Hva vil det egentlig si å bidra?

For noen uker siden skrev jeg et meget bittert og til meg og være, ikke så veldig nyansert innlegg om NAV sin arbeidslinje og min vei til uføretrygd, her på bloggen. Noe jeg ikke angrer det minste på, for av og til trenger selv fødte diplomater og snillister å få ut litt gruff. Men nå vil jeg gjerne se på det hele fra et litt annet perspektiv.

I aviser, debattinnlegg og hos interessepolitiske organisasjoner er det stadig snakk om alle som ikke får bidra. Mennesker som av fysiske, psykiske og sosiale grunner faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Folk som gjerne vil, men kanskje ikke har alle forutsetninger for å være så effektive, produktive og superfleksible som den moderne arbeidstaker forventes å være. Noen av disse har egentlig full arbeidskapasitet og trenger "bare" litt tilrettelegging her og der, men sliter seg ut på å slåss med krunglete byråkratier som er mer til hinder enn til hjelp. Andre er ikke så heldige. Helse, kapasitet og problemer med å tilpasse seg A4-malen gjør at en faller utenfor. Men det er ikke det samme som å si at man ikke kan eller vil være en resurs.

Og hva vil det egentlig si å bidra? Det er et spørsmål jeg tenker mye på. Når vi snakker om å bidra ligger det som oftest under at man skal bidra til samfunnet ved å få lønn og betale skatt, og det er vel egentlig det vi alle ønsker, selvom vi kan være uenige om hvor mye og så videre. Dessverre har ikke alle forutsetninger for å klare det, selvom en så gjerne vil, og da er det lett å tro at nei vel, da kan jeg ikke være til nytte i det hele tatt, da. Men det som det snakkes lite om, er alle som gjør noe frivillig, innenfor organisasjoner eller som privatpersoner, og kanskje flere kunne gjort det samme. Problemet er bare at man har svært få rettigheter som ulønnet eller frivillig arbeidstaker., hvis man også har behov for tilrettelegging

Jeg vil nå vende tilbake til tida mi i stallen for en kort stund, selv om jeg har skrevvet om det til det kjedsommelige. For utenom min personlige utvikling og trygghet var det noe som var like viktig, nemlig det å få være til nytte. En dag i stallen gikk ikke uten at jeg fikk høre at 'dette er til utrolig god hjelp', eller 'hadde ikke du gjort det her nå, måtte jeg gjort det senere, og daville det kanskje ikke blitt gjort i dag'. Sjelden i så store ordelag, men det ble verdsatt, noe jeg både fikk høre og erfare. Dette ridesenteret er et enkeltmannsforetak, drevet av en dyktig person som brenner for jobben sin og som etter mitt syn har god menneskekunskap, men som må jobbe hardt for å få hjulene til å gå rundt. Men nettopp derfor skulle jeg mer enn gjerne jobbet der ulønnet. Hadde jeg "bare" slitt med psyken, disponert egen bil og hatt de riktige kunnskapene til å kunne gjøre nytte for meg uten at det gikk på sikkerheten løs, tror jeg det er lite som hadde stoppet meg i å dra opp dit for å jobbe noen timer i uka, frivillig. Men slikk er nå ikke en gang virkeligheten. Jeg er uerfaren, halvblind og vel så det, og jeg trenger både støtte til transport og bistand til opplæring og tilrettelegging. Men når jeg er uføør og ikke en gang krever å jobbe for lønn, bare et sted jeg føler meg trygg og virkelig ønsker å hjelpe til, virker det som det finnes få eller ingen rettigheter.

Så, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Jo, jeg vil vel belyse at det faktisk finnes flere måter å bidra på, om man bbare gis muligheten, men at det finnes få virkemidler for å gjøre det mulig for allee å bidra. Det finnes ordningen funksjonsassistent, som skal kunne hjelpe fysisk funksjonshemmede med dee praktiske oppgaver en ikke får til selv som følge av funksjonshemmingen, men da må en stå i lønnet arbeid. Jeg har som synsheemmet rett på lese- og sekretærhjelp, men saken er den, at jeg knapt har overskudd til å sitte som vara i styret mitt akkurat nå, og at det verken handler om for mye lesing eller skriving. Selvfølgelig kan en prøve å søke om BPA til frivillig arbeid og samfunnsdeltakelse også, men da venter trolig nok en beinhard kamp mmot systemet, som mange ddessverre ikke har overskudd til å ta. Og hva med alle som faller utenfor kriteriene til disse ordningene, enten på grunnnn av rigid regelverk eller firkantede saksbehandlere?

Mitt ønske skulle vært at både politikere, NAV-ansatte og kommunebyråkrrater kunne tenke på hvert enkeltt menneske som en resurs. Også de som ikke hhar kapasitet til å ha ordinær jobb eller drive organisasjonsvirksomhet,men som ønsker å gjøre en innsats innenfor et omrråde de brenner for. Det burde finnes mulighet for tilrettelegging, også innnenfor ulønnet/frivillig arrbeid for den som trengerr det, enten det er snnakk om praktisk assistanse, ledsaging ellerr enkel fysisk tilrettelegging. Hva med for eksempel en eller flere støtteordninger som hadde som formål å stimulere til aktivitet blant uføre gjennom bruk av smmå, lokale aktører og frivillige organisasjoner? Det ville selvsagt være viktig å tilrettelegge for at folk fikk bidra innennfor områder som gir mestring og livskvalitet ut fra hver enkelts situasjon. Selvfølgelig mmåtte det finnes regler som forhindreet misbruk, det skjønner jeg også, mendet burde være mulig hviss man kunne se litt bredere på det enn man gjør idag.

For det er vel bare å se det i øynene: Noen av osss vil alltid ha behov for tilrettelegging i større eller mindre grad, og enkelte vil heller aldri klare å få en vanlig jobb. Men betyr det at vi skal stues vekkk og glemmes, at ikke har rett til å bidra på vår måte?

Jeg måtte velge uføretrygd på grunn av arbeidslinjen til NAV. Nå vil politikerne "motivere" til lønnet arbeid

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg som dette. Redd for å virke sytete og stakkarslig. Men nå som jeg konfronteres med våre kjære politikeres "gavepakke" til oss uføre, er det rett og slatt blitt litt for mange frustrasjoner oppå hverandre til at jeg klarer holde munn.




Hei, jeg er en av politikernes yndede syndebukker!

Hvis du traff meg på gata en dag ville du sikkert ikke tro jeg var en av dem. Jo, kanskje, hvis du er en av de som tror at det å gå med hvit stokk og ha 2% syn er det samme som å ha rett til uføretrygd, men helt ærlig tror jeg ikke det er så mange igjen som tenker slik. Det er hvertfall lov å håpe. Og hadde du hørt meg snakke på mitt mest sammfunnsengasjerte, hadde du kanskje forstått enda mindre av hvorfor jeg verken har jobbet, eller at min høyeste fullførte utdannelse er grunnskole. Eller kanskje er du alleredde i stuss, du som leser bloggen min? Vel, ting er ikke alltid slik en tror.

Fra kaos til trygghet

Over ti år med opp- og nedturer er gått siden jeg begynte å prøve komme meg ut i jobb eller utdanning. Hele veien med mer eller mindre støtte fra NAV og tilsvarende instanser siden jeg alt den gang hadde flere år bak meg i psykiatrien, på toppen av synsshemmingenn. Jeg prøvde skole, men det tok ikke lang tid før jeg gikk meg på en gedigen smell. Jeg gikk til flere behandlere med mer eller mindre (som oftest mindre) forståelse for min situasjon. Som min evne til å brenne meg ut av tilsynelatende ingenting, eller hvorfor jeg som hadde et så rolig ytre og var så flink med ord,ikke var i stand til å sette ord på min egenm smerte.

I flere år virret jeg rundt i et følelsesmessiig kaotisk ingenmannslandd, til jeg een dag fikk foten innafor på en videregående skole, på ei linje med tilrettelagt opplæring der forholdene var så trygge og fleksible at selv jeg ble sett og ivaretatt. Fra det første året med to timers skoledager to ganger i uka og "liksomundervisning", til det siste året der jeg faktisk klarte følge innholdet til hele to allmenfag på yrkesfagnivå, tok det tre år. Tre år der jeg fikk blomstre og bli trygg, og såvidt finne fotfeste. Men så, vips der var rettighetene mine brukt opp. At jeg skulle stå der mot slutten av mitt tredje skoleår og formelig verke etter å lære mer, hadde jeg ikke forutsetning for å vite før, og dermed måtte jeg slutte.

Flink pike

Jeg endte deretter opp i administrasjonen i en arbeidsmarkedsbedrift hvor jeg for det meste jobbet med kontoroppgaver og kreativ skriving. Det burde være midt i blinken, fikk jeg høree, og som den snille jenta jeg er, sa jeg meg selvsagt enig. Jeg måttte da bruke hodet til noe. Her var også takhøyde og fleksibilitet og jeg trivdes lenge godt. Ingen tvil om det. Allikevel var det noe fra første stund, noe som aldri stemte helt. Jeg kjempet alltid med en fform for indre utmattelse som jeg aldri turde vise eller fortelle om. Selv når jeg så ut til å sitte konsentrert og jobbe tida ut, var hode så fullt av bomull at tankene filtret seg i hverandre til en eneste stor floke. Kroppen var så vant med å være ansspent at jeg ikke merket hvor sliten jeg var før jeg kom hjem. På toppen kom alle de uuttalte forventningene og sosiale kodene som hører voksenlivet til som, samme hvor mye intellektet mitt forsto, ga sværrt lite mening. Ofte føltes det som jeg var på en annen planet, eller som jeg var et lite barn som fulgte de voksnes samtale uten å forstå det som ble sagt mellom linjenne. Slik hadde jeg det sstadig utenfor arbeidstida også, men det var når jeg sskulle være produktiv og "bruke hodet" at jeg for alvor kom til kort.

Prøv å forestille deg det selv, hvordan det er å stadig bruke energi somm du egentlig ikke har, på å iimøtegå forventningene runndt deg somm du egentlig ikke forstår. Og samme hvor mye du er positiv og smmiler, samme hvor mye du tar deg sammen, bblir det ikke bedre.

Ny start

Det gikk en tid, og flere viktige forandringer skjedde i livet mitt. Den viktigste var at jeg kjøpte meg egen leilighhet og fikk brukerstyrt personlig assistent. Det ga meg en helt ny kontroll på livet og tvang meg til å sette mine egne behov i sentrum. Samtidig gikk jeg i behandling, lærte om senskader etter langvarige krenkelser i barndommen og fikk en sstørre forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. At min evne til å ta meg sammen, var et gammelt forsvar for å overleve, og utmattelsen og de forvirrede følelsene bunnet i mange lag med fortrengte følelser. Jeg forsto at det jeg trengte nå, var tid og rom til å få livet på rett kjøl igjen, bli kjent med egen forhistorie og hvem jeg egentlig er. Da kunne jeg ikke fortsette med en jobb somtok mer enn den ga, bare for å væree flink pike.

Derfor valgte jeg å følge en drøm jeg egentlig hadde hatt i mange år, men som jeg var for pliktoppfyllende til å gjøre noe med: Jeg fikk meg praksis på et ridesenter. Å begynne å jobbe i stallen var for meg noe av det beste som har skjedd. Det var som å komme til en ny verden der brikkene sakte, men sikkert falt på plass inni meg. Vel hadde jeg mine dager med angst og lite energi enda, men så fort jeg kom inn til hestene - disse store dyrene som er så evig mye tryggere enn mennesker - var det som jeg ble en ny person. Tryggere, mer opplagt, helere. Jeg hadde noen få mennesker å forholde meg til og en arbeidsleder som ga meg ansvar utfra mine ferdigheter og hennes tillit til meg. Det å gradvis bli vist mer og mer tillit ettersom dagene gikk, var mye mer forståelig enn ros, og dermed også mye mer motiverende. Det manuelle arbeidet passet meg også svært godt. Resultatene etter en god jobb så jeg der og da, og mmine egne fremskritt sanset jeg med hhele kroppen, enten det gjaldt arbeidsteknikker elller kommunikasjonen med hestene. For første gang opplevde jeg mestring med HELEE MEG, uten å behøve å analysere meg frem til det, og jeg kunne gjøre en nyttig jobb med god flyt, både på gode og dårlige dager. Dessuten var det godt å ta seg ut fysisk.



T

Kniven på strupen

Jeg fikk et halvt år. Et halvt år med mestring, fremgang, økt arbeidskapasitet og bedre helse. Et halvt år der det sosiale livet tok seg opp fordi jeg faktisk hadde overskudd etter endt arbeidsdag. Og ikke minst, fordi jeg føltte meg trygg nok på meg selv, såvidt, turte jeg å hoppe i det og bli varamedlem i regionsstyret til Norges Blindeforbunds Ungdom i Midt-Norge. Alt dette fordi jeg fikk jobbe i et miljø der jeg kunne lære, mestre og fungere på det nivået jeg til en hver tid var. Et halvt år.

Men såkom NAV. "Når tror du at du er i stand til å få lønnet arbeid? Om hvor mange måneder?", spurte de. Jeg husker den enda, følelsen av å miste fotfestet den dagen. Måneder?! Jeg hadde Såvidt jobbet i stallen et halvt år, og var i mitt stille sinn mektig stolt av meg selv og av hvor fort jeg hadde blitt trygg der. Jeg som minst brukte å trenge et år før jeg var kommet så langt andre steder. Jeg så større fremgang enn på mange år, og hvor mye ville ikke da skje om jeg fikk fortsette i stallen et år eller to til? Det fikk jeg aldri svar på, for nå som jeg hadde surret bort så mange år av skattebetaleernes penger på å pprøve og feile uten å kommme noen vei (ja, slik føltes det) og fordi arbeidslinjen til NAV forlangte progresjon, var saksbehandleren min nødt til å øke presset. Var det noen som helst mulighet for at jeg kunne få lønn for jobben der jeg var i praksis,, spurte de. Nei, det hadde de ikke midler til. Tvert om, på grunn av den bittelille synsresten min i kombinasjon med lite erfaring i håndtering av hest, trengte de økonomisk drahjelp for å kunne ha meg der og gi meg et godt og forsvarlig tilbud. Men kunne ikke tiden i stallen bli sett på som et ledd i rehabiliteringen av min psykiske helse, spurte så jeg. Nei, dessverre. Skal tiltak bli godkjent som rehabilitering må det være mer målrettet enn som så; mål som økt trygghet, selvfølelse og større selvstendighet er ikke konkret nok. Enten behandling av spesifikke diagnoser og plager som var til hinder i arbeidslivet, eller konkrete aktiviteter som fører frem mot lønnet arbeid.

Men si meg så, hvordan behandle skader som er påført en gjennom heele ens bandom,illøpet av noen få måneder, når en såvidt har begynt å jobbe på den veien som faktisk fører frem? Dette handler ikke om å trene seg opp etter en enkelt skade eller belastende livshendelse. Det handlerom å bygge en helt ny indre grunnmur. Fordi den som alt eksisterer er fundert på særdeles utrygg grunn, og bare gjennom selvinnsikt og gjentatte gode erfaringer i trygge relasjoner kan det skje en bedring. Men gode relasjoner vokser ikke på trær, og opplevd trygghet kan verken måles i tid eller arbeidsevne./

Selvinnsikt og nederlag

Jeg har ikke tenkt å si så mye om tiden etter at jeg måtte slutte i stallen, selvom det kunne ha fylt side opp og side ned med deprimerende lesning. Men en ting gjør imidlertid at jeg kan se på den med en viss stolthet: at jeg tok fatt på et ti ukers program med intensiv traumebehandling. Og ja, NAV godkjente faktisk dette som tiltak. Kanskje i håp om at jeg på magisk vis skulle bli frisk og klare å jobbe? Saken var bare den, at de ti ukene var tøffere og gjorde mer med meg enn ti år med annen terapi. De råkket sant å si ved noe fundamentalt i mitt syn på både meg selv og andre, mens nygamle følelser jeg ikke kjente til begynt å boble nærmere overflaten enn noensinne.

Til tross for dette, gikk det knapt en måned fra behandlingsslutt til jeg igjen satt på et knøttlite besøksrom hos NAV, for å tenke framover som det så fint heter. Hvordan så jeg på lønnet arbeid nå? Nå var det nemlig på tide å sette inn støtet og virkelig satse på jobb, skulle jeg beholde arbeidsavklaringsppengene. Høyden ett, til nøds to år kunne jeg få, før det ble forventet å ha lønnet arbeid. Tid som måtte brukes mer effektivt enn som så var budskapet; såpass kunne jeg lese mellom linjene. Hvis ikke var det jo alltids muligheten for å søke ufør. Vel, resultatet ga seg vel egentlig selv. Batteriene mine var flate. Jeg hadde mer enn nok med å lære meg å leve med meg selv.. Jeg skal spare dere for prosessene som fulgte, for dere vetjo alle hvilken beslutnning jeg måtte ta. Men såpass kan jeg si, at det er den tyngste beslutningen jeg hittil har tatt og sannsynligvis kommer til å ta i hele mitt liv.


Dette innlegget går snart mot sin slutt. Bra, tenker du kanskje. Nå har hun sannelig klagd nok over sjebnen sin. Burde hun ikke være takknemlig for at det tross alt finnes slike velferdsordninger, og heller se på det som en lettelse ikke lenger å være belemret med NAV sine stoppeklokkeregimer? Jo, jeg burde sikkert det, og det er det jeg prøver fortelle meg selv også på de gode dagene mine når jeg har overskudd til å tenke konstruktivt og fornuftig. Men det er sannelig ikke så lett når følelsen av å være gitt opp av samfunnet er den følelsen som dominerer dagene. Når da i tillegg media og pollitikere fremstiller det som at uføre enten egentlig kan jobbe, men ikke gidder, eller snnakker om den sørgelige statistikken blant unge funksjonshemmede som egentlig har full arbeidsevne, men ikke får jobb, føler jeg meg som et enda større utskudd. Selvom jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det slik. altfor lett er det da å grave seg ned i bitterhetens fallgruver og bli der.

Men under all skammen og bitterheten, dirrer jeg egentlig av noe som kan kalles en ytterst rasjonell og velfundert harme. Over samfunnet som hyller de perfekte og produktive og rakker ned på de som avviker fra A4-livet. Det at en sliter med helsa og ikke klarer holde tritt med samfunnets krav, burde ikke bety det samme som at en forventes å bære en slags kollektiv skam over være annenrangs, men slik føles det. Jeg blir sint på politikere som brisker seg med den samme retorikken som "folk flest", og samtidig skaper en så tøff og resultatorientert arbeidslinje at mennesker med sammensatte behov verken får nok tid eller riktige tiltak og dermed tvinges over på varige trygdeytelser. Nå vil de i tillegg kutte i barnetillegg og minske fradraget hos de som har lån. Takk og lov for at jeg hvertfall ikke har vært så dum å bli mor. Det som imidlertid gjør meg mest forbanna er alle byråkratene, som bare ser oss som brukere og ikke mennesker, og der er de i kommunal sektor enda større syndere.

Alle bør ha rett til noe fornuftig å fylle dagene med, sier politikerne. Hva mener de egentlig med det? På meg virker det som det viktigste er å få folk ut i ORDINÆRT LØNNET arbeid, men de som ikke får til det, er det ikke så farlig med. Vi kan godt tilbys plass i dagsenter eller vernede virksomheter godkjent av det offentlige, lite tilpasset våre ønsker, og gjerne flyttes rundt på når det passer den kommunale pengesekken. I min naivitet trodde jeg at når jeg selv ga uttrykk for egne behov og faktisk hadde gjort en innsats for å finnne en jobb jeg ønskett og enda viktigere, hvor de faktisk ønsker å ha meg der, , ville jeg bli møtt med oppmuntring og forsøk på å finne løsninger. Særlig etter at jeg ble ufør og ikke lenger var bundet av arbeidslinja. Men nei. Når jeg i min frekkhet foreslår noe selv, er det ssom å stange hodet i en vegg av regler og tåkeprat, spesielt reservert for brysomme, kravstore brukere.

Akkurat nå blåser jeg i om jeg har en lønnet jobb eller ei, og jeg har avfunnet meg med at det kan ta lang tid før jeg har en ordinær jobb i sikte. Men jeg vil gjerne bidra. Gjøre noe som utgjør en forskjell, men som også gir meg livskvalitet og overskudd. Men det tror jeg ikke jeg finner på et dagsenter.















Ikke en dag går uten at jeg lengter tilbake til det gode fysiske arbeidet og samværet med folk og dyr i stallen. La oss håpe at jeg møter noen med åpent sinn i systemet snart, før selv jeg, personifiseringen av stahet ,mister motet av byråkratiets makt... Det begynner å haste!


En liten kommentar helt til slutt, som jeg glemte å føye til i går: Det kan se ut som jeg gjennom dette innlegget ønsker å gi den stakkars saksbehandleren minall den pepper han kan få, men det er altså ikke tilfellet. De jeg er sint på er systemet i seg selv, både i Nav og kommunal forvaltning. Saks behandle min, han ser faktisk ebgrensningene i sitt eget system, og den største "feilen" han gjør er vel å ikke tørre stå opp mot ledelsen, og det klarer jeg ikke akkurat klandre han for… men det betyr ikke at han ikke burde gjøre det :-)

Å møte seg selv i døra...

...er noe alle gjør innimellom, men enkelte av oss gjør det kkanskje enda mer og enda oftere.

Jeg har ikke blogget så mye i det siste, for det er mye som skjer for tida. På innsida, altså, ikke så mye der ute i verden, sett med normalitetens blikk. Men inni meg er det bevegelse. Så altfor mye også. Jeg er mer til stede i meg selv, får jeg høre igjen og igjen, og ofte er det noe positivt ladet, også for meg. Som at jeg ofte føler meg så mye mer levende nå enn før. De to ukene jeg var på New Zealand nylig, for eksempel, som fremstår som en lang rekke lys levende minner, full av opplevelser for alle sanser, i steden for ei drømmeaktig tåke eller en reisseberetning jeg har sett påå TV. Denne nye måten å væære til stede på kan jeg virkkelig like! Men det er den lyse siden av det hele. Den andre siden, den dunkle og forvirrende, er det ikke så mange som ser.

"Mer til stede i meg selv", sier folk. Men hvem er egentlig meg selv? Hvem er jeg til stede i? Ikke misforstå, jeg vet hvem jeg er. At jeg heter Muldra og beveger meg skremmende fort i ut av tjueåra er jeg smertelig klar over. Det er hun jeg er utad, og inned, forsåvidt. Problemet er ofte at det som lever på innsida av meg, ikke ser verden på samme måte.

Plutselig kan jeg se verden med et barns blikk. Jeg kjenner på de samme behovene og følelsene som en femåring, tiåring eller tenåring. Tankene likner et barns og jeg ser på mennesker og relasjoner slik et barn gjør. Hvertfall slik jeg gjorde da jeg var liten. Noen kaller det delpersonligheter, andre barnefølelser, men den beskrivelsen jeg synes treffer best er "å leve med forskjellige verdner inni seg", som det står om i en knakende god artikkel, skrevet av Arne Blindheim for RVTS Vest.
Jeg føler selv at denne beskrivelsen treffer bedre enn å snakke om følelsesdeler eller delpersonligheter. En ting er at i mitt tilfelle har ikke delene tatt form som enkeltidentiteter med navn og alder som hos mange, selvom jeg har gitt de forskjellige, ok, delene, en form for "arbeidsnavn" for lettere å kunne skille de fra hverandre, både for meg selv og for andre. Jeg kan ofte anslå ca alder, men aldri eksakt. Dette kan henge sammen med at mine traumer ikke er av en så voldsom eller ekstrem karakter. Eller sagt på en annen måte, så var skillet mellom det som var traumatisk og "normalt", så utvisket og forvrengt etter mange år med krenkelser og manipulasjon i barndommmen, at grensene mellom disse delene og hva som tilhører nåtida, er like difust og forvirrende idag, som virkeligheten var ffor over tjue år siden.
Den andre grunnen til at jeg liker beskrivelsen med verdener, er at dette handler om så mye mer enn identitet. Det handler om hvordan jeg oppfatter virkeligheten. Om mennesker er trygge eller skumle, om nærhet er godt eller farlig. Men også slike små ting som at min evne til å forstå ironi eller andre sosiale koder plutselig kan endre seg, eller at jeg midt i en grippende roman, plutselig ikke klarer å relatere meg til innholde og det enestee som når inn til det forvirrede hodet mitt er Anne-Cath Vestly eller Astrid Linngren. Dette er bare et lite knippe av eksempler på små ting som kan forandre seg og kanskje virke bagatellmessig på andre, men som dypest sett handler om at jeg har opplevd saker og ting i barndommen som har vært så skremmende, overveldende og uforståelige at minnene er gjemt bort, langt inne i meg et sted, sammen med tanker og følelser.

Disse forandringene ser du sannsynligvis ikke. Ja, selv de som kjenner meg veldig godt ser sjelden når jeg er i en annen tid. For utad holder jeg maska og er den voksne Muldra som kikker inn på den kaotiskee følelsesverdenenn med et distannsert blikk. I mange år holdt jeg til og med de indre barnas virkelighet på avstand, så mye at jeg mistet kontakt med så å si alle følelser. Og når jeg innimellom ikke mestret eller hadde problemer med å forstå verden rundt meg, ja da var jeg bare lat, tenkte jeg.

Det var den gang. Nå, etter en lang og krunglete vei er jeg et helt annet sted. Jeg lever mere her og nå enn noen gang. Problemet er at her og nå også inneholder følelsene fra den gang da, og det blir fler og fler av dem. Følelser jeg kjenner er fra en annen tid, men som blir en del av virkeligheten min her og nå. Følelser uten klare miner å koble de til. Sider av meg selv som skremmer, ydmyker og forvirrer meg.
Jeg møter meg selv i døra, flere ganger i uka, noen ganger flere ganger om dagen. Fra å være en trygg og selvstendig som aldri følte frykt for ensmheten, til å skjelve i frykt over å skulle være alene. I neste nu, et frådende sinne og e og en angst for alle mennesker. Selv hunder, HUNDER som er ett av mine favorittdyr (!) klarer å skremme meg. Er det rart jeg blir forvirra?

Vel, jeg skjønner nok det er PTSD-en som er ute og herjer med meg for tida. En temmelig kompleks en også. Men hva vil den fortelle? Hva bærer disse indre, barnlige verdenene på som gjør meg så redd og sint? Nei, det skjønner jeg ikke.

Krigen

Jeg kan ikke bli venner med meg selv for tiden. Fanget i en kropp og et hode som river meg i to. Minst.
Fanget i et larmende, lydløst jordskred av noe som er meg, men som allikevel føles fremmed.
Jeg er blitt redd for å være alene.
Allikevel isolierer jeg meg, fordi mennesker er farlige.
Jeg vil ha kontrollen.
Allikevel flykter jeg dit kontroll ikke finnes. Inn i stillhet, fantasi og kaos.
Jeg trenger nærhet og noe å klamre meg til.
Men som en stålfjær ligger jeg i sengen og brøler i sinne og frykt,av min egen ynkelige svakhet.

Mens tanken er klar og hodet kalt. Så hvorfor ikke bare fortelle meg selv at her og nå er trygt, at alt vil gå bra?
Nei, for min tanke er ikke fri, mitt hode ikke mitt eget.
Det tilhører enda han som en gang skapte meg,
definerte meg,
brukte meg.
Han som lærte meg å tenke,
slik at det vonde i sjelen ble usynlig,
det som var feil ble normalt
og grenser ikke fantes.

Hvordan skal jeg da kunne snakke til meg selv med fornuften stemme?

Fra mysterium til menneske, del 1 av 2

I flere måneder nå, helt siden jeg fikk vite at traumeenheten ved Betania skulle legges ned, har jeg jobbet med å skrive litt av min historie. Det har vært en lang og møysommelig prosess, og enda er jeg ikke ferdig. Faktisk har det vanskeligste blitt å skrive om det som har betydd mest for meg, nemlig oppholdet ved traumeenheten. Kanskje fordi jeg ikke tør kjenne på sorgen, og kanskje fordi utsiktene til å publisere innlegget får gjør så jeg ikke tør bli ferdig. Vel, det sistnevnte kan jeg hvertfall gjøre noe med. Her kommer derfor første del av historien min.

 

Del 1: Om kaos og en vaklende grunnmur

Dette er historien om et hjernevasket barns møte med hjelpeapparatet både på godt og på vondt og å være et mysterium både for seg selv og andre.. Det er også historien om å fornekte seg selv og sin overgrepshistorie, til skritt for skritt å nærme seg det mennesket man egentlig er.

Som 16-åring var jeg for første gang innlagt i psykiatrien, i nesten to år. Jeg måtte bort og skjermes fra mildt sagt usunne familieforhold preget av omsorgssvikt og psykisk vold. Og ikke minst, jeg trengte hjelp til å få tilbake troen på livet igjen. Jeg fikk rikelig med omsorg i form av struktur og trygge rammer for å bygge meg opp igjen. Selvfølgelig snakket vi også om hvordan jeg hadde hatt det hjemme, men bare en gang kan jeg huske at jeg fikk spørsmål om jeg hadde opplevd seksuelle overgrep. ”Nei”, svarte jeg helt uforstående, og så snakket vi ikke mer om det. Vi snakket mymen lite gikk i dybden. Jeg som blomstret slik i de trygge rammene og dessuten var så flink med ord, ville nok klare meg bra. Men det var en ting som ingen virkelig så: At det kun var fasaden min som var gjenreist, og et hus uten grunnmur vil før eller siden falle sammen.

Jeg bar på en smerte som ingen ante dybden av, og nesten aller minst jeg selv. ”Kaos” kalte jeg det, for det var slik det føltes, når kroppen stivnet og tanker og ord forsvant i et hav av tåke, eller jeg plutselig sto og hev etter pusten uten å kjenne noe i resten av kroppen. Følelser visste jeg knapt hva var, de bare tok plutselig over og overveldet meg. Andre ganger mistet jeg nesten følelsen i kroppen ved berøring. Frykten alt dette vakte i meg kunne ikke beskrives med ord, for å føle ubehag var forbudt, farlig. Derfor ble alt dette bare til kaos. Hvorfor var det ingen som så denne totale mangelen på kontakt med følelser? Dette spørsmålet jeg har stilt meg mange ganger, og det eneste svaret jeg kan gi er at jeg trolig var for flink og tilpasningsdyktig for mitt eget beste.

 

Utenfor alle båser

Med en så skjør grunnmur, tok det ikke lang tid før mitt indre byggverk begynte å rase sammen. Kaoset økte i styrke, mens fasaden gjorde alt den kunne for ikke å slå sprekker, og ganske fort begynte det å gå i nedoverbakke. Temmelig bratt også. Det var slik jeg kom i kontakt med den voksne psykiatrien, og det kan ikke kalles annet enn en sjokkbehandling og til tider traumatisk. For de ville ikke høre på annet enn det de selv mente de så. Og hva var nå egentlig det? Min perfekte, rolige fasade som satt og snakket om en smerte uten form, uten ord. Alt jeg hadde var mine tidligere hjelperes vage ord om hva som feilte meg, ord som ble avfeid med et skuldertrekk. Så ille som jeg sa, var det nok ikke. Jeg prøvde å be om tid og muligheten til å bli trygg, men ble møtt med skjemaer og tilbud om piller. Min fastlåste taushet ble møtt med avvisende taushet og beskjed om at hvis jeg ville ha hjelp, måtte jeg snakke. Etter hvert begynte kaoset å stige til overflaten på måter som ofte forvirret og skremte meg, men det var visst ikke så farlig. Jeg var jo så flink til å ta meg sammen. Det var til og med litt komisk noe av det jeg fortalte, fikk jeg høre en gang fra en lettere lattermild behandler. Slikt sårer, selv hos en som ikke har ord på egen smerte. Nei, det kunne nok ikke stemme at jeg var slik jeg sa, for slik var man bare ikke.

Fantes de virkelig ingen gode mennesker i den ordinære psykiatrien? Joda, det var da noen. Behandlere som var mer opptatt av å finne måter å nå inn til meg på enn av å lappe på fasaden min. Som så verdien av trygghet, og innså at her lå det kanskje ting som stakk dypere enn som så. Det var timer jeg både fikk gråte og le og snakke i bilder, og uendelig sakte begynne på den møysommelige veien med å forstå meg selv. En vesentlig snubletråd var det imidlertid: jakten på DIAGNOSEN. Den som skulle gi det store svaret på mysteriet meg, slik at disse stakkars fagfolka endelig fikk en fasit å forhold seg til. Symptomene mine ble undersøkt opp og ned i mente, men jeg passet liksom ikke inn noe sted. Jo, ett sted så jeg ut til å kunne passe godt inn, som hadde så lite kontakt med følelsene, nemlig autismespekteret. Den dag i dag er jeg evig takknemlig for at jeg hadde en medmenneskelig behandler som kjente meg så godt at han så at jeg følte for mye, uten å føle, og dermed passet jeg ikke inn i den båsen heller. Glad er jeg for det, for et slikt diagnosedyr er det ikke lett å bli kvitt.

 

Ord med og uten makt

Snakket jeg aldri om krenkelsene i barndommen? Mange ganger, hos flere behandlere. Jeg kunne gjengi hendelser i detalj, snakke og snakke i minutter og timer. Men hele tiden var det akkurat som ordene ikke var mine. Som jeg leste fra et manus tilhørende en annen som satt på akkurat den samme stolen i det samme rommet, var meg. Etterpå var jeg berørt på den samme distanserte måten som etter å ha lest ei litt trist bok, men ellers var lite forandret. Overgrepene nevnte jeg vel også i en bisetning, som noe merkelig jeg egentlig ikke helt forsto. Men sant å si forsto jeg langt mindre når andre kategorisk reagerte med avsky og kalte det overgrep. Det var umulig for meg å forstå.

Ord som hjernevask og manipulering er begreper det er lett for meg å bruke i dag. Noen hadde gitt meg sannheten i form av ord om hvem jeg var og hva som hadde foregått. Noen jeg var glad i og så opp til som så sitt snitt til å utnytte et barns hengivenhet etter sitt eget forgodtbefinnende. Ordene svelget jeg rått og de ble til min sannhet også. Ubetydeligheter som kroppslig og følelsesmessig ubehag skulle ikke eksistere i denne virkeligheten og ble istedet erstattet med ord om at det jeg opplevde var noe fint, og hvertfall ikke overgrep. Denne sannheten kunne jeg så utenat at jeg ikke eide andre ord på det som hadde skjedd. Derfor ble å snakke faktisk mer som et forsvar enn til hjelp i bearbeidelsen av barndommen.

 

De manglende brikkene

Akkurat når jeg begynte å innse at jeg trolig var utsatt for seksuelle overgrep, er vanskelig å si. Kanskje begynte det da helt vanlige ting som å gi en god klem, fikk meg til å føle meg mer som en mekanisk robot enn som menneske. Eller kanskje kom det med de kroppslige flashbackene. Gjenopplevelser av ting jeg før hadde tenkt på som normalt, men som nå vakte en kvalme og vemmelse i meg uten sidestykke. Uansett førte det til mye forvirring og usikkerhet. Var ikke dette ubehaget bare et resultat av at folk rundt meg ville jeg skulle si det var overgrep? Hva som gjorde at jeg ikke valgte å høre på denne tvilen i meg er uvesentlig, men jeg begynte hvertfall å ta innover meg en ubehagelig sannhet.

Det store vendepunktet kom imidlertid da jeg ved et lykketreff fikk begynne hos en behandler med bakgrunn fra Betania som så meg gjennom ”traumebriller” og som visste å stille de riktige spørsmålene. Endelig ble jeg sett og forstått som en person, formet av en traumatisk oppvekst, ikke bare en haug symptomer som sprikte i hver sin retning. Da hun forklarte meg hvordan det går an å føle seg som både voksen og barn i samme kropp, falt menge brikker på plass og jeg forsto plutselig at jeg ikke var så bakvendt likevel. At det ikke er så unormalt, men naturlige reaksjoner på store påkjenninger. Samtidig begynte jeg også i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg lærte å lytte til kroppen og være til stede både mentalt og fysisk, og forsto for første gang at kroppen aldri helt hadde vært en del av meg, som så mye annet. All denne innsikten var som små, men viktige brikker i et digert puslespill med ukjent motiv, som plutselig begynte ta form, bare jeg var sterk nok til å dykke enda dypere ned i det mørke kaoset og bli kjent med meg selv.

Men skulle jeg klare å dykke ned i det dypeste dype, trengte jeg mer enn bare å gå til samtale en gang i uka. Grunnmuren min var langt fra sterk nok og hverdagene altfor krevende til at jeg ville takle en slik påkjenning. Jeg ville trenge ro og trygge rammer rundt meg, skulle jeg våge å åpne meg. Derfor, etter utallige runder med meg selv, tok jeg et av de viktigste og modiste valg noensinne, å søke meg til traumeenheten ved Betania Malvik.

Hjertesukk fra en halvblind einstøing

Vanligvis pleier jeg ikke klage over synstapet mitt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg kjenner jo ikke til noe annet og vet derfor ikke hva jeg går glipp av. Men det er en ting jeg har tenkt mye på de siste årene og som jeg ikke klarer forsone meg med. Jeg liker virkelig ikke å være avhengig av andre.

Det er en varm julidag og temperaturen ventes å stige opp mot 30 varmegrader. Jeg kjenner det krible og klø i kroppen etter å gå ut i det fine været. Finne meg en krok i en park eller på stranda og krølle meg sammen der med ei lydbok og noe kalt å drikke. Så hvorfor vegrer jeg meg? Det er her synet mitt blir en barriere. For uten detaljkjennskap til stedet man befinner seg, koster det mer enn man skulle tro å skanne omgivelsene etter et passende sted å slenge seg ned. Jeg vil jo helst unngå å legge badelakene midt over en hundelort, eller uforvarende klaske et flørtende kjærestepar over beina med stokken... Resultatet blir lett at de stakkars 2-3% syn øynene mine innehar blir tøyd så til bristepunktet at jeg er helt utslitt før jeg får satt meg ned, og kroppen er så anspent at det ikke blir den rekreasjonen jeg så sårt hadde trengt.

Kan jeg ikke bare spørre noen om hjelp?
Huff ja, det er rart med det, men ofte virker det som at med en gang du tar fram den hvite stokken, forventer folk at det å be om hjelp, pyttsann, det er da bare barnemat for deg som er synshemma. Velmente oppmuntringer som at "folk blir da bare glad over å få lov til å hjelpe", hører jeg stadig vekk, og noen ganger kommer de med beint fram dumme fraser som "du tror vel ikke folk vil gjøre deg noe?", i et smått ertende tonefall.
Vel, hva om jeg tror det, sånn langt langt inni meg et sted? En litt fremmed tanke selv for meg, men etter at jeg har begynt å virkelig kjenne på alle de fortrengte følelsene mine, har jeg oppdaget denne lille, redde tankestemmen baki der som virkelig ikke stoler på noen. En stemme det vil ta forferdelig lang tid å overbevise om at mennesker oftest er greie og pålitelige framfor uberegnelige og skremmende.
Eller... denne tanken virker kanskje underlig på enkelte, men hva om jeg faktisk bare vil være i fred, alene, men samtidig oppleve friheten ved å være der andre mennesker er? Ikke bry noen eller bli brydd med hva jeg skal eller hvor jeg skal.

Ikke misforstå, jeg er glad i mennesker, hvertfall de jeg kjenner godt, og er ikke så asosial som jeg kan gi inntrykk av. Men jeg trenger virkelig mitt personlige space, i form av fysisk avstand, men også bevegelsesfrihet. Særlig nå for tiden hvor ting er ekstra tøft og jeg prøver arbeide meg opp museskritt for museskritt. Hvor hver dag blir en avveining mellom å omgås mennesker og å gi meg selv nødvendig pusterom. Skal jeg unngå å dra meg sjøl lukt ned i kjelleren igjen, trenger jeg mine stunder frihet kombinert med alenetid. Om det bare ikke kostet så mye.

Imorgen skal jeg igjen møte flotte mennesker, hvilket jeg også har veldig lyst til. Derfor håper jeg at hodet mitt snart kommer opp med en strategi for å løse dette dilemmaet.






Noen ganger savner jeg virkelig å bo på Lade med nærhet til både parker og store friluftsområder. Mang en fin morgenstund hadde jeg der, før det store rushet og med hele dagen på meg til å samle krefter :)

Filmen som åpnet en dør

Denne teksten er dedikert til en utrolig modig person som turte nærme seg meg og et av de vanskeligste temaene i livet mitt.

"Husker du når vi var på kino og så den filmen for noen dager siden?

Det starter så enkelt, så uskyldig, og selvfølglig husker jeg det. Det var en lørdag, og vi dro på kino for å se Malificent, en sterk og flott eventyrfilm. Særlig godt husker jeg det fordi det var dagen etter at traumeenheten stengte og den verdige, vemodige markeringen. Brukere og ansatte sammen i sorgen, med vakker sang og sterke ord, på gresset ved flaggstanga i regnet. Det var derfor jeg måtte ut den dagen, for å forsøke å glemme, skape avstand til det vonde.

"Da husker du kanskje også det var en scene der hvor jeg forklarte litt, og som ble litt tøft for deg?"

Ja, jeg husker det godt, selvom jeg kanskje har forsøkt å glemme det de siste par ukene. Det var den scenen der hovedpersonen får vingene sine skåret av. En sterk scene i seg selv, men så fortalte du meg at den skulle symbolisere voldtekt, og den ble enda sterkere. Jeg husker du spurte meg om det gikk bra, og at det var som du fersket meg i å få en reaksjon jeg knaptvar klar over selv.

"...og jeg tror kanskje jeg har forstått litt hva du sliter med."

Aner du hvor mye det betydde at du sa de ordene til meg idag? Eller hvilket skred av følelser som plutselig raste rundt i topplokket mitt i en faderlig fart, og som fremdeles holder det gående, samtidig som de prøver å gjemme seg for hverandre. Så godt, så vondt, så skremmende og for en lettelse...! Endelig noen "utenfra" som turte spørre.

For du har nylig kommet inn i livet mitt. Du er ikke blant de som har fulgt mine opp- og nedturer på nært hold i en årrekke eller en av de jeg har møtt i behandling. Ingen utenom de aller, aller nærmeste har tidligere tatt det opp. Så kommer du og spør uten egentlig å spørre, på en så fin måte at jeg tør gi deg en bekreftelse på at antagelsene dine stemmer. Kanskje ikke akkurat som du tenker deg, men det spiller mindre rolle. For nå kan jeg snakke friere. Om gode og dårlige dager, om grenser og identitet og om triggere. Ja, du forstår faktisk hva triggere er, og det er det ikke alle som gjør. Og kanskje... bare kanskje, kan jeg en dag snakke om hvem og hva, men det får tiden vise.

Takk for motet du viste ved å nærme deg meg og fortida mi! Det skremmer for øyeblikket vannet av meg, men jeg tror det vil komme oss begge til gode og at jeg vil vokse på det.

En dag for åpenhet, og en stor takk til Betania Malviks traumeenhet!

Det har bikket over i de tilige timer av fredag den 13. en ulykkesdag for mange, og nå også for undertegnede. Ikke fordi jeg er så spesielt overtroisk av meg, langt ifra, men allikevel vil akkurat denne fredag 13. bli noe helt spesielt og prege livene til mange på en ikke særlig god måte.

Idag skal nemlig et av de tryggeste stedene jeg vet om som er et helt unikt behandlingstilbud, stenges for godt, om Helse Midt-Norge får det som de vil...
Jeg snakker om stedet jeg var før jul, på det jeg blant annet har kalt min ti ukers sjelevending for å kamuflere hva jeg egentlig har gått gjennom, men som jeg heretter ønsker å være åpen om på bloggen. Jeg snakker om traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som har blitt beskyldt for å likne en sekt og mye annet jeg ikke vil gå inn på her, framstillinger som jeg og mange med meg, føler er helt på jordet.For oss er dette et trygt sted fullt av varme, respekt, omsorg og trygghet som har gjort det mulig å gjøre et dypdykk ned i de virkelig vonde minnene våre.

Personlig vil jeg påstå at ti uker på traumeenheten har hjulpet meg mer enn over ti år i den ordinære psykiatrien. Både på grunn av muligheten til å jobbe så intensivt, men ikke minst gjennom å bli møtt på en så helhetlig og unik måte, som et helt menneske med alle de tanker og følelser og behov en måtte ha. Med unike behandlere og personale som er der for deg når du trenger det og til det du trenger. Hvor det skapes trygge relasjoner kanskje for første gang i livet, samtidig som en lærer å forstå hvorfor nettopp tilknytning til andre mennesker er noe av det skumleste som fins.

Jeg kunne skrevet så mye, mye mer, men venter med det til et senere innlegg. Siden den tragiske dagen da vi fikk beskjed om nedleggelse, har jeg jobbet med en lengre tekst om min erfaring med psykiatrien og møtet med Betania, som jeg egentlig hadde som mål skulle være ferdig idag. Det har ikke skjedd grunnet diverse skrivesperrer, så derfor dette småkaotiske innlegget foreløig.

Dagen idag er nemlig den perfekte dagen for meg å gå åpent ut, så åpent som det blir på denne bloggen. Om at jeg har vært på Betania for å jobbe med senskader etter både incest og psykiske overgrep.

Jeg velger å være åpen av flere grunner. Først fordi jeg velger å være åpen om Betania, og da kan jo enhver idiot søke seg fram på google og gjøre seg sine tanker. Og Betania er et sted som fortjener all den oppbackinga de kan få. Jeg vil gi folk muligheten til å lese de GODE historiene fra traume, ikke bare medias ensidige fremstilling. For jeg er STOLT av å ha vært på traumeenheten! Ikke av historia mi og hva den har gjort med meg, men av at jeg faktisk turte dra dit og tok mot så mye hjelp som jeg gjorde.

Min andre viktige motivasjon som samtidig skremmer skiten uttav meg, er om mulig å kunne fortelle at incest er noe annet enn slik det ofte presenteres. Jeg vil prøve si litt om hvordan det er å gå fra hjernevask og total fornektelse til gradvis erkjennelse av at overgrep har funnet sted. Hvertfall håper jeg jeg har mot til det.

Nå bør dette rotete innlegget gå mot sin slutt, for det er en dag om noen timer også. Klokka tolv skal det være en markering mot nedleggelsen av traumeenheten, og der akter jeg å være med. Sammen må vi vise vårt standpunkt: Nei til nedeggelse av et tilbud som har hjulpet så mange, og som utgjør livlinja for flere som ellers ville vært gitt opp av systemet!

Det bittersøte NAV-eplet

Jeg har vært på møte hos NAV idag. Et møte som på mange måter representerer en slags milepæl inntil videre.Hvorvidt milepælen er av den godartede eller onartede typen gjenstår å se, men jeg er uansett nødt til å akseptere det.

Ufør... jeg smaker på ordet, og det smaker ikke særlig godt. Jeg har smakt på det i lengre tid nå når sant skal sies, og det har ikke gjort meg noe særlig hyggelig hyggelig å være med. Ta så å legg til ordet varig, og jeg blir ett enda drårligere selskap, særlig ovenfor meg selv. Jeg har gravd meg dypere og dypere ned i håpløshetens labyrinter mens jeg har gruet som en idiot for denne dagen her. Dagen jeg og nav skulle bli enig om kursen videre. En kurs jeg ikke ønsker å ta, men som blir nødvendig for helsas del. På tide å bite i uføreeplet og se hvordan smaken virkelig er.

Skammens SURE og BITRE eple er det nok jeg kjenner best. Det smaker av nederlag og mindreverdighetskomplekser herfra til månen og tilbake igjen, minst tre ganger. Hvis jeg bare hadde tatt meg sammen bare litt lengre, hvis jeg hadde begynt i intensiv poliklinisk behandligng og hvis jeg bare hadde satset på en "ordentlig jobb" framfor å insistere på å lytte til kroppen og barnlig følelsesliv, se da hadde jeg nok klart det som storsamfunnet forlanger. Da hadde jeg sluppet å bli nok et tilfelle av de unge uføre, de som media er så glad i å skrive om. Da kunne jeg blitt en av de suksesshistoriene om folk som kom seg opp av sofaen, en av de der det bare skulle "litt tilrettelegging" og godvilje til for at man fikk seg en jobb. Hva skal nå jeg med en masse fritid der jeg bare driver dank og går på kafe hele dagen? Jeg som verken har kroniske smerter eller ikke en gang er redd for å forlate leiligheta, hva har nå jeg å klage på, liksom?

Den sure bismaken av disse tankene, var det jeg kom med til NAV-kontoret idag. Kanskje ikke så rart jeg var en anelse mutt og lite taletrengt i begynnelsen, Men HELDIGVIS kom jeg til en saksbehandler som faktisk møtte meg på en veldig god måte. Som ser manglene i sitt eget system, men som står maktesløs når beslutninger skal tas. En jeg kunne snakke med og ikke bare til, og som roste både given og refleksjonsvnen min, uten å bruke det mot meg slik jeg så ofte har opplevd før. Jeg fikk en innsikt i hva varig ufør egentlig betyr. At det ikke betyr "FOR ALLTID" og at jeg er gitt opp av samfunnet. Jeg klarte faktisk å tro på det, og så skal det bli spennende å se om jeg er naiv i min tro, men jeg velger å leve i håpet.

Så jeg gikk ut fra møtet med lettelsens søte(re) bismak i munnen. Endelig kan jeg få tid på meg til å jobbe med meg selv! Vekk med stoppeklokkeregimer og tiltak så arbeidsrettede at de glemmer allmenhelsa midt oppi det hele. Ett til to år med tiltak er rett og slett ikke nok for å ruste meg til ordinært arbeid nå, og det er det jeg ville fått mulighet for. Om jeg så trenger to eller fire eller ti år til med behandling, så kan jeg bruke den tida. Kanskje kombinert med litt frivillig jobbing og noen skolefag etterhvert, når dagene går litt lettere og jeg ikke trenger multitaske med og mot mitt eget forvirrede sinn, tidvis elendige hukkommelse og øyne som ikke er helt på stell. Kanskje kan jeg til og med få lov til å jobbe i stallen slik jeg gjorde for et års tid siden? Jeg håper det! :) Jeg kan bruke tid på lære meg de tingene store deler av meg sliter så altfor mye med, slikt som selvstendighet, trygghet og relasjoner. Gradvis vil jeg forhåpentligvis kunne opparbeide meg en indre grunnmur av selvaksept etterfugt av kontroll på tilværelsen, noe som vil være et minimum om jeg skal fungere i en vanlig jobb, og etter hvert klare å følge mine egne drømmer. Jeg har brukt så mange år på å prøve en ting, krasje, prøve noe annet og krasje igjen... Kanskje på tide å lytte til hva resten av meg har å stri med?

Det synes kanskje som jeg tar dette lett nå, men tro meg, slik er det ikke! Jeg vil bli nødt til å gå mange slike runder med meg selv, kanskje i mange år framover. For om jeg så klarer tillate en slags aksept fra både meg selv og mine nærmeste, har vi alltid storsamfunnet der ute med sine uvørne kommentarer og sine medieoppslag. Det er da jeg må minne meg selv igjen og igjen, på at dette handler om systemet og hvordan det er lagt opp, ikke om min egen vilje. Hadde det fantes en mellomting mellom den hardearbeidslinje og "soft option" uførepensjon, hadde jeg såklart prøvd enda en stund til.

Aller viktigst: For meg vil det aldri være et alternativ å ha det sånn livet ut. Dette her er en pause av uviss lengde, bare, som jeg garantert skal komme sterkere tilbake fra!!!

Flykte eller ikke flykte? Når den trygge bedøvelsen fjernes

Da jeg dro fra behandlingen rett før jul var noe av det siste jeg fikk høre fra behandlern min: "Det kommer til å bli tøft og uvant å komme hjem, og sannsynligvis vondt. For du er i ferd med å fjerne bedøvelsen fra systemet ditt". Hun skulle bare vite hvor rett hun har. Jeg er så rett på følelser som jeg ikke husker å ha vært noen gang.

Dette har flere sider. Det gode er slik som torsdagen sist uke hvor jeg levde mer enn jeg trodde var mulig på en dag og attpåtil følte meg helt flott dagen etter. :-)

Det er også om ikke akkurat godt, så hvertfall utrolig fascinerende å slippe bomulls- og tåkefølelsen i hodet. Følelsen av at alt har et lett drømmeaktig slør over seg, at jeg sitter fast i ei energitappende seig hengemyr der tida står stille og ha et evig filter av en bomullsdott rett bak pannebrasken som både gjør følelsene mer uvirkelige og mer overveldende på samme tid, er blitt en vane. Å være den foruten gjør meg lettere måpende til min egen virkelighetsoppfatning og hvor lett ting føles.

langt mindre behagelig er det når situasjoner jeg trodde jeg hadde steinkontroll på, plutselig gjør meg både stressa og redd. Ikke bare sånn at jeg skimter ekkoet av følelsen bak en glassvegg. Heller ikke den overvelda, tåkete kaosfølelsen med fragmenter av noe jeg tror er følelser. Nei, plutselig kjenner jeg skikkelig på kroppen hvordan temperaturen stiger, brystet knyter seg og kvalmen kommer smygende. Jeg står midt i følelsene med begge beina. Men fordi jeg har brukt så mange år på rett og slett å lære meg hvordan følelser skal kjennes ut, blir de nå mer håndgripelige og går over raskere enn før, og jeg klarer til et visst punkt å forholde meg til det som et sunnhetstegn at de er der.

Men det er slitsomt. Så slitsomt at det til slutt gjør meg mer sårbar enn godt er, og ikveld er en slik kveld...
...hvor en liten klinsj jeg blir vitne til, en liten misforståelse, bare, setter meg helt tilbake i tid og gjør meg så redd for en av de jeg er mest glad i. Så redd at barnets gråt presser seg lydløst frem tross kroppens iherdige forsøk på å holde den tilbake. Så redd uten å skjønne hvorfor, men med en visshet om at ingen er til å stole på, som ingen fornuft kan fjerne. Tilslutt er frykten så stor at jeg flykter hals over hode fra situasjonen. Ut i den gnistrende hvite vinteren og hjem til mitt eget lukkede univers hvor jeg hvertfall kan holde på illusjonen av kontroll...

Mens jeg klamrer meg til siste rest av bedøvelsen mens jeg både håper og frykter at den skal la meg i stikken. Jeg vil jo være et ekte, følende, levende menneske; bare ikke akkurat nå...

Jeg lever, også sammen med andre!

Egentlig burde jeg sovet for lengst, tenker jeg, her jeg sitter og knoter på padda. Ja, egentlig "burde" jeg kanskje vært hjemme ikveld. Forberedt meg til å reise bort i helga. Vært fornuftig. Eller nei, kanskje ikke.

For ikveld er jeg så hoppende glad, eller oppspilt er vel kanskje et rettere ord. For jeg har hatt den mest sosiale dagen jeg kan huske på år og dag, og samtidig vært helt og fullt til stede i meg selv, som en Muldra jeg nesten hadde glemt. Ja, som jeg trodde var tapt for alltid. Men idag har jeg altså vært sammen med andre mennesker, folk jeg ikke kjenner SÅ godt, fra midt på dagen til sent på kveld, og kost meg forderva!

Jeg har gått på kino med to jeg møtte på min ti ukers sjelegranskning. Vi så Frost, den nye disney-filmen, som forøvrig anbefales varmt! Jeg satt der og lot meg henføre av musikken, historien og bildene, og tenk jeg satt der og nøt en film i andres selskap (nesten) uten å ha følerne ute på om de trivdes eller ikke. Vi bare var sammen, lo og lot oss røre. Og det var en tvers gjennom god opplevelse.
Så gikk jeg på kafe med en av dem. Tenk, meg alene på kafe med noen jeg har kjent i under et halvt år... hvor lenge siden det er jeg gjorde noe sånt sist kan jeg virkelig ikke erindre. Men guri så fint det var å sitte der sammen, to som begge er litt stille, og egentlig ikke bli det minste pinlig berørt av stillheten, før praten litt etter litt tar seg opp og vi finner ut at dette gir mersmak.
Tur med mine assistenter er jeg jo vant med, men ikveld var den over en time lange turen ut av byen virkelig bare en sann fornøyelse. Praten som går så lett, stillheten som ikke er pinlig, tullefaktoren som bare stiger jevnt og trutt og så latteren... Min egen latter, uanstrengt, spontan og hjertelig. Når lo jeg slik sist? Jeg husker ikke. Der jeg går tar jeg meg i det, men blir bare yr av gjenkjennelsen som strømmer gjennom meg. For ette har jeg savnet!
Og så til slutt ender jeg opp på besøk hos en god arbeidskollega fra stallen som jeg ytterst sjelden har møtt på tomannshånd. Og vi sitter der og prater og prater. han prater mest, men jeg er med jeg også, uten å måtte kjempe mot min egen taushet. Timene går og jeg blir ikke sliten! Jeg som bruker trenge hvertfall en dag eller to med huet i fatle etter noe sånt kan bare sitte her og kose meg skikkelig, uten å vokte hvert ord vi sier eller analysere meg ihjel.

Er det rart jeg svever?! :-) I lengre tid har jeg kjempet med noe som kan likne en sorg over den jeg en gang var. En sorg som nå føles mer eller mindre grunnløs fordi jeg innser at hun jeg sørger over faktisk er her enda! Hun har bare vært fanget i et nett av gamle demoner, en hel haug med misforståelser og en frykt, større enn jeg har villet innse.

Det vil komme dager der det synes som jeg har mistet meg selv igjen, det vet jeg nok. Men nå vet jeg at det ikke er for alltid. Livsgleden, den EKTE, skal få seire til slutt!

Du svake menneske! to tordentaler

Skammens tordentale:

Hei du!
Ja, du, ja. Du som sitter og skriver dette her. Sitter og blogger av alle tåpelige ting.
For litt siden leste du mail. Noe du burde gjøre litt oftere forresten, for du må følge opp det du har tatt på deg. Og der, i den innboksen lå det plenty mailer fra den organisasjonen du påstår du er så glad i. Jommen sa jeg glad i, forresten, så mye som du har bidratt der. Du ser beskjedene rase forbi, om møter, søknader, avtaler. Alt bare glir forbi. Alt er deg revnende likegyldig, tydeligvis.
Så du sier du ikke har krefter til å engasjere deg? At hodet er så fullt og så tomt på samme tid at du ikke klarer å holde på tankene. Men hvorfor, ja jeg spør hvorfor i huleste sitter du da her og skriver. du BLOGGER av alle ting. Når du heller kunne bidratt med noe fornuftig...
Du bruker... nei jeg vil ikke la deg fornedre meg på denne måten ved å skrive hvor lang tid jeg vet du bruker på de mest banale ting. Den skuffelsen tror jeg ikke jeg kan bære. Men du er jo fornøyd med så lite. Om du har klart enkle ting som å lage deg mat, gå i nettbanken eller tømme søpla i løpet av en dag, er du søren meg FORNØYD?! Fornøyd med det enhver idiot burde klare.
Du ligger stille på sofaen med headsetet godt trøkt ned over ørene som en mur mot verden, mens du klamrer deg til slikt som bare babyer og små sytunger klamrer seg til, og påstår du øver på å PUSTE (hvem trenger vel å øve på det), "lytte til kroppen" og "være her og nå. For noe sprøyt!
Og når du ikke ligger og later deg, bruker du tida på slike ubetydeligheter som å komme deg på trening eller dra på handletur. Der også snakker du om det som det var en bragd. At det å møte jevnaldrende og delta i en samtale var noe overraskende positivt og givende i seg selv.
Se nå på de du omgir deg med, de er det tak i! De studerer og deltar aktivt i frivillig arbeid og interessepolitikk. Men tror du de henger seg opp i slike bagateller som at de "fikk til å være sosiale"? Neppe.
Nei, kom deg opp av sofaen, du, og gjør et godt stykke arbeid! Så kan du kanskje bli bra nok en dag.
Men du vil sikkert ikke. Det var det jeg visste...
________________________________

Mitt eget tilsvar:

Hei!
Nei nå altså, nå er det din tur til å høre på meg! NÅ har jeg fått evig nok av den dømmende stemmen din! For du snakker om ting du absolutt ikke forstår.
Du klager på min langsommelighet og tiltaksløshet. Du fryder deg over å smøre din egen skam tjukt utover meg og så gni den inn i hare tak så du skal være sikker på at den sitter skikkelig godt under huden på meg. Uten å ville innse at nettopp denne skammen er det som gjør meg så paralysert, tom og tappet for krefter.
Visste du at når et menneske har herjet nok med følelsene til et annet menneske, så tar det bo der inne, dypt begravd inni sjela? Selvfølgelig vet du det, og det fryder deg . Men visste du hvordan det kan forsinke et menneske, når det stadig snubler i fortidsfallgruver og vikler seg inn i usynlige lenker? Neivel, så tenk litt på det.
For kom ikke her og tro at jeg ikke ønsker å komme meg opp og fram! Jeg skulle mer enn gjerne begravd meg til halsen i saker som engasjerer meg og utgjort en forskjell. Skrevet så blekke sprutet og fingertuppene fikk gnagsår for om mulig kunne formidle viktige budskap om toleranse og likeverd ut til de store massene. Å ja, jeg skulle elsket en skikkelig utdannelse og en jobb. En givende en, eller en helt grei. Litt normalitet, bare. Eller for å sikte enda litt lavere, sende en mail til noen jeg ikke kjenner så godt, for min egen eller andres del, uten at det ble et lite dagsverk utav det...
Og jeg har prøvd og prøvd, men også krasjet og kresjet, uten å skjønne hvorfor. Lyttet til dine og andres ord, som regel godt mente, om at jeg bør satse, bruke hodet og ordene mine. Følt meg lat, udugelig og svak når kreftene tok slutt, men fortsatt likevel av frykt for fordømmelsen.
Så fikk jeg komme på ti ukers sjelevending i rolige, varme omgivelser. Der fikk jeg ikke bare snakke med ord, men la kroppen finne sitt språk og fortelle sin historie. Jeg lærte meg både å lytte og bli lyttet til, og viktigst av alt fant jeg ut at jeg ikke var den eneste som var som meg. Kort sagt lærte jeg en selvaksept jeg aldri har hatt før.
Og nå er jeg altså hjemme igjen, med en hel masse ny bagasje. Sekkker og bager med ny lærdom det tar dager og måneder, ja kanskje år å sortere gjennom. Jeg er den samme som før, men med en ny innsikt jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Pluss denne aksepten.
Aksept for at jeg har et kaotisk sinn. For at følelser fra fortid og nåtid blander seg konstant, og ofte uten at jeg vet det selv. Aksept for at jeg må gjennomleve og utvikle meg på måter som folk med en god, trygg oppvekst fikk gjøre unna i en alder av kanskje fem år. Og som en naturlig følge av dette, aksept for at det vil ta tid, fordi selvinnsikt og utvikling er to vidt forskjellige ting.
Så kom ikke her og overøs meg med dårlig samvittiget! Jeg er på vei og jeg skynder meg langsomt. Jeg leter og finner stadig noe nytt, og øver meg på å være den jeg er, ikke den alle andre og særlig du sier jeg skal være. Hele mitt liv har jeg levd som en skygge av meg selv, følt meg feil og ikke bra nok. Så lite bra nok at jeg ble usynlig. Nå finner jeg tilbake til biter av meg selv. Gode biter jeg kan stå inne for. Ikke bare alene, men også i andres selskap. Hver dag er en øvelse i ikke å spille skuespill, men la den virkelige meg få ta del i livet slik det er.
La meg leve! La meg finne min egen vei! Jeg kommer sterkere tilbake, men da forhåpentligvis litt tryggere og litt mer til stede. Så slutt å mas, du dommerstemme fra en dunkel fortid!
Med hilsen fra en lynende forbanna Muldra
Ps. Du skal ALDRI kritisere skrivinga mi eller blogginga igjen, noen gang! Er du kanskje så sint på den fordi mine ord evner å sette ord på hvem du egentlig er?

Følelseskaos og hverdagspsykodrama

Det er jul og jeg er hjemme. Eller, egentlig er jeg med familien på hytta, men det er uansett jul, og jul er komplisert. Familie er komplisert også, og relasjoner i det hele tatt. For ikke å glemme alle de derre følelsene.

Oftere og oftere dukker det opp rare følelser i meg som spretter veggimellom i både kropp og sinn. Noen ganger kommer de ut; andre ganger sitter de fast her inne, og jeg låser meg inn i tausheten. Altfor mange ser ut til å tro at hver gang det stopper opp inni meg og jeg blir stille, er det fordi jeg grubler. Når det i virkeligheten handler om et utall indre "stemmer" som ikke er hørbare stemmer, men mer "krefter", "viljer" eller "deler" om du vil, gjerne med hver sin alder og stemningsleie, som alle drar i hver sin retning og spenner bein for hverandre, og det til slutt er så mye kaos i meg at alt blir helt tomt og stille. Å være uenig med seg selv får plutselig en mye dypere og mer komplisert mening, tro meg. (Vanskelig å forstå, sier du? Null problem med å fatte det. Høres det slitsomt ut? Gjett om!)

Midt oppi dette står altså jeg, passe sliten og susete etter ti intense uker, og skal forsøke holde i trådene og hvertfall prøve skape noe mer enn illusjonen av kontroll, og helst litt trygghet også. For uten trygghet opprettholdes bare illusjonen, eller fasaden om du vil. Som er flinkere til å overbevise verden om at jeg har kontroll, enn til faktisk å ta styringa. Ei styring jeg mer enn gjerne vil ta tilbake. Kanskje har jeg lært meg noen nye triks som kan gjøre jobben litt lettere? Jeg tror kanskje det, og det trikset kalles psykodrama.

Hva psykodrama er, er ikke så lett å forklare for utenforstående. Det handler om å "spille ut" forskjellige situasjoner på en måte. Det kan være konkrete hendelser eller indre konflikter. Det som gjør det så genialt synes jeg, er at dukan skape roller til hva som helst, det være seg en person eller følelse eller et musikkinstrument. Disse rollene kan også "spilles" av hva som helst, enten en person eller en gjenstand. Det er mye som kan utrettes på denne "scenen" som jeg ikke skal gå inn på her, men alt i alt er det en fantastisk måte å jobbe på, synes hvert fall jeg. alt blir liksom så konkret. Selv indre kaos kan plutselig bli littegranne logisk.

Men er det mulig å bruke dette i hverdagen, da?
Tro det eller ei, men det er ikke så vanskelig som det høres ut, når du er blitt vant med måten å jobbe på. Så sent som ikveld fikk ei sofapute den lite flatterende rollen som min fortids store skygge, mens et ullpledd fikk rollen som Muldra 11 år. Sofaputa ble omgående plassert på et annet rom ute av syne, noe som ga det redde, indre barnet mulighet til å få litt av den omsorgen det trenger.

Det finnes flere måter å jobbe sånn i praksis, men det har jeg ikke fått prøvd ut enda. For det er jo en forutsetning at du er hvertfall litt klar i toppen og forstår hva som skjer inni deg, og det er det ikke alltid man er...

Noe annet som er viktig for indre trygghet er omsorg, men det er et annet og nokså komplisert kapittel som jeg får komme tilbake til.

Hjem å bygge et liv

Det er fem dager siden jeg kom hjem, fra den første plassen jeg har følt meg TRYGG på hvem vet hvor mange år. På det stedet hvor jeg både har hatt det så ufattelig godt, og ubeskrivelig tøft på samme tid. (Den konbinasjonen sku'kke vært mulig ut fra min logiske sans, men det er nå så...) Fredag var det altså slutt, og på tide å prøve seg på det virkelige liv igjen. At det sku bli tøft å komme hjem, vel, det var jeg forsåvidt klar over, på et slags teoretisk vis, men akkurathvor SABLA TØFT og på hvilken måte det skulle utarte seg de første par dagene etter, det var det ingenting som kunne forberedt meg på. Ingen kunne fått meg til å tro at ville føles som grunnen jeg sto på forsvant under meg og jeg ble virvlet ned i et mørkt hull, så breddfullt av savn og sårbarhet. Herregud, jeg visste ikke det var mulig å savne noe eller noen så sterkt en gang, jeg - langt mindre en institusjon - men det er altså fullt mulig.

Hvordan skulle jeg overleve de neste dagene med alt dette kaoset inni meg, før jeg fikk møte disse fantastiske menneskene igjen og bli sett for den jeg er? For ikke å snakke om ukene, månedene, ja kanskje til og med et helt år. Så lang tid kan det i verste fall ta før jeg får komme tilbake for en ny arbeidsøkt i disse trygge omgivelsene. At det fins muligheter for å komme dit etpar uker i slengen for å få et pusterom fra hverdagen, se det var det liten trøst i. det er jo her hjemme jeg skal bygge videre på det jeg har lært, og hvordan i huleste er det mulig å gjenskape den tryggheten noe annet sted, tenkte jeg.

Etter fem dager, atskillige timer søvn og enda flere tårer, for ikke å glemme den store bøygen som også kalles julaften, tør jeg påstå jeg har overlevd ganske så godt og med vettet noenlunde i behold. :) Og hva skylles det? Jo, for en stor del ting jeg har lært disse ti ukene. Ikke det jeg tenker på som klassiske polikliniske hverdagsstrategier som lett føles som en eneste lang todo-liste jeg uansett ikke husker å se på. Dette er mer som et verktøyskrin fyllt av medmenneskelighet, som hjelper meg å snakke MED, ikke MOT alt det indre kaoset. Verktøy for å plukke fra hverandre og forstå alle de motstridende kreftene og behandle dem med respekt.

Egentlig var tanken å skrive om alle erfaringene jeg har gjort disse dagene etter hjemkomsten, alt i ett innlegg. Men da jeg innså at dette bare var innledninga og at jeg ikke var halvferdig en gang :P konkluderte jeg med at dette nok må deles opp litt, både for mine leseres del, men også min egen.

Her kommer det nok flere innlegg med tiden, håper jeg.

Jeg er hvertfall jemme igjen og holder, om ikke hele hodet, så hvertfall nesetippen over vannet, og fotfestet kommer seg dag for dag, det også. :-)

Fremmed fugl, selv i traumeland

Og de røffe tidene fortsetter... Mer kaos, mer følelser på ville veier og flere nattlige samtaler er unnagjort. Jeg er her på uke fem nå, og jobben er såvidt begynt.
Jeg er fremdeles trygg. Men midt oppi all trygghet, respekt, omsorg og varme føler jeg meg fortsatt som en fremmed fugl. Hvorfor?
Jo for selv her, selv på en spesialavdeling der alle befinner seg i sitt eget, private traumeland, er min historie fremmed. Det fikk jeg bekreftet så sent som ikveld.

For jeg er ikke blant dem som aldri ble trodd når jeg fortalte hvor vondt jeg hadde det, fordi jeg trodde ikke selv jeg hadde det vondt. Jeg ar ikke gått og kjent på skyld og skam før i nyere tid, fordi jeg ble fortalt at jeg ikke hadde noe jeg trengte skamme meg over. Her var ingen låste dører eller hemmeligheoldelse, heller tvert om. Men jeg var så fanget i meg selv og avstengt fra verden rundt meg at andre hadde fullstendig makt over meg.

Alt dette forstår intellektet mitt. Men hva med følelsene?
I tillegg til skammen (jeg tror hvertfall det er skam) og forvirringen fra min egen fortid, bærer jeg på en nyere skam. Skammen over egen historie. At den var som den var, at jeg var som jeg var... Selv her stemmer ikke historien min med det "vanlige bildet, så det må jo bety det er riktig at jeg er FEIL?

Neida, det stemmer nok ikke, og de som er rundt meg gjør en hederlig innsats med å prøve overbevise meg. Men helt sikker kan jeg aldri være. På om det virkelig er plass til min tåkelagte, forvridde historie...

Kaos, klemmer og kakaokopper

Jeg får ikke sagt det mange nok ganger: jeg er på et godt sted nå! Godt for prosessene mine og godt for hele meg.

Jeg er inne i en tøff uke. Ikke tøff av typen opprivende og revolusjonerende, men jeg kjenner det er ting som jobber og kjemper bak den tilsynelatende rolige fasaden min. Sa jeg rolig? Vel det begynner i høyeste grad slå sprekker nå - hvertfall føles det slik for meg. Jeg vandrer hvileløst rundt i et tåkelandskap uten ord og skvetter når folk kommer for nær meg. Uten å begripe det selv, men etter x antall "det er bare meg..." og "skremte jeg deg?" fra mine medgruppemedlemmer, begynner det ringe en liten bjelle, selv hos meg:p Og jeg vil aller helst krølle meg sammen undder et pledd i et rom der det er mange folk til steede, men tar meg sammen til det verker i kroppen.

Helt til det rakner slik som ikveld. Da er det godt det finnes gode mennesker, som nattevakta jeg er blitt litt trygg på. Som ser litt av kaoset og maska som jeg ikke lenger klarer holde på plass. Som tilbyr meg en plass i sofaen ved siden av seg og attpåtil låner meg både en armkrok og en skulder å grine på, for deretter å hente en kopp kakao til meg.

Apropos kakaokopper, tenk å ha en behandler som ikke bare godtar sinnet ditt, men nærmest oppfordrer deg til å hive en tom kakaokopp rett i veggen for å få ut litt gruff. Som ikke lar seg vippe av pinnen når smellet og vibrasjonene sender ei dårlig festa hylle rett i gulvet, men heller fascinert meddeler at ingenting er knust...

Ok, jeg innser at dette kanskje lyder som rene galskapen i noen folks ører, men både klemmer og knuseforsøk er faktisk pokker så terapeutisk for lille Muldra som verken har et godt forhold til nærhet eller følelser. Shit, egentlig blir jeg ganske paff når jeg tenker på hvor langt innpå meg jeg har sluppet andre mennesker, på under fire uker!. Og javel, det ligger mye beinhard egeninsats i å komme så langt også, men jeg hadde aldri kommet dit uten disse flotte menneskene jeg omgir meg med!

Sjele dykk i varme omgivelser

I januar i år kom jeg med en aldri så liten krigserklæring til noen som stod meg nær. Jeg sto på spranget til å ta første skritt i retning et dypdykk inn i det som var en gang. Mye har skjedd siden da, men nå er jeg altså her.

Omlag tre uker er gått siden jeg satte mine ben her for å begynne på min ti uker lange reise. Akkurat hvor redd jeg var er det vel bare en person som vet, og jeg tror sannelig d blir mellom oss... Og vel har det vært både skremmende og krevende, men samtidig noe mye, mye mer.

Dette er et sted med varme, først og fremst. En slags medmenneskelighet og respekt for at ting kan være utfordrende, jeg sjelden har støtt på, og hvertfall ikke etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien


Det første jeg møtte da jeg kom hit var denne lodne karen på senga (den store brune bamsen altså, veslemarsvine er mitt eget), et personlig kort og en liten skål med sjokolade. Noen synes dette er rart, men jeg ble personlig veldig rørt. Bare med en sånn liten gest er det som de respekterer at veien jeg skal gå er veldig tøff, og at på denne veien er det lov å være liten og sårbar. Men dette er bare begynnelsen.

Respekt er det første som slår meg. Allerede da jeg var her på forkurs i mai, et slags todagers prøveopphold, følte jeg meg sett og respektert. Da jeg snakket om hvor skummelt det var å bruke alarmen for å påkalle hjelp så ble jeg faktisk trodd og respektert, og ikke føysa bort eller bagatellisert slik jeg var vant med. Er det noe du ikke fikser så støtter de deg. Selvfølgelig blir du utfordra også, men i motsetning til mange andre steder, tar de deg på alvor om du sier du ikke er klar for utfordringen. På den måten blir du ansvarliggjort på en veldig verdig måte ved at du styrer tempoet selv.

Men det viktigste er og blir medmenneskeligheten og omsorgen! "Er det noe vi kan gjøre for deg?" Er et spørsmål jeg tror jeg har fått hver eneste dag siden jeg kom hit. Og hva du trenger kan være så mye. Om det er å ta en prat, få en klem, ta et slag kort eller bli fulgt opp til kantina, spiller ingen rolle. Måten de møter deg på i det du trenger gjør kanskje på sikt at det ikke er fullt så ekkelt og nedverdigende å be om hjelp til ting.
Nå har jeg snakket om miljøpersonalet i stor grad, men behandlerne også har en helt egen medmenneskelighet som ikke akkurat er daglig kost. Det er noe eget med en behandler som er hos deg etter en tøff gruppetime, henter kakao og sitter ved sida av deg og stryker deg på ryggen til du har kommet litt til hektene igjen,eller gir beskjed om at du bare må komme å prate selvom hun sitter med papirarbeid, eller bare kommer bort og spør hvordan det går. Og innimellom alt det tøffe er det den naturligste sak av denne verden at behandlere og pasienter spiser lunsj sammen.

Og hva med behandlinga, tenker du kanskje. Vel... den har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på for øyeblikket, og kanskje ikke i det hele tatt. Hvertfall ikke innholdet. Mye er gruppebasert og det er skremmende nok i seg selv. Det er både samtalegrupper, psykodrama og monodrama (superenkelt forklart en form for rollespill kombinert med indre utforskning, og noe av det tøffeste og beste her som jeg vet av), vi jobber med å bli kjent med kroppen både i bevegelsesgrupe og individuell fysioterapi, og selvfølgelig individuelle samtaler. Ja, og så kreativ uttrykksgruppe,da, som også er en favoritt.

Hjernen går hvertfall på høygir, og selvom jeg ikke alltid er synlig oppkava (heldigvis!) er jeg så mentalt sliten at jeg omtrent ikke vet ut/inn på tilværelsen. Da er det beste som fins å krølle seg sammen mellom diverse pledd, puter og saueskinn inne på Oasen som er verdens deiligste stilleromm! :-)

Det er sju uker igjen. Sju tøffe uker, om jeg skal tro min egen magefølelse og erfaringer. Men tøffe på en god måte, fordi jeg er på et godt sted! Et sted jeg kan være menneske, ikke bare pasient.

Det beste for meg er ikke bra nok

Skammen ved å føle seg unyttig for samfunnet.

Det er ferietid, og imorgen skal mine nærmeste og muligens også jeg, på besøk. Til noen man ikke har snakket med på ørten år, og som jeg aldri har møtt. Folk som ikke en gang har visst at datra i huset, dvs. jeg, er synshemma, eller om vår brokete forrtid… Om jeg blir med vet jeg som sagt ikke enda, men allerede nå har jeg begynt å grue for spørsmålene som jeg må svare på, eller kanskje andre må svare for meg.

Jeg er ikke redd for å bli spurt om fortiden, slik en kanskje skulle tro. Et hvert anstendig menneske vil respektere at det blir for personlig. Nei, min store frykt er for et spørsmål man får over alt, om det nå er hos legen, frisøren eller venner av familien:
"Og hva holder så du på med?" Et helt allminnelig spørsmål, som stilles av høflighet, som et nøytralt småprattema.

Sa jeg nøytralt? For meg har det vel aldri vært 100% nøytralt, men det var bedre før. Da jeg jobbet i kontoravdelinge på en arbeidsmarkedsbedrift med administrative oppgaver og avisskriving, og da jeg endelig hadde lært meg å kalle det praksis eller jobb istedenfor arbeidstrening, da følte jeg at folk tok meg på alvor. "Å, så fint. Trives du?"… "Så du er glad i å skrive. Har du tenkt på å bli journalist, eller forfatter, kanskje?"… Og selvom folk kanskje ikke var SÅ interessert i arbeidsdagen til ei kontorrotte, følte jeg at folk så på meg med respekt, for jeg gjorde jo en "ordentlig jobb".

Men som jeg har skrevet om tidligere, er det ikke alltid det passer å ha en skrivejobb, samme hvor godt lag man har med ordene, og enda verre er det med et såkalt serviceyrke som å betjene sentralbord. Stor var derfor lettelsen, og triumfen, da jeg fikk jobbe i stallen. Istedenfor å gå hjem med hjernen i fatle og kroppen i helspenn, og med en følelse av utilstrekkelighet herfra til evigheten, har jeg de siste månedene kommet hjem og vært stolt over en god dags arbeid. Tenk litt på det, dere som måtte ta det som en selvfølge, hvor godt det er, etter å ha strevd og kava i mange år, endelig å komme hjem og være stolt av det arbeidet man har gjort. Ikke fordi det er spesielt prestisjefylt eller mentalt krevende (kanskje til og med det motsatte), men en jobb jeg er glad i, og som er nyttig. Ja, jeg vet det, og arbeidslederen min vet det, og derfor har jeg selvsagt lyst til å fortelle om arbeidet jeg gjør.

Det er bare det, at når jeg nå forteller at jeg jobber med hester på et ridesenter, er det som om folk ser på det som annerledes og sært; nesten litt annenrangs. Til å begynne med tenkte jeg at det kun lå hos meg. Bare jeg hevet hodet og sluttet å skamme meg, bare jeg sa jobb istedenfor praksis, og bare jeg sa ridesenter istedenfor stall, så ville folk ta det mer alvorlig. Å jo, det har blitt noe bedre, men jeg får fortsatt følelsen av at folk nesten blir pinlig berørt. Det verste er imidlertid de som sier "men så fint at du har noe å gjøre på om dagene, da", eller noe anna sprøyt i den duren, som om det er et dagsenter istedenfor en arbeidsretta praksis. Aktivisering så jeg har noe å fylle dagene med, og for kosens del, en jobb med dyr. Slike kommentarer har jeg fått mer enn en gang, for å si det sånn… Det gjør meg provosert og sint, men mest av alt får det meg til å føle meg veldig, veldig liten.

I tillegg har jeg begynt å sammenlikne meg med andre i midten av tjueåra. Godt etablerte er de, med mann, barn, hus og jobb. Vel, mann og barn savner jeg nok ikke i særlig grad, men en jobb – en ordentlig lønnet en – det hadde vært fint! Om så bare en ørliten stilling, så jeg kunne vise verden at jeg ikke er en del av den sørgelige statistikken over unge uføre og NAVere som ikke bidrar til samfunnet…

Så hvordan stiller NAV seg til saken? Nei, det har jeg ikke tenkt å skrive om nå. Det er sent, og dessuten gjør det meg bare mer motløs enn godt er.

Kunsten å bli voksen

- En liten historie om "Lederen", barnet og en god klem

Forvirring. Det er det eneste det lille indre barnet føler. En av de aller tryggeste – nei, den eneste trygge – hun vet om, er jo på besøk, men allikevel får hun ikke lov å gjøre som hun vil. Ikke krølle seg sammen, fryse fast i tid og rom med ei trygg bok. Eller glemme ordene og de viktige beslutningene. For "Lederen" vil være til stede og følge med på det som skjer.

Vi har jobbet sammen for å få leiligheta sånn ca på rett kjøl igjen, jeg og en av mine nærmeste. Rettere sagt er det vel hun som har stått for det meste av jobbinga, mens jeg har vært arbeidsleder. Det høres kanskje nokså kynisk ut å se på seg selv som "arbeidsleder" for noen i sin egen familie, men slik går det når det er ferietider, syke assistenter og ingen tilkallingsvikar for hånden.
"Du skal få komme idag, men vær asssistenten min; ikke familie.", lød min klare beskjed over telefonen noen timer tidligere. Det føles nokså hjerterått å si, men jeg har et håp om at det vil fungere. Bedre enn det har gjort tidligere, når jeg ikke har vært arbeidsleder; bare en nærtstående, sårbar slektning uten styring på livet…

Jeg har ikke vært så bevisst det før, men jeg ser ut til å gå inn i en egen modus når jeg er arbeidsleder. For jeg er ikke "skuespiller", slik jeg så ofte er i møte med andre, når snakketøyet, faktene og smilet går på autpilot på sitt litt fraværende vis. Heller ikke er jeg "analytiker", som tar over snakketøyet i møter og lignende, og ellers holder en konstant monolog inne i hodet mitt; overanalytisk, upersonlig og iskaldt iakttakende, for å passe på at jeg ikke mister kontrollen. Og at det ikke er en av de indre små som er arbeidsleder, sier seg vel selv.

Lederen Muldra er en helt annen – en som har kontroll. Ikke at jeg plutselig er superstrukturert eller noe (haha), men jeg har et helt annet perspektiv på ting. Selv når det er full krig på innsida og jeg bare går og vimer rundt meg selv, klarer jeg når assistenten kommer, på mystisk vis å holde meg fast i her og nå. Vel har jeg ikke kontroll over tilværelsen akkurat nå, tenker jeg, men jeg har faktisk noen her som kan gjøre noe med det. Tilrettelegge litt her, avlaste litt der, eller bare få meg ut i den virkelige verden igjen. Kort sagt, ser jeg med ett hva jeg trenger for å komme meg på beina, og selvom valgene ikke alltid er av de beste eller fornuftigste, ender det som regel forbausende godt.

Men å være leder blant sine nærmeste, kan da ikke gå særlig bra. Eller er det nettopp der jeg tar feil?
Etter godt og vel tre timer er mine bekymringer om at vi skal gå hverandre på nervene, gjort grundig gjort til skamme. Jeg har hatt kontrollen på det som skjer, men samtidig hatt vett på å trekke meg unna og la arbeidet gå sin gang, slik det fungerer med de fast ansatte. Sjelden har det vært så lett å hjelpe til i leiligheta, får jeg høre.

Det begynner å ta på for det lille barnet. Den siste timen har vært full av beslutninger, og hun er sliten. Tåka presser på innsiden av hodet, men den trygge voksne og "Lederen" fortsetter bare å snakke. Planlegge, kalle de det visst, og det er skummelt. 'Har de glemt meg, da?', tenker veslejenta. Der, endelig ser det ut til at de er ferdige. Men så plutselig skal den store, trygge gå…

"…til slutt vil jeg gjerne ha en klem". Lederen har fortsatt ordet, selvom assistansen er over, og jeg håper det er mulig å gi et lite vink, uten de store faktene.

En klem; et halvt minutts ren trygghet. Av de drøye tre timene framstår dette som det viktigste av alt. Fordi jeg ser hvor lite som skal til for å trøste et lite barn, og enda viktigere, fordi jeg forstår hvem "lederen er: Den nye, voksne Muldra som er i ferd med å heles.

Reisekløe og "brukergjenferd"

Glimt fra en indre dialog, mellom lille, lydige Muldra og eventyreren Muldra:

Eventyrern: Jeg vil ut!

Lille: Til butikken da eller?

Eventyrern: (sukker) Nei, ikke dit igjen. Jeg vil ut på ordentlig!

Lille: Ja vi kan jo gå oss en liten tur i nabolaget hvis det er det du vil?

Eventyrern: (slenger rastløst på håret og går rundt seg selv etpar ganger) Kan vi ikke dra litt lengre, for en gangs skyld? Vær så snill. Stikke til skogs og vase rundt på stiene der oppe. Bare tråkke rundt, slik som vi gjorde før.

Lille: Kan vi ikke vente til en dag vi har assistent, da?

Eventyrern: Hvorfor?

Lille: Det var da så fint igår. Den lange turen vi gikk sammen med hun ene langs den lange stien ved sjøen. Synes ikke du også det var fint?

Eventyrern: Joda, det var supertrivlig det, OG god trening. Men det er ikke det jeg vil nå.

Lille: (nølende) Hva…?

Eventyrern: Frihet, lille deg, FRIHET!  Jeg lengter etter friheten til å bevege meg dit jeg vil, når jeg vil, alene. Kjenne utforskertrangen dra meg ut på nye eventyr. Egentlig skulle jeg likt å dra LANGT ivei. Sette meg på toget og dra til en vilt fremmed plass, langt pokker i voll. men det tror jeg blir litt sterk kost for deg gitt.
Men å ta trikken opp i marka ville være en super begynnelse. La oss lytte til lyden av hjulene mot trikkeskinnene og kikke ut på omgivelsene og kjenne at nå er vi på vei et sted. Supe inn lyder og lukter i så store mengder at vi nesten går på trynet utafor stien av ren lykksalighet, eller blir så trollbundet av blåfargen i vannet at vi blir stående å ta bilder av den samme flekken i ti minutter, mens verden forsvinner rundt oss.
Kan du huske det? Eller er du plutselig blitt redd for å gå deg bort eller noe?

Lille: Nei, hva tar du meg for?

Eventyrern: Hva er det da, om jeg får spørre?

Lille: Kommunen… Vi har jo sagt til kommunen at vi trenger hjelp til ut å bevege oss. Selv du er jo med på det. Og nå vil du ut alene? Hva om de ikke vil gi oss den hjelpen mer fordi vi klarer oss selv?
Så klart husker jeg turene våre. Hvem ville ikke gjort det i vårt sted. Men da stakk vi fordi vi ikke hadde noe valg, fordi vi følte oss fanget der vi var og vi begge trengte litt luft under vingene for å ikke å fly på veggen.

Eventyrern: Men kjære deg da, lille, lydige jente. Du lever visst ennå med en fot og vel så det i "brukerland", du. Du glemmer at er vårt liv, DITT liv jeg prøver å leve. At en gjeng byråkrater prøver dele livet vårt inn i båsene "selvstendig" eller "avhengig", "kan klare selv" eller "hjelpetrengende", er verken din eller min feil.
Jeg vil vi skal leve livet slik vi vil ha det! At vi skal kunne glede oss over både frihet og selvstenidghet, alene og sammen med andre, og nyte stunder alene, ikke som en flukt, men en fantastisk måte å samle overskudd og livsmot.
Kom igjen, da, bli med ut på eventyr ikveld!

(La oss håpe det er eventyreren som vinner diskusjonen!)