også. Men hva vil den fortelle? Hva bærer disse indre, barnlige verdenene på som gjør meg så redd og sint? Nei, det skjønner jeg ikke.

Krigen

Jeg kan ikke bli venner med meg selv for tiden. Fanget i en kropp og et hode som river meg i to. Minst.
Fanget i et larmende, lydløst jordskred av noe som er meg, men som allikevel føles fremmed.
Jeg er blitt redd for å være alene.
Allikevel isolierer jeg meg, fordi mennesker er farlige.
Jeg vil ha kontrollen.
Allikevel flykter jeg dit kontroll ikke finnes. Inn i stillhet, fantasi og kaos.
Jeg trenger nærhet og noe å klamre meg til.
Men som en stålfjær ligger jeg i sengen og brøler i sinne og frykt,av min egen ynkelige svakhet.

Mens tanken er klar og hodet kalt. Så hvorfor ikke bare fortelle meg selv at her og nå er trygt, at alt vil gå bra?
Nei, for min tanke er ikke fri, mitt hode ikke mitt eget.
Det tilhører enda han som en gang skapte meg,
definerte meg,
brukte meg.
Han som lærte meg å tenke,
slik at det vonde i sjelen ble usynlig,
det som var feil ble normalt
og grenser ikke fantes.

Hvordan skal jeg da kunne snakke til meg selv med fornuften stemme?

Fra mysterium til menneske, del 1 av 2

I flere måneder nå, helt siden jeg fikk vite at traumeenheten ved Betania skulle legges ned, har jeg jobbet med å skrive litt av min historie. Det har vært en lang og møysommelig prosess, og enda er jeg ikke ferdig. Faktisk har det vanskeligste blitt å skrive om det som har betydd mest for meg, nemlig oppholdet ved traumeenheten. Kanskje fordi jeg ikke tør kjenne på sorgen, og kanskje fordi utsiktene til å publisere innlegget får gjør så jeg ikke tør bli ferdig. Vel, det sistnevnte kan jeg hvertfall gjøre noe med. Her kommer derfor første del av historien min.

 

Del 1: Om kaos og en vaklende grunnmur

Dette er historien om et hjernevasket barns møte med hjelpeapparatet både på godt og på vondt og å være et mysterium både for seg selv og andre.. Det er også historien om å fornekte seg selv og sin overgrepshistorie, til skritt for skritt å nærme seg det mennesket man egentlig er.

Som 16-åring var jeg for første gang innlagt i psykiatrien, i nesten to år. Jeg måtte bort og skjermes fra mildt sagt usunne familieforhold preget av omsorgssvikt og psykisk vold. Og ikke minst, jeg trengte hjelp til å få tilbake troen på livet igjen. Jeg fikk rikelig med omsorg i form av struktur og trygge rammer for å bygge meg opp igjen. Selvfølgelig snakket vi også om hvordan jeg hadde hatt det hjemme, men bare en gang kan jeg huske at jeg fikk spørsmål om jeg hadde opplevd seksuelle overgrep. ”Nei”, svarte jeg helt uforstående, og så snakket vi ikke mer om det. Vi snakket mymen lite gikk i dybden. Jeg som blomstret slik i de trygge rammene og dessuten var så flink med ord, ville nok klare meg bra. Men det var en ting som ingen virkelig så: At det kun var fasaden min som var gjenreist, og et hus uten grunnmur vil før eller siden falle sammen.

Jeg bar på en smerte som ingen ante dybden av, og nesten aller minst jeg selv. ”Kaos” kalte jeg det, for det var slik det føltes, når kroppen stivnet og tanker og ord forsvant i et hav av tåke, eller jeg plutselig sto og hev etter pusten uten å kjenne noe i resten av kroppen. Følelser visste jeg knapt hva var, de bare tok plutselig over og overveldet meg. Andre ganger mistet jeg nesten følelsen i kroppen ved berøring. Frykten alt dette vakte i meg kunne ikke beskrives med ord, for å føle ubehag var forbudt, farlig. Derfor ble alt dette bare til kaos. Hvorfor var det ingen som så denne totale mangelen på kontakt med følelser? Dette spørsmålet jeg har stilt meg mange ganger, og det eneste svaret jeg kan gi er at jeg trolig var for flink og tilpasningsdyktig for mitt eget beste.

 

Utenfor alle båser

Med en så skjør grunnmur, tok det ikke lang tid før mitt indre byggverk begynte å rase sammen. Kaoset økte i styrke, mens fasaden gjorde alt den kunne for ikke å slå sprekker, og ganske fort begynte det å gå i nedoverbakke. Temmelig bratt også. Det var slik jeg kom i kontakt med den voksne psykiatrien, og det kan ikke kalles annet enn en sjokkbehandling og til tider traumatisk. For de ville ikke høre på annet enn det de selv mente de så. Og hva var nå egentlig det? Min perfekte, rolige fasade som satt og snakket om en smerte uten form, uten ord. Alt jeg hadde var mine tidligere hjelperes vage ord om hva som feilte meg, ord som ble avfeid med et skuldertrekk. Så ille som jeg sa, var det nok ikke. Jeg prøvde å be om tid og muligheten til å bli trygg, men ble møtt med skjemaer og tilbud om piller. Min fastlåste taushet ble møtt med avvisende taushet og beskjed om at hvis jeg ville ha hjelp, måtte jeg snakke. Etter hvert begynte kaoset å stige til overflaten på måter som ofte forvirret og skremte meg, men det var visst ikke så farlig. Jeg var jo så flink til å ta meg sammen. Det var til og med litt komisk noe av det jeg fortalte, fikk jeg høre en gang fra en lettere lattermild behandler. Slikt sårer, selv hos en som ikke har ord på egen smerte. Nei, det kunne nok ikke stemme at jeg var slik jeg sa, for slik var man bare ikke.

Fantes de virkelig ingen gode mennesker i den ordinære psykiatrien? Joda, det var da noen. Behandlere som var mer opptatt av å finne måter å nå inn til meg på enn av å lappe på fasaden min. Som så verdien av trygghet, og innså at her lå det kanskje ting som stakk dypere enn som så. Det var timer jeg både fikk gråte og le og snakke i bilder, og uendelig sakte begynne på den møysommelige veien med å forstå meg selv. En vesentlig snubletråd var det imidlertid: jakten på DIAGNOSEN. Den som skulle gi det store svaret på mysteriet meg, slik at disse stakkars fagfolka endelig fikk en fasit å forhold seg til. Symptomene mine ble undersøkt opp og ned i mente, men jeg passet liksom ikke inn noe sted. Jo, ett sted så jeg ut til å kunne passe godt inn, som hadde så lite kontakt med følelsene, nemlig autismespekteret. Den dag i dag er jeg evig takknemlig for at jeg hadde en medmenneskelig behandler som kjente meg så godt at han så at jeg følte for mye, uten å føle, og dermed passet jeg ikke inn i den båsen heller. Glad er jeg for det, for et slikt diagnosedyr er det ikke lett å bli kvitt.

 

Ord med og uten makt

Snakket jeg aldri om krenkelsene i barndommen? Mange ganger, hos flere behandlere. Jeg kunne gjengi hendelser i detalj, snakke og snakke i minutter og timer. Men hele tiden var det akkurat som ordene ikke var mine. Som jeg leste fra et manus tilhørende en annen som satt på akkurat den samme stolen i det samme rommet, var meg. Etterpå var jeg berørt på den samme distanserte måten som etter å ha lest ei litt trist bok, men ellers var lite forandret. Overgrepene nevnte jeg vel også i en bisetning, som noe merkelig jeg egentlig ikke helt forsto. Men sant å si forsto jeg langt mindre når andre kategorisk reagerte med avsky og kalte det overgrep. Det var umulig for meg å forstå.

Ord som hjernevask og manipulering er begreper det er lett for meg å bruke i dag. Noen hadde gitt meg sannheten i form av ord om hvem jeg var og hva som hadde foregått. Noen jeg var glad i og så opp til som så sitt snitt til å utnytte et barns hengivenhet etter sitt eget forgodtbefinnende. Ordene svelget jeg rått og de ble til min sannhet også. Ubetydeligheter som kroppslig og følelsesmessig ubehag skulle ikke eksistere i denne virkeligheten og ble istedet erstattet med ord om at det jeg opplevde var noe fint, og hvertfall ikke overgrep. Denne sannheten kunne jeg så utenat at jeg ikke eide andre ord på det som hadde skjedd. Derfor ble å snakke faktisk mer som et forsvar enn til hjelp i bearbeidelsen av barndommen.

 

De manglende brikkene

Akkurat når jeg begynte å innse at jeg trolig var utsatt for seksuelle overgrep, er vanskelig å si. Kanskje begynte det da helt vanlige ting som å gi en god klem, fikk meg til å føle meg mer som en mekanisk robot enn som menneske. Eller kanskje kom det med de kroppslige flashbackene. Gjenopplevelser av ting jeg før hadde tenkt på som normalt, men som nå vakte en kvalme og vemmelse i meg uten sidestykke. Uansett førte det til mye forvirring og usikkerhet. Var ikke dette ubehaget bare et resultat av at folk rundt meg ville jeg skulle si det var overgrep? Hva som gjorde at jeg ikke valgte å høre på denne tvilen i meg er uvesentlig, men jeg begynte hvertfall å ta innover meg en ubehagelig sannhet.

Det store vendepunktet kom imidlertid da jeg ved et lykketreff fikk begynne hos en behandler med bakgrunn fra Betania som så meg gjennom ”traumebriller” og som visste å stille de riktige spørsmålene. Endelig ble jeg sett og forstått som en person, formet av en traumatisk oppvekst, ikke bare en haug symptomer som sprikte i hver sin retning. Da hun forklarte meg hvordan det går an å føle seg som både voksen og barn i samme kropp, falt menge brikker på plass og jeg forsto plutselig at jeg ikke var så bakvendt likevel. At det ikke er så unormalt, men naturlige reaksjoner på store påkjenninger. Samtidig begynte jeg også i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg lærte å lytte til kroppen og være til stede både mentalt og fysisk, og forsto for første gang at kroppen aldri helt hadde vært en del av meg, som så mye annet. All denne innsikten var som små, men viktige brikker i et digert puslespill med ukjent motiv, som plutselig begynte ta form, bare jeg var sterk nok til å dykke enda dypere ned i det mørke kaoset og bli kjent med meg selv.

Men skulle jeg klare å dykke ned i det dypeste dype, trengte jeg mer enn bare å gå til samtale en gang i uka. Grunnmuren min var langt fra sterk nok og hverdagene altfor krevende til at jeg ville takle en slik påkjenning. Jeg ville trenge ro og trygge rammer rundt meg, skulle jeg våge å åpne meg. Derfor, etter utallige runder med meg selv, tok jeg et av de viktigste og modiste valg noensinne, å søke meg til traumeenheten ved Betania Malvik.

Hjertesukk fra en halvblind einstøing

Vanligvis pleier jeg ikke klage over synstapet mitt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg kjenner jo ikke til noe annet og vet derfor ikke hva jeg går glipp av. Men det er en ting jeg har tenkt mye på de siste årene og som jeg ikke klarer forsone meg med. Jeg liker virkelig ikke å være avhengig av andre.

Det er en varm julidag og temperaturen ventes å stige opp mot 30 varmegrader. Jeg kjenner det krible og klø i kroppen etter å gå ut i det fine været. Finne meg en krok i en park eller på stranda og krølle meg sammen der med ei lydbok og noe kalt å drikke. Så hvorfor vegrer jeg meg? Det er her synet mitt blir en barriere. For uten detaljkjennskap til stedet man befinner seg, koster det mer enn man skulle tro å skanne omgivelsene etter et passende sted å slenge seg ned. Jeg vil jo helst unngå å legge badelakene midt over en hundelort, eller uforvarende klaske et flørtende kjærestepar over beina med stokken... Resultatet blir lett at de stakkars 2-3% syn øynene mine innehar blir tøyd så til bristepunktet at jeg er helt utslitt før jeg får satt meg ned, og kroppen er så anspent at det ikke blir den rekreasjonen jeg så sårt hadde trengt.

Kan jeg ikke bare spørre noen om hjelp?
Huff ja, det er rart med det, men ofte virker det som at med en gang du tar fram den hvite stokken, forventer folk at det å be om hjelp, pyttsann, det er da bare barnemat for deg som er synshemma. Velmente oppmuntringer som at "folk blir da bare glad over å få lov til å hjelpe", hører jeg stadig vekk, og noen ganger kommer de med beint fram dumme fraser som "du tror vel ikke folk vil gjøre deg noe?", i et smått ertende tonefall.
Vel, hva om jeg tror det, sånn langt langt inni meg et sted? En litt fremmed tanke selv for meg, men etter at jeg har begynt å virkelig kjenne på alle de fortrengte følelsene mine, har jeg oppdaget denne lille, redde tankestemmen baki der som virkelig ikke stoler på noen. En stemme det vil ta forferdelig lang tid å overbevise om at mennesker oftest er greie og pålitelige framfor uberegnelige og skremmende.
Eller... denne tanken virker kanskje underlig på enkelte, men hva om jeg faktisk bare vil være i fred, alene, men samtidig oppleve friheten ved å være der andre mennesker er? Ikke bry noen eller bli brydd med hva jeg skal eller hvor jeg skal.

Ikke misforstå, jeg er glad i mennesker, hvertfall de jeg kjenner godt, og er ikke så asosial som jeg kan gi inntrykk av. Men jeg trenger virkelig mitt personlige space, i form av fysisk avstand, men også bevegelsesfrihet. Særlig nå for tiden hvor ting er ekstra tøft og jeg prøver arbeide meg opp museskritt for museskritt. Hvor hver dag blir en avveining mellom å omgås mennesker og å gi meg selv nødvendig pusterom. Skal jeg unngå å dra meg sjøl lukt ned i kjelleren igjen, trenger jeg mine stunder frihet kombinert med alenetid. Om det bare ikke kostet så mye.

Imorgen skal jeg igjen møte flotte mennesker, hvilket jeg også har veldig lyst til. Derfor håper jeg at hodet mitt snart kommer opp med en strategi for å løse dette dilemmaet.






Noen ganger savner jeg virkelig å bo på Lade med nærhet til både parker og store friluftsområder. Mang en fin morgenstund hadde jeg der, før det store rushet og med hele dagen på meg til å samle krefter :)