Mulighetenes tid

Jeg sitter her og tenker. Sliten, spent og glad. Utenfor skinner sola, her inne spiller Gåte og hodet mitt er fullt av tanker. Drømmer om nåtida og framtida. Alt det som skjer og alt som kan skje om ikke så lenge.

Vi er nettopp ferrdig med første trinn i opplæring gjennom Uloba. For de uinnvidde kan jeg vel nevne at dette handler om at jeg skal ansette egene personlige assistenter, og Uloba er et brukerstyrt andelslag for BPA. De gir opplæring av blivende arbeidsledere og fungerer som offisiell arbeidsgiver.
Jeg og mamma hadde permgjennomgang med rådgiver idag. Etter sist gjennomgang – som faktisk var på dagen nøyaktig to måneder etter at jeg flytta :-D – føltes det som om hodet mitt skulle gå i stykker av all informasjonen det skulle ta til seg. (Lenge siden jeg har gått skole, sa du?:p) I tillegg slapp jeg et villt fremmed menneske inn i min lille hule, i over fire timer, og det er ingen liten bragd i seg selv. Mens idag gikk det så mye bedre, og det beste av alt var den gledelige beskjeden jeg fikk: Jeg skal få delta på arbeidslederopplæring sammen med mitt moderlige opphav, selvom jeg foreløpig ikke står som offisiell arbeidsleder! Det lå en ENORM BEKREFTELSE i dette for meg, for det viser jo at Uloba mener jeg vil ha nytte av det og at de har tiltro til at jeg vil fikse å lede selv en dag. Sant å si, tror jeg rådgiveren min kan a tenkt *hvorfor i huleste har DU fungerende arbeidsleder, egentlig?', men det har jeg bestemt meg for at er min sak. Jeg liker den respekten de viser gjennom aldri å spørre etter diagnoser, og holdninga om at de er der for å lære meg å lede assistansen min, ikke legge seg borti hvorfor. For jeg vil ikke fortelle hvem som helst om min sosiale angst og alt anna fortidsrelatert, om de ikke har behov for det. Av samme grunn fortalte jeg ikke hvorfor mannlige assistenter foreløpig er uaktuelt, da jeg skulle diskutere ordlyden i stillingsannonsen vi har skrevet.
Nå er vi altså igang! Det føles godt og ikke så lite ufattelig etter den langdryge kampen vi har kjempet og alle forsinkelsene.

Så til en drøm som er på god vei til å gå i oppfyllelse, om alt går etter planen. Jeg har lenge, lenge gått rundt og sagt at jeg ønsker arbeidspraksis knyttet til jobb med dyr, uten at det har blitt noe av. For enten har jeg fått høre at 'du som har så godt hode og er så flink til å skrive, du bør nå satse på noe mer intellektuelt', eller sågar blitt beskyldt for at jeg ønsker å jobbe med dyr, bare fordi jeg ikke tør begynne på skole igjen. En sannhet med digre modifikasjoner, men en sannhet jeg har godtatt altfor lenge. For man må da være snill, kan skjønne, og de andre har helt sikkert rett. Dessuten må jeg jo ikke gi NAV ekstrautgifter til en så "unyttig" arbeidspraksis. Men den tid er forbi.
Jeg vet ikke hvor jeg tok motet fra, men plutselig hadde jeg sendt mail til stallen der jeg er på terapiridning og spurt om jeg kan få komme dit på praksis, og jeg fikk ja! Gjett  jeg gikk og svevde resten av den dagen :D Nå gjenstår bare kampen om drosjeutgiftene, men den skal jeg ta. Har så mange gode kort på hånda nå at jeg tilogmed har klart å overbevise meg selv om at planen min er liv laga, og da skal jeg søren meg klare overbevise NAV også!

Så nå jeg sitter her og smiler for meg selv, og lar meg selv nyte både ett og fem øyeblikks stolthet. For tenk, jeg griper drømmene mine. Havet av muligheter strekker seg ut foran meg, og jeg har tatt spranget. At det kommer dager hvor det føles som jeg er nær ved å drukne, er jeg klar over, men etterpå blir jeg jo bare enda flinkere til å holde meg flytende.

Jeg er på vei!

Hukommelseshull

Det har skjedd noe rart med meg i det siste. Eller særlig idag. Eller, egentlig har jeg kanskje kjent det har kommet gradvis sigende, men det er liksom idag det toppa seg. Det er om meg og hukommelse.

For vel har jeg alltid vært distre og det er helt normalt. Men jeg har ofte hatt store prolemer med å skille små ting fra hverandre, det som skjedde for en tid tilbake. For eksempel når noen spør meg hvordan jeg har hatt det siste uka eller i helga, så har jeg fått opp en masse bruddstykker av ting, men ikke vært sikker på om det var for en uke sida eller to eller kanskje en måned eller et år. Bagateller, tenker du kanskje, og jeg er enig i at det kan synes som det. Bortsett fra at idag skjedde det noe som satte igang en liten kjedereaksjon av mulige erkjennelser.

Da jeg skulle på jobb hadde jeg en litt dårlig start, slik som ofte skjer nå for tida. Det handler om skole og hjemme og elleveårsalderen, og det gjør meg ganske forvirra. Eller, mest tom og ullen, egentlig, i tillegg til at tida oppfører seg rart. Vel, dette er jeg jo vant med så jeg kom meg tilslutt på bussen. Jeg husker at jeg gikk nedover, at jeg åt et eple på bussholdeplassen og at jeg fant busskortet og betalte for billetten. Ellers var jeg vel bare vanlig fraværende, tenkte jeg.
Mot slutten av arbeidsdagen skulle jeg finne fram bankkortet og gikk i veska, hellig overbevist om at det lå der, men lommeboka var vekk. Jeg lette høyt og lavt og til høyre og venstre. Folk spurte meg om jeg kunne ha lagt igjen lommeboka hjemme og jeg tok mitt standard rekapituleringstriks. Er nemlig ganske rå på det å "spole tilbake inni hodet", som om minnene mine var en film jeg kan gjenkalle sekund for sekund. Og der var det helt klart for meg at jo, jeg hadde plukka busskortet fram fra lommeboka på bussen. At jeg så hadde lagt det ned i veska og ikke i lommeboka etterpå klarte jeg gjenkalle av den enkle grunn at jeg fant det i ei sidelomme, så da måtte det jo være sånn. Men lommeboka, da? Jeg var totalt overbevist om at den hadde vært med til byen. Så overevist at jeg tilslutt ringte og sperra kortet, og arbeidslederen min fikk samboeren som er busssjåfør på den selvsamme ruta, til å sjekke rundt.
Shit happens, tenkte jeg, og inretta resten av ettermiddagen deretter. Og det gikk vel forsåvidt greit, helt til jeg lette etter headsetet mitt hjemme og gikk i ei anna veske, den jeg brukte igår. Gjett hva jeg fant der? Riktig, ikke headsetet, men lommeboka. Og frem til da hadde jeg vært totalt, og da mener jeg TOTALT, overbevist om at den lå på i jobb-veska. Til tross for at mamma spurte om jeg hadde glemt den igjen der jeg var igår, noe som burde vært et brukbart stikkord for å skape orden i hukommelsen.
Jeg har et minne av å ta ut busskortet; et taktilt minne kan en vel kalle det. Jeg kjente virkelig plastkortet og skinnet i pengboka mellom fingrene, og det må jeg jo ha gjort ettersom det var havnet i veska. Men det må ha skjedd hjemme istedet.

Nå kan det hende du sitter der og smiler og rister litt på hodet av at det går an å være så distre, og det gjorde jeg også. Mer enn det, jeg lo ganske rått. Men sakte, sakte utover kvelden kom en snikende ubehagsfølelse over meg. For ok, så var det ikke så "farlig". Alle kan være distre osv. Nei, det som er så uggent er denne "svart hull"-følelsen. At her har alt virkelig bare glippi fullstendig. Et lite øyeblikk bare, men allikevel. Bedre ble det ikke da jeg lette gjennom noen CD-er og kom over ei plate jeg var fullstendig overbevist om at jeg IKKE hadde. Ikke bare det, men jeg hadde gått og irritert meg over at jeg ønsket meg denne til bursdagen for ørten år tilbake, og så fikkk en av samme artist som jeg ikke likte på langt nær så godt. Seriøst, jeg har gått i flere år og irritert meg over dette. Jaja, nok en bagatell, tenker du kanskje. Men igjen denne følelsen av svart hull, og på toppen av den andre opplevelsen ble det hele ganske creepy.

Så tenker jeg på hukommelsen, og på at jeg har fått endel spørsmål opp gjennom om jeg har problemer med å huske, og uten å nøle har jeg svart nei. Men nå begynner jeg å tenke at det finnes hukommelse og hukommelse. For det meste av det jeg husker, er konkrete kjennsgjerninger om hvor jeg har vært og hva jeg har gjort. Såå konkret som at først gikk jeg inn i det rommet, så snudde jeg meg til venstre og gikk dit (film-trikset igjen). Så godt som hele tiden, og særlig når hodet har føltes ullent og uoversiktlig, har jeg klamret meg som en druknende til disse kjennsgjerningene. Ikke til hva jeg tenkte eller hva jeg egentlig skulle, men akkurat hvor jeg har vært og hva jeg har gjort i akkurat DET øyeblikket. Nesten samme hvor redd eller glad eller følelsesløs jeg har vært, har det vært som en suflørstemme konstant har holdt det gående i hodet mitt. Gjort "opptak" av hrert et skritt, hvert et sted, bare for å huske, huske, huske. De eneste gangene denne sufløren har tenkt på meg som person, har vært hvis jeg har følt behov for å flykte unna. Men bak konstante jaget, hva har ligget der? Ull. Tåke. Slik har det føltes.

Men nå, etter at jeg har flyttet til mitt nye hjem og jeg sakte, men sikkert har begynt å slippe litt taket og tillatt meg bare å VÆRE TILSTEDE i de gamle følelsene, har denne dokumentasjonstrangen minsket. Umerkelig, men stadig har den blitt svakere. Det samme gjelder bomullsfølelsen. Nå er det mer ren forvirring, ren tomhet og ren angst. Rett på, liksom. Og nå begynner hukommelsen å glippe også. Ikke mye, men i små glimt, så det kjennes som når du tror du er ved bunnen av trappa, men så er det et siste trinn igjen. Da er det ikke fritt for at jeg begynner å lure på om det egentlig har vært sånn hele tiden eller iallfall i veldig mange år, og at hodet mitt bare har laget seg nok et forsvar for å dekke over nok en "svakhet".

Jeg tror og håper det er sånn, og at dette bare er nok et tegn på at en av mine utallige fasader holder på å gå opp i liminga...

Frihet og ansvar, på MINE premisser

Livet begynner å stable seg på beina igjen, veldig sakte, men sikkert. Det blir stadig mindre av at jeg våkner om morgenen, overveldet av alt ansvaret jeg er i ferd med å ta på meg; alt fra å slippe inn feie på inspeksjon til å komme meg med rett buss til jobben. Begynner å bli vant med å ta en dag av gangens slik den er, og ikke la meg stresse av de emosjonelle flodbølgene som skyller inn over meg, eller behovet for å være som et barn igjen. Det er uvant og slettes ikke lett, men det går. Selvom jeg blir utslitt. Da er det godt å vite at jeg får litt praktisk hjelp innimellom.

Ja, for jeg har begynt med det nå, å slippe noen inn som hjelper meg å rydde litt vei i kaoset mitt, bokstavelig talt. Ikke slik som det var før min nye start, at folk kom og gikk flere ganger om dagen og jeg mer eller mindre bevisst, la opp hele livet mitt etter dette. Nå er det en person som kommer inn for lengre økter, og det er mine planer som står i sentrum. Det er et større ansvar enn det kanskje høres ut som.

• Først må jeg finne ut hva jeg vil. Ingen vits i å ha to-tre timer sammen, og så ikke ha noe å fylle tida med. Riktignok har det ennå ikke vært et problem, heller tver om. At jeg må prioritere blant et hav av potensielle oppgaver. Skal vi handle eller rense marsvinbur? Vaske gulv eller lage vegetarpizza? Ofte rekker vi mer enn jeg tror, men prisen er ofte at jeg blir ganske gåen. Kunsten å porsjonere ut, må med andre ord læres enda bedre.
• Like viktig er det å vite hva jeg ikke vil. Som at jeg ikke liker når det blir helt stille og jeg ikke vet hvor assistenten er, og jeg så finner henne inne på soverommet mitt uten at jeg har fått det med meg. Jeg stoler på henne, det er ikke det, men jeg begynner å få egne grenser og merker hvor skvetten jeg er. Da er det mitt ansvar å si fra, før dette rekker å bli et problem.

Dette med soverommet kom opp idag, og jeg brukte nok mer krefter på de to minuttene det tok å ta det opp enn jeg gjorde på resten av økta til sammen. Men jeg angrer ikke! Jeg er stolt av at jeg klarte å ta dette opp på en rolig og ikke-krypende måte, men vennlig og bestemt (håper jeg da), slik at vi i samarbeid fant en løsning. Det er godt å kjenne at jeg kan sette slike grenser uten å få dårlig samvittighet, selv til en person som kjenner meg fra tida i bofellesskapet. Sant å si er det både en utfordring og en fordel at vi kjenner hverandre fra før. Selvsagt er det en fare for å la gamle, underdanige uvaner ta over, men nettopp derfor er jeg så bestemt på at ikke må skje. Og når jeg først tar meg mot til å lage mine egne regler, er det trygt å kunne drøfte dette med en jeg tross alt kjenner og stoler på.

Så jeg tror dette vil gå bra, selvom det er krevende. For et liv på egne premisser er også et liv med frihet. For eksempel til å kunne være en god nabo og gjøre pliktene mine, eller legge hyggelige planer for våren. I neste uke blir drømmen om egen, fargerik verandakasse til virkelighet, og min første 17.mai uten familien skal planlegges og gjennomføres. Gjett om jeg gleder meg! :-D

Fargerik lek mot barndommen

Jeg har gjort noe idag som egentlig føles litt småsprøtt. Gått på nettet og kjøpt akvarellfargestifter, tegne ark og, tro det eller ei, fingermaling, til den nette sum av (nei, det vil jeg ikke si, men frakt og alt inkludert blei det vel "litt" mer enn jeg tenkte...) :P Dette er ikke som en kanskje skulle tro, bursdagsgaven til noens unge jeg kjenner eller mine forsetter om å lage vakre bilder og kort til venner og kjente. Dette er egenterapi.

Jeg skal få kontakt med mitt, eller mine, indre barn. Alle de små, redde følelsene og behovene som har begynt å stikke hodet fram rundt fasaden min og nappe i nervetrådene. Jeg skal la disse delene, som jo egentlig er godt gjemte deler av meg selv, få lov til å være barn, slik jeg verken hadde lov til, turde eller visste hvordan jeg skulle være, den gang det burde vært lov.

For verdensmestern i voksen har måttet glemme hvordan det føles å være barn. Det måtte jeg glemme alt da jeg var fire-fem år, og kanskje før. Det har ført til at jeg på mange områder sluttet å utvikle meg eller skjøv bort de halvferdige følelsene og lot som jeg var utlært, uten i det hele tatt å fårstå sammenhengen i verden og menneskene rundt meg. Det føltes som jeg gikk rundt som et tomt skall som hvem som helst kunne fylle med hva som helst. Eller et speil som reflekterte den jeg var sammen med. Men hvem var Muldra? Det verketn turde eller ville jeg finne ut av. For hva var egentlig vitsen når det bare førte til bråk?

I år etter år har jeg prøvd å skjerpe meg ut av alle disse barnlige følelsene som kommer i fullt monn når jeg er alene. Som trangen til å se den samme disney-filmen eller høre den samme lydboka hundre ganger, eller at jeg drømmer meg fullstendig bort i ingenting. Avskydd mine totalt manglende ambisjoner og ergjerrighet, for eksempel når jeg på skrivekurs bare vil sitte der og leke med skriveøvelsene mine og gruer meg helt villt til instruktørene skal se på teksten min og komme med feedback. Jeg har trodd dette "bare" handlet om dårlig selvtillit og tilbakeholdenhet. Om ikke å gidde eller prøve hardt nok. Men jeg begynner å akseptere at dette stikker dypere enn som så, og at jeg må leve ut det barnlige som ikke forsvinner av seg selv. Jeg trenger å føle, leke og lære på et barns premisser før jeg er 100% klar for voksenverdenen.

Derfor gleder jeg meg, ja, som en unge til å gå amokk i farger og kruseduller og få bruke begge hendene og ansiktet med, om det er det jeg har lyst til :-D

Styrke, sårbarhet og en solskinnstur til ettertanke

Ja, jeg klarte det, jeg holdt ut! Sto i følelsene til de roet seg, og så gikk jeg videre :-)

Det hadde vært så lett, så lett å gi etter. Si at denne dagen var ødelagt og et eneste stort nederlag, og derfor kunne jeg like gjerne holde meg hjemme. Da ville den blitt nettopp det nederlaget jeg trodde den var dømt til. Men så har det seg sånn at jeg er "en smule" sta. Må liksom alltid gi dagen en ny sjanse, så sant jeg har krefter til det.

Jobben kom jeg meg på, selvom jeg var over to timer for sen. Et bra stkke arbeid fikk jeg også gjort. Best var imidlertid å klare løfte litt på maska til en flott person på jobben, som sporen streks dro meg med ut på en lengre spassertur (til å være midt i arbeidstida iallfall), fordi å lufte kroppen og hodet garantert ville gjøre meg godt. Ikke bare var det fortryllende å bevege seg langs kanalen en slik solskinnsdag. Praten var også god, og virket så forløsende på mine sjelekvaler. Jeg forsto plutselig hvor flink jeg faktisk har vært idag.

• Da redselen herjet som verst var det Muldra 4 år som var redd; ikke voksne reflekterte Muldra. Og fireåringen er ikke der for å takle jobbting. Hun er der for minnene og følelsene som aldri fikk ta sin plass når de skulle. Derfor var det riktig å gi henne rom og trygghet, og lov til å føle redsel. Så fikk heller jobb være jobb inntil videre.
• At jeg tross alt dro på jobb var en seier, men siden jeg alt har vært inne på det før, orker jeg ikke utdype det noe mer, bortsett fra at det var godt å høre det fra noen andre enn meg selv :)
• Bra var det også at jeg gikk rett til transkribering da jeg kom på jobb istedenfor å trekke inn mot de folksomme lokalene slik min (u)vane pleier å være på fredagene. Fordi fortsatt var jeg sårbar, liten og redd inni meg, om ikke så overveldet. Og skal du i en alder av flereogtjue år lære deg å vise følelser, bør du prøve det ut på noen du kjenner og stoler på, så du erfarer at det faktisk går bra. Til u- eller be-kjente ville det dessuten vært altfor lett å ta på seg maska være leke skuespiller igjen, for å overleve. Derfor var det å holde avstand til de andre et tegn på egenomsorg og selvrespekt, ikke feigt!

Enn det, tre seiere på en dag som starta så ublidt :-D Det er visst gjennom motgang en oppnår framgang, skjønner jeg.

Jeg er så takknemlig for slike dager som lærer meg så mye. Som viser meg hvor mye jeg får til.
Ikke minst er jeg sjeleglad for at det finnes mennesker der ute som er åpne og nysgjerrigee nok til å lokke meg ut av skallet, og innsiktsfulle og ærlige nok til å vise meg hvilken styrke som bor i dette mangefasetterte sinnet!

Det går bedre, men føles...

Jeg er redd. Ikke bare at jeg tenker redd. Jeg er redd på ordentlig.
Borte er bomullsdotten i hodet. Borte er den beskyttende bobla, den hinna som holder verden på avstand og stengte meg ute fra meg selv og mine egne følelser.

Jada, jeg vet det er bra. Jeg vet det er et sunnhetstegn at jeg ikke helt uten videre tar på meg skuespillermasken og lever en annens liv. At når jeg bare kommer meg ovenpå igjen vil jeg kunne dra så mye nytte av dette her. Så jeg kan lære at å være redd ikke er farlig. At å gjøre feil er menneskelig. At alt har forbedringspotensiale, men det trenger ikke skje over natta.

Slik snakker fornuften til meg. Slik snakker den voksne Muldra. Men likevel... Det er jo ikke kult å måtte si fra seg referentoppgaven på jobben. Det er iallfall ikke kult utsette jobbstart på ubestemt tid fordi ting er som de er. Enn å vise hvor uflink jeg kan være, liksom.

Men jeg er ÆRLIG, det skal sies. Mot arbeidsplassen og aller mest, mot meg selv. Jeg står i det. På skjelvende ben, riktignok, men jeg lar det skje. Og det er kanskje en seier? Jeg velger å håpe jeg kan se på det slik, om ikke så altfor lenge.

Den lille veggen

Noe brast igår, på veien fra et feriested til et annet.
Jeg var fire år i sinnet og fløt på en bølge av følelser jeg har prøvd å glemme. Enn at å gråte kan føles så skamfullt…? Det flommet og flommet og jeg måtte bare la meg rive med. Jeg forsto ting jeg ikke har fattet før. Om hvorfor jeg er så redd mennesker, hvorfor jeg vil være alene, og at jeg egentlig, langt, langt, langt der inne, TRENGER DE JEG ER GLAD I… Det skremmer, mye mer enn det trøster.
Nå er det over og fireåringen har fått fri. Men ikke jeg. For jeg står her med en visshet jeg ikke kan kaste av meg, og veggen. Ikke en stor en. Ikke en slik som får bakken til å åpne seg under føttene mine eller et blylodd til å treffe meg i hodet. Den når meg bare til haka og er myk og ettergivende som tjukkasen i en gymsal, men den er der.
Den gjør så jeg vil gjemme meg. At jeg blir redd for at folk skal si hei. Å plages på et ukjent bad blir uoverkommelig. Å skulle være noen blir uutholdelig.
Jada, jeg vet det går over. Har opplevd mye, mye verre. men nå, AKKURAT NÅ står jeg fast. Stanger hodet mot en vegg av tomhet.

Tale til en dårlig dag

Muldra, pust!

Google

Stopp den hvileløse flakkinga og sett deg ned. Nei, ikke snurr noe mer på kontorstolen nå, for selvom du tror den indre karusellen vil gjøre deg godt, så gjør den ikke det i lengden. Plant beina i gulvet og våg å være her og nå. Ok, så du er stressa. Du føler deg som verdens verste taper nå. Fordi du sovnet av. Fordi du våknet av drosja som ringte på mobilen din og han, tross påkledning på rekordtid, ikke ventet på deg, og du dermed kom minst tjue minutter for seint til fysio.

Du er redd for framtida nå. Du tror at dette er slutten på det glade, selvstendige livet du var så innstil på å leve. At nå vil alt kollapse, og folk vil stå der med bedreviterminen sin og si "hva var det vi sa?". Men nei, det vil ikke skje.

For tro det eller ei, det er normalt å feile. Alle kan ha en dårlig dag. Selv den beste forsover seg. Ok, så du tenker på at du alltid har slitt med avtaler og rutiner. Du er redd for kjeft og kritikk. For å møte sjåføren som skulle hentet deg og at han vil minne deg på det igjen og igjen, i små, uskyldige kommentarer som like fullt svir. Redd for å virke upålitelig og uansvarlig.

Men det overlever du. Kritikk er nok ikke så farlig som du tror, og det er jo ikke ensbetydende med at du er et dårlig menneske!

Så du trodde det skulle bli annerledes, bare du flyttet? Men ærlig talt, du kan ikke forvente å snu alt på en dag! Tenk på hvor lenge du har strevd med å få hverdagen til å gå rundt. Hvor mye du må lære og erfare, fordi forholdene du levde under har holdt deg til bake det meste av livet.

Du har dager og uker og måneder på å gjøre det bra igjen. Tenk så fantastisk det er, å ha sånt et forbedringspotensiale, og attpåtil ha lyst til å gjøre noe med det :-D

Jeg er mye rart, men avhengig er ikke en del av det!

For en uke siden i terapitimen, var jeg SINT! Brått og plutselig, steg det opp som en flodbølge av rettferdig vrede. Jeg snakket høyt, på grensen til roping, jeg slo knyttneven i armlenet og lot ordene flomme. Det må faktisk kalles en milepæl, for slikt et artikulert sinne har jeg så å si aldri vært i sant til å vise. Stort sett bruker jeg å lukke meg på grensen til det apatiske, når jeg egentlig skulle vært rasende. Men nok om det. Nå handler det om forrige time.
Idag snakket vi om grunnen til sinnet, for forståelig nok og heldigvis vil jeg si, lurte behandleren min på hva det kom av. Sant å si ble jeg veldig glad for at hun viser sånn aktiv interesse for det nå, siden hun virket mest interessert i det rent emosjonelle da det skjedde. Nå gikk vi imidlertid grundigere inn i det; hvorfor påstander om at jeg var overbeskyttet som liten, fikk meg til å fly i taket.

Utrolig mange der ute har så lett for å mene at når du har dårlig selvbilde, er det fordi folk hindret deg i å gjøre ting eller fortalte at du ikke kunne ting da du var yngre. Dette stemmer nok for mange, men ikke for meg. For meg var det egentlig motsatt. Jeg skulle være unik, sterk, modig, flink, og iallfall ikke som alle andre. Øynene mine er jo ikke akkurat fått tildelt så mange prosent syn, men allikevel skulle jeg være like flink som normalt seende barn; helst dobbelt så flink, om nå det var nok. Alle de vidløftige visjonene som jeg fikk plantet i hodet om hvem jeg var, har jeg rett og slett ikke tall på. Det var fagre ord som det var lett å tro på der og da. Men når jeg så ALDRI var bra nok, var reaksjonene deretter...

Det gjør noe med deg, og dette noe, er ikke sunt! Du mister rett og slett gnisten, når ingen forteller deg hva du gjør rett eller tar seg tid til å la deg forstå, men ikke nøler et sekund med å kritisere. Alt du gjør er jo feil uansett. Jeg mistet så å si evnen til virkelig å ha lyst til ting. Virkelig FØLE det, altså. Men å vise manglende lyst gikk jo heller ikke an, for da var jeg i hvert fall ikke perfekt, og risikerte enda mere bråk.

Så jeg lærte meg å spille rollespill, som et slags forsvar. Være så god til å herme etter andre og late som, at både jeg og omverdenen trodde alt var bra. Om det var ting jeg var virkelig redd for, trakk jeg meg inn i meg selv, inn i min egen lille boble og ble stille og unnvikende. Folk rundt me (barnehage, skole osv) ble oppgitte, sure, og til slutt så ga de meg opp. Gang på gang. Og innerst inne ønsket jeg vel egentlig at noen hadde tatt seg tid til å snakke med meg, lenge, om hvorfor jeg var så stille. For jeg forsto det jo ikke selv heller. Men alt det føltes som de gjorde, var å fortelle meg at jeg burde ta meg sammen.

Med alderen økte kravene. Særlig hjemmefra, men fra resten av verden også, og fortsatt forsto jeg ikke hva de forventet av meg. Fortsatt spilte jeg rollespillet mitt, men kontrastene mellom hva jeg burde klare og hva jeg faktisk klarte, ble bare større og større, og selvbildet ble deretter. Dag ut og dag inn erfarte jeg at jeg ikke mestret; igjenog igjen fikk jeg beskjed om å skjerpe meg. Nå med "litt" mer kraft og tyngde enn tidligere.

Dette kunne jeg utbrodert i det vide og det brede, men jeg stopper her.

For da det dårlige selvbildet mitt fikk komme opp til overflaten, sprakk jeg for alvor. Jeg var mer innelåst i leiligheten og mitt eget hode, enn ute blant folk, og jeg visste knapt opp-ned på meg selv. Når jeg sa fra om hvor forferdelig allting var med verdens mest nøkterne stemme, ble det tolket som at jeg tenkte feil. At jeg bare ikke hadde nok tro på meg selv og ville klamre meg til andre. Men jeg er ikke en slik type som klamrer meg til folk. Det har jeg aldri vært og kommer aldri til å bli det, heller!

Det har tatt år å riste av seg dette stempelet, "avhengige personlighetstrekk". Først, fordi jeg trodde så blindt på det selv at jeg faktisk begynte å spille rollespill igjen, som avhengig denne gangen. Men så var det å få fagfolka med seg, da. Det er heller ikke så lett og dessuten en frustrasjonsfaktor av de større, når alle deres fine metoder tar sikte på å avlære noe jeg faktisk ikke er.

Men nå er det over. Hun jeg går til nå sa rett ut at hun aldri har sett på meg som avhengig. Dessuten viser hun stor evne til å lytte og begynner å fatte mitt kompliserte forhold til krav og mestring. Det lover iallfall godt!

Så rart... (en indre morgendialog)

Tidlig morgen. Jeg er nettopp våknet av dvalen, ligger og stirrer opp i taket med surrende radio i bakgrunnen.

Stor&Trygg: Herregud, jeg er nettopp våknet, og tenk, her skal jeg våkne imorgen også, og i overimorgen, og i mange år framover. Så ufattelig. Så sprøtt. Så fantastisk!

Liten&Redd: Men... klokka er jo bare kvart på sju og jeg skal ikke ut før klokka halv to idag. Så mange timer å være alene. Så¨mye tid å fylle. Hva skal jeg gjøre med all denne tida?

Stor&Trygg: Neimen, husker du ikke hvordan det var, da? Enten så lå du og sov på denne tida her. Eller så gikk du bare rundt og ventet i uvisshet. Grudde for at noen skulle komme inn. Var det noe bedre?

Liten&Redd: Njaeei, nei, egentlig ikke. Men, hva om jeg bare blir gående rundt her også, uten å få gjort noe?

Stor&Trygg: Og så? Her er det ingen andre vi må gjøre tilfreds enn oss selv. Her er det ingen du trenger være redd for skal overvåke og inspisere. Fortelle hva du trenger osv. For du vil vel ikke tilbake dit?

Liten&Redd: NEI!

Stor&Trygg: Der ser du.

Liten&Redd: Men der hadde jeg jo treffstedet jeg kunne gå til iallfall, om alt anna slo feil.

Stor&Trygg: Ja, der var du jo SÅ ofte. Ikke akkurat. Vel, så hadde du god kontakt med leder B og bikkja hennes. Men ærlig talt, hvor hjemme følte du deg egentlig der, blant de andre brukerne?

Liten&Redd: Jo, ja, men jeg visste iallfall at jeg hadde et tilbud. Selvom det ikke akkurat passa meg... sånn egentlig.

Stor&Trygg: Du er redd for at det skal bli sånn som det var før vi flytta til boligen, du. Den tida vi snudde døgnet, glemte å spise og surra rundt i vår egen fantasiverden det meste av tida. Ja jeg vet det var trist. Men vi kommer aldri dit igjen! Jeg er for trygg nå, og har lagt et godt fundament for å bli enda tryggere. Nå vet jeg hvem jeg er!

Ut av hengemyra

Det finnes to typer dårlig samvittighet.

Den ene typen er relativt lett å hanskes med. Visst er den ubehagelig der den ligger som en stein i skoa og gnager, men selvom den kanskje påførte deg et gnagsår på sjela, vet du at det vil gro, straks du har fjernet årsaken.

Den andre varianten er straks verre. Den som er så gammal at den ligger som en konstant tyngde i underbevisstheten. En ryggmargsrefleks, så innarbeida at du like gjerne kan få dårlig samvittighet i forkant av det du skal, bare sånn i tilfelle du gjør noe slemt. Det fins ikke tall på alt du burde eller ikke burde tenkt og sagt, og gjort, ikke minst! Og før du veit ordet av det står du til livs i dårlig samvittighet, og en eneste liten tanke er nok til å lure deg ut i hengemyra.

Bilde av hengemyr. Wikipedia

Slik har jeg hatt det siden nyttår, og kanskje litt lenger. Jeg burde ikke flytte, burde prøvd hardere her jeg bor, burde samarbeidet mer og ikke være så kritisk. Slik startet det. Dessuten burde jeg vært mer selvstendig, burde lese alle de skumle mailene, og når skulle jeg få ræva i gir og kontakte den nye støttekontakta?! (Hun jeg kun har møtt en gang og aldri alene.) Ukene gikk, som så ble til måneder. Tilslutt skulle det ikke mer til enn å såvidt streife borti en av "burde'ne" før den ene tanken etter den andre kortsluttet og forsvant ut i det blå. Jo mer jeg kavet og prøvde ta meg sammen jo dypere sank jeg, ned i et energisluk av oppgitthet kombinert med mental sjølpining. Helt til...

"Pokker heller, Muldra, nå setter du deg ned og så leser du den mailen og så melder du støttekontakta og ber om et møte. Like greit å hoppe i det først som sist. Tenk, Du som skal ha BPA og greier kan da fikse dette!"
Plutselig, fra ingen steder var tanken der. Bestemt, men ikke sint. Krevende, men ikke fordømmende. Konstaterte uten å skremme. Det min destruktive, fordømmende samvittighet hadde klart å bryte ned i løpet av flere måneder var det plutselig mulig å snu ril noe positivt på under en time. For vel var det fortsatt skummelt, det jeg skulle gjøre, men jeg visste det villle gå bra!

Se så, mer skulle ikke til. Det synes så lett nå som jeg på nytt ser verden for det den er. Full av farger, undring og stadig nye utfordringer. Og selvom samvittighetsmyra surkler faretruende rundt føttene på meg, fryder jeg meg over å ha funnet trygg grunn under føttene igjen!

Se, jeg KAN! Mitt nye liv med positivt fortegn :-)

Stadig vekk tar jeg meg i å stusse over hvor lite som skal til for å snu en følelsesmessig kaosdag til noe positivt. Hvor lite det skal til før jeg tenker at jeg overlever dette her også, eller klapper meg sjøl på skuldra og sier "dette får jeg til!"  Slik var det idag også, som så mange andre dager. Kanskje ikke så overraskende, er det flytteprosessen som må ta æren for en slik helomvending :-)

Google

Forandringen er virkelig påfallende. Tidligere idag kjentes det ut som sjela mi svevde vektløs rundt i et hav av følelser og at jeg var nær ved å drukne. Men straks jeg fikk konkrete planer i sikte, var det som å få fast grunn under føttene igjen. Jeg visste hvor vi skulle og hva jeg ville. Tankene samlet troppene sine og formet seg til ideer og synspunkter. Plutselig er det jeg som har kontrollen!

Vel, nå skal det sies at uten god hjelp fra mitt moderlige opphav så hadde jeg ikke visst att-fram på tingene, men jeg innser stadig at jeg ikke må se på dette som et nederag. For gjør jeg det og fosøker å fikse absolutt alt, da krasjer jeg, og da har jeg ikke overskudd til nye seiere.. Om jeg snur på det hele så skjønner jeg at det er pokker til jobb jeg faktisk har gjort selv:

• Jeg har vært på visning alene med ei venninne, hvor jeg tror vi følte oss like grønne og teite begge to :P
• Jeg har stått i hele to budrunder, PÅ EGEN HÅND! Den siste og avgjørende foregikk til og med kun over telefon.
• Tatt avgjørelser og hatt bestemte meninger om alt fra hvor mange stikkontakter jeg vil ha lagt opp, til at jeg absolutt ikke ønsker å ha trdemølla på soverommet.
• Satt igang å pakke ned saker og klær på egenhånd, uten å få varige men av alt stresset :)

Dette og mye mer. Det meste av det små ting som de fleste på min alder tar som en selvfølge, kan det virke som, men som jeg føler som en enorm seier hver gang jeg får til. At jeg faktisk er i besittelse av min egen vilje og mine egne preferanser, synes som et lite under.

Så mange nye erfaringer for en som stort sett har levd alle andres liv, frem til nå. Et KJEMPE-PLUSS, om jeg må få si det selv!

Ridetur, åpenhet og fasaden som aldri sprakk

"Unnskyld, men kan vi stoppe hesten litt? Jeg har noe å fortelle. Som jeg syns du bør få vite. Men jeg vil ikke kringkaste det til allverden rundt meg... Neste gang du skal ta borti meg, kan du gi meg et lite forvarsel, da? Du skjønner det, at jeg går i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg jobber med å bli kjent med kroppen og med grensesetting..."

Så forklarer jeg hvorfor. Jeg bruker ikke mange ordene, og det er vel heller å antyde enn å fortelle fakta, men jeg sier det. Fysioterapeuten og den som leier, de forstår. De forteller meg hvor bra det var at jeg sa fra. At det var tøft gjort av meg. Jeg forteller at dette har jeg brukt lang tid på å manne meg opp til, (men sant å si hadde jeg aldri tenkt å si dette siste, før nå...). Noen få tårer bryter fram, men jeg forteller ikke hvor vondt det er.

... og øvelsene fortsetter mens "skallet" mitt later som alt er bra. For ingen må se at jeg er svimmel og skjelver. Ingen må skjønne at jeg har en steiin som fortsetter å gnage i brystet og at bekkenmuskulatur er det absolutt siste jeg klarer å tenke på.

Hesten får et halvt eple ved timens slutt. Den myke mulen er så trygg mot hånda. Vil bare stå her resten av dagen og stryke, stryke, stryke. Eller aller helst, løpe ned i stallen og gjemme meg. Lene hodet mot en varm trygg hesterygg og la demningen briste. Men det kan jeg ikke, for ingen må se. Og dessuten har jeg ikke tid.

Bare å rette ryggen, smile pent og takke for laget. Sette meg i taxien og prate skit med sjåføren, mens jeg kjenner kroppen og sjela skille lag. Merke hvordan jeg forsvinner, lengre og lengre bort fra meg selv...

Som to forskjellige verdner

Hjemme igjen, til mitt gamle, midlertidige hjem. Det føles ikke så bra. Det kunne nok ha vært verre også, bevares, men allikevel er forskjellen så påfallende.

I min nye hule var jeg tilstede. Jeg hadde et snev av følelse for hvem jeg var. Hva jeg ville. Ikke minst, hva jeg følte. Når jeg var rolig, så var det reelt; ikke et fiktivt rollespill for å overleve. Om uroen kom kikkende rundt hjørne, KJENTE jeg den, og det er absolutt ingen selvfølge. Og når en kjenner følelsen er det jo lettere å gjøre noe for å dempe den også. La den ekte fornuften som styres av mine premisser, få et ord med i laget.

Allerede på vei hjem kjente jeg hva som var på vei. Uroen forandret karakter. Ble vagere, men likevel mer oppslukende og vedvarende. Å låse seg inn i leiligheta var som å låse seg inn i en boble av usikkerhet. Utenpå et tilsynelatende voksent skal. På innsiden, et lite barn som ikke vet hvor det hører hjemme. Ubesluttsom, umoden, forvirret.

Det er som å forflytte seg inn i en annen verden hvor de vonde følelsene har sugd seg fast i veggene. Vel, så er det ikke rommenes feil. Det vet jeg egentlig. Jeg vet også at det er MITT sinn, tanker og følelser som gjør dette, fordi de tror det fortsatt er fare på ferde. Det er det jo ikke, men her er spor av holdninger og intensjoner som, samme hvor velmenende de er, vekker redsler og gamle spøkelser jeg ikke har evnet å ta opp kampen med.

Jeg håper det skal bli lettere å ta denne kampen et sted som bare er mitt, hvor jeg både har mer kontroll og mer ansvar. Hvor jeg kan legge grunnlaget for en ny, trygg oppfatning av verden og menneskene.
Samtidig, ikke kreve at hver dag skal være perfekt etter en ny start. Men akkurat der er det forferdelig lett å glemme seg. Spesielt når trivselsfaktoren er så høy som den har vært, de siste dagene :-)

Hjemme er der trygghet bor

Hjemme begynner å bli et annet sted enn der jeg for øyeblikket har min folkeregistrerte adresse. Sakte, men sikkert. Hvem skulle trodd det? For to dager siden var jeg helt på tuppa og visste ikke om jeg skulle telle timer og dager eller prøve å glemme at tida gikk. Nå derimot…

Jeg har hatt min første natt i min nye hule. Hvor nervøs jeg sånn egentlig var i forkant, tror jeg ikke det er så lurt å analysere, egentlig. Faren var iallfall stor for at jeg  ikke kom meg ivei i det hele tatt, men takket være et av mine lysere innfall den siste tiden – å forhåndsbestille pizza flere timer FØR jeg dro hit – tvang jeg meg sjøl til å få ræva ut av huset. For hvem har vel samvittighet til å sende et pizzabud ut på bomtur? Ikke om man tittulerer seg som frøken dårlig samvittighet, iallfall :P

Forventningen var en hel kveld med stress, angst, kav, et matinntak langt over det menneskelige gjennomsnitt og det ene med det andre. Men skulle du sett, det skjedde ikke! Først gikk jeg liksom rundt og "lette" etter angsten. Var det bare jeg som drev og fortrengte så mye at jeg trodde på det selv, eller var jeg faktisk ganske så rolig? Og svaret må faktisk bli at jeg nok følte meg rimelig trygg :) Av og til kunne uroa komme som en liten kiling i magen eller spenning i kroppen. Men til forskjell fra slik det ofte er i min andre bolig hvor jeg overveldes, ikke er i stand til å foreta meg det skapte grann og faller bort i små, svarte hull i hukommelsen, klarte jeg nå å finne ting som AVLEDET, istedenfor å FORTRENGE. Jeg koste meg med maten, tok opp igjen Jan Guillou sin historiske serie om Arn (som virkelig kan anbefales!) og fikk sågar nettet opp å gå på første forsøk. Små detaljer som at jeg å plages villt og hemningsløst med å få redd opp for natta, ville sendt meg ut i et kaos uten like den andre plassen (sånn kan det gå når man er så smart å ta med for lite laken og aldri har brukt ei oppblåsbar gjesteseng før:p), men her lot jeg meg sjøl plages mens jeg vekselvis smilte og knurret innvendig. Nattesøvnen hadde jeg heller ikke forventet meg stort av, men takket være en lengre telefonisk prat med en god venn og framtidig meget nær nabo, gikk jeg til køys, behagelig trøtt. Tross spenningen og det umøblerte soverommet.

Dagen idag har egentlig gått som en lek, følelsesmessig. Med frokost på min egen veranda (!), popquiz på radioen og fuglesang i bakrunnen – for ikke å snakke om sola som snek seg mens mens jeg satt der :-D Videre fulgt av en lengre tur med min tidligere nevnte nabo og hyggelig kaffebesøk; riktignok uten kaffe, men det er vår egen skyld:p

Planen var hele tida å dra rimeleig rett tilbake til min andre leilighet og dyra som venter på meg der. Slik endte det imidlertid ikke, og jeg endte opp med å bestille (enda mer) takeaway for å spise her hjemme. Ja, faktisk, HJEMME! Mens jeg gikk og planla kvelden for meg selv tok jeg meg i å tenke at jeg bare måtte hjemom å hente penger, og selvom magen gjorde et ubehagelig lite hopp bare nanosekunder etter, var tanken ute.

Tenk, jeg begynner såvidt å se på dette som mitt hjem… Litt iallfall. Det er ikke til å tro.

Tre uker

...er ikke mye tid. Veldig lite, faktisk. Selvom jeg har eid min egen leilighet i vel halvannen måned nå, har tanken om at jeg faktisk skal flytte dit og bo der vært fullstendig uvirkelig for meg. Men nå blir det, altså.

Det var igår beslutningen ble tatt. Ved kaffebordet etter ei lengre pakkeøkt. Ei økt jeg fortsatt føler meg ganske stolt over, når sant skal sies. Har nok fortsatt litt problemer med å ta inn over meg at tidene forandrer seg. Jeg venter fremdeles å bli slynget inn i min tause glemselens tåke, bare jeg skal bestemme meg for om jeg vil pakke ned Ringenes Herre eller Harry Potter først... Men den tid er heldigvis (så godt som) over.
Men iallfall, nå var det på tide å lande den store flyttedagen. Flyttebil må jo bestilles, leiligheten vaskes ned osv. osv. "For et styr", tenkte jeg; "vi har da god tid enda". Etter litt fram og tilbake ble vi enige og jeg kunne puste lettet ut. Helt til det uungåelige spørsmålet faller: Hvor lenge det er egentlig til? Jo, ca tre uker, får jeg høre.
TRE UKER?!?!

Jeg kan ikke fatte det. Vet ikke om jeg vil fatte. Eller jo, det vil jeg. Innerst inne vet jeg at det er akkurat dette jeg har gått og drømtom de siste to årene. At jeg har kjempet og slåss mot hjelpeapparatets og mine egne fordommer på den ene sida, og alle de som har tro på meg, inkludert meg selv, på den andre. I takt med selvinnsikt og selvfølelse har også rastløsheten og vantrivselen vokst. Skal jeg få noe ut av livet, har jeg ikke noe annet valg enn å ta dette viktige skrittet. JEG VET DET!

Samtidig som lykken over endelig å skulle starte på nytt svever som en heliumfyllt ballong i brystet på meg, bærer jeg på et blylodd av frykt: frykten for å feile. Spranget ut i den store verden synes så langt, og fallhøyden så stor...

Ny start

Jeg står på terskeelen til et nytt liv.

I fire og et halvt år har jeg levd i en kommunal boble av et bofellesskap. Tilsynelatende trygt og godt gjemt bort som bruker og mottaker blant velmenende hjelpere og originale naboer.
Nå skal jeg inn i min helt egen leilighet! Ansette egne personlige assistenter; ta ansvar for min egen hverdag. Leve livet slik jeg ønsker.

Og i noenogtjue år har jeg levd i min egen boble. Min egen verden på trygg avstand fra andre. En verden der alt, og aller mest meg selv, er uforståelig og skremmende. Jeg har blitt stemplet som "bare litt sjenert", trassig, giddesløs... ja, sågar tatt for å være autist, før noen ga mening til galskapen.
Nå går jeg i traumebehandling hos en som forstår, og som lærer meg om kompleksiteten i et fragmentert sinn. Jeg lærer å forstå og akseptere meg selv som jeg er, og som jeg var. Jeg erfarer at jeg ikke bare er et tomt og følelsesløst skall, men faktisk både er sosial og full av følelser. Og jeg oppdager minnene bak følelsene.

Nye mennesker, nye følelser, nye minner og et nytt liv... alt strømmer på i et rasende tempo.

Jeg er på vei! Dere er hjertelig velkommen til å slå følge :-)