En liten alvorsprat til meg selv

God morgen,solstråle! Ja, jeg ser du er trøtt. At kroppen slåss for å få ligge bare litt lengre i senga mens selvforakten spiser opp energien din innenfra. Men du MÅ opp nå. Om under en halvtime ringer det på døra.

Så du gruer deg til å være sjef i eget liv idag? Til å fortelle noen andre hva du vil de skal gjøre og være den perfekte arbeidsleder...

Hei, vent nå litt her. Er det ikke akkurat det du trenger nå; å stoppe opp?
Ikke stagnere...
- som når kropp og hode går i vranglås midt mellom to gjøremål fordi du systematisk glemmer, et sekund her og ti der, hva du egentlig holder på med.
- eller når du henger i løse lufta mellom drøm, virkelighet og ei lydbok, fire timer i strekk mens tida, verden og venners kontaktforsøk flyter forbi deg som tåke i sirupsform,- og den nagende urosteinen i brystet gjør verden litt mer uoversiktelig og kroppen noen kilo tyngre for hver dag som går.
Nei, ta heller tilbake kontrollen og ro ned...
- fordi du innser du er sliten,
- og aksepterer at å flykte fra kroppens signaler bare gjør ting verre.- fordi du faktisk har muligheten til å overlate jobben med å snurre hverdagstannhjulene i flere timer idag, uten at du behøver føle skam eller selvforakt.

Vær stolt...!
- fordi du VELGER å stoppe opp. Til tross for at du får noia av å sitte på ræva med en kaffekopp mens noen andre ordner opp i kaoset ditt.
Husk hvilken fantastisk jobb du har gjort i det siste! Du har vært på nye steder og møtt nye mennesker som ville deg vel, og det har skremt vettet av deg. Du har kjent på følelser du ikke visste du hadde og pressa deg til å se hva du tåler og ikke. Er det rart om hodet kortslutter litt og kroppen roper desperat på søvn, synes du?

Ikke det, nei? Der ser du.

Slapp av nå, uten å gå i selvpåført koma. Det har du så inderlig fortjent!

Følelser på kroppen, og bortenfor

Vi hadde ryddedag igår, jeg og en av assistentene mine. Det skulle komme en lysekspert hjem til meg på befaring, og det er sånt som gjør rotete, men stolte Muldra fast bestemt på å pynte litt på fasaden til sin lille hule. Alt gikk tilsynelatende fint. Jeg jobbet med mitt og hun med sitt. Så skulle jeg spørre henne om noe, en liten bagatell, bare. "Du må ikke stresse sånn; vi har god tid enda", lød svaret. Men jeg var da ikke stressa, var jeg vel?

Slike situasjoner oppstår oftere enn folk kan fatte, og jeg liker å tenke på. Plutselig har min tilsynelatende effektive besluttsomhet gått over i noe helt annet. En slags innesluttet intensitet, helt blåttet for følelser. Men de vises gjerne utenpå, tydeligvis. PUST, får jeg ofte høre, nokså kontant, fra en av mine beste venner, gjerne etter å ha virret rundt meg selv og alle andre i flere minutter. Besluttsomheten selv, tror jeg, men i virkeligheten ser det ut som jeg har hjertet i halsen og ikke vet ut-inn på situasjonen.

Før ble jeg både oppgitt og forvirret av slike påminnelser, for jeg som var så rolig trengte da søren meg ikke huske å puste. Vel, det var før. Før jeg begynte å jobbe med kroppsforståelse og følelser, og lære meg hvor tydelig og liksom våken en føler seg med færre fortrengningsmekanismer aktivert. Først nå, etter flereogtjue år, begynner jeg virkelig å forstå hvordan frykt, tristhet og glede føles, og så kommer jobben med å lytte til kroppslige signaler slik som sult og tretthet. På toppen av det hele er det en haug av fysiske fornemmelser som jeg trodde var følelser, men som i virkeligheten er ulike nyanser av dissosiasjon og fortrengnining. Alt dette blir en eneste floke av fornemmelser og signaler som det er min jobb å nøste i. Puh, litt av en jobb, kan en si.

Og hvordan gikk det så igår? Jo, det skal jeg si dere. Stresset lå der i all sin prakt og liksom ventet på å få stikke hodet fram, og det lille stikkordet fra assistenten min var alt som skulle til. Det var bare å slenge seg på sjeselongen med en kopp kaffe, ta noen rettelige magadrag og vente til spent-stålfjær-faktoren fant det for godt å synke noen hakk. Sånt tar tid og krefter, og noen dager ønsker jeg meg tilbake til min uvitende, følelsesløse tilværelse. Men pokker heller, så kjedelig det ville blitt!

Frigjøringsverktøyet under lupen

Godt og vel et år siden er det, at jeg satt på andre siden av bordet for en kommuneansatt byråkrat. Det er en grunn til at det har gått så lang tid til neste gang, for den kampen jeg kjempet da, satte sine spor. Det gjaldt min frihet og drømmen om et liv med selvstenidghet og kontroll, altså BPA. Jeg fikk jo vedtaket, og å få mindre timetall enn jeg håpet på, var egentlig som forventet. Det som sved var følelsen av å ikke bli hørt på det som var viktig for meg, og at de trodde mer på sine egne kommunalt ansatte hjelpere som ikke fungerte til mitt behov, enn på hva jeg, min nærmeste familie og andre fagpersoner som kjenner min situasjon atskillig bedre, sa. Å gi så mye av seg selv, for så å erfare hvor lite ens egne ord betyr i møte med det store skumle system-uhyret, var et hardt slag for baugen.

Idag måtte jeg imidlertid tilbake, på tross av den vemmelige følelsesknuten som har tatt kvelertak på meg det siste året, bare jeg hørte ordet kommunen. Men når det er snakk om å evaluere den fantastiske ordningen som har gitt slik livskvalitet, må man bare bite tennene sammen og la det stå til. Det fine var at jeg skulle møte nye mennesker fra en helt annen bydel. På tide å starte med blanke ark, tenkte jeg. Fokusere på det som er bra og hva denne ordningen har gjort for meg istedenfor å gå i forsvar. Slik ble det også, på mange måter. Jeg og mitt moderlige opphav satt der og la ut om hvor godt det fungerer, hvilken frihet det gir og hvor mye jeg har utviklet meg gjennom å ha styring med min egen assistanse. Det var godt å snakke med noen som ikke var forutintatt og farget av min tid innenfor det kommunale botiltaket. Men så kom det som jeg aldri synes er noe ålreit, nemlig å sette ord på hva som kunne vært bedre. Hvilke behov som ikke dekkes, slik som ledsaging og fysisk aktivitet.

"Du vet", sa den ene saksbehandleren, etter at vi hadde lagt fram våre synspunkter en stund, "at behovet for praktisk bistand vurderes ut fra samme kriterier som for den som får hjemmeetjenester". Med andre ord regnes det for eksempel med at hjelp til middag bare skal ta en fem minutter eller så. "Gamlemor på 80 som sitter hjemme alene skal ikke få noe dårligere tilbud enn den som er i stand til å styre sin egen assistanse", fortsatte hun.
Skal jeg være ærlig må jeg medgi at den uttalelsen gjorde meg litt paff. Jeg er helt for likebehandling; det handler slettes ikke om det. Men å trekke de paralellene virket for meg en smule rart. En ting er den totalt forskjellige livssituasjonen hos en person på 80 og en som er under 30. Noe annet er det faktum at med den frihet og fleksibilitet som BPA tilbyr, har man større mulighet for livsutfoldelse. Det kan være noe så enkelt som å lage seg en god, sunn fiskemiddag, og det tar nødvendigvis en del tid - spesielt når en ønsker å bidra en del selv. Og aldri i verden om jeg, lar assistenten lage all middagen for meg eller hjelpe meg å sette en fjordland i mikrobølgeovnen, bare for å spare tid!
Jeg forsøkte forklare dette og sparte ikke på argumentene. Men det er visst bare snakk om å lære seg å disponere timene riktig, fikk jeg høre. Jeg forsøkte også å forklare at jeg gjennom å gjøre slike ting med assistent, gradvis blir mer selvstendig siden jeg stadig blir tryggere i det jeg gjør. Da ble jeg bedt om å gi eksempler på noe jeg har lært meg etter å ha gjort det med assistent noen ganger. Men herremin, det er da ikke sånn det fungerer. Det er ikke snakk om enten å kunne eller ikke kunne, eller være utlært etter en tid med ADL-trening. Det er snakk om å få hjula til å gå rundt i hverdagen slik at jeg gradvis kan lære gjennom egne erfaringer og mestring.

Nå høres jeg sikkert veldig negativ ut, men jeg må si at alt i alt gikk møtet bedre enn jeg hadde fryktet. Jeg lærte også noe om hvordan kommunalt ansatte ser ting gjennom sine spesielle "kommune-briller", som måler alt i effektivitet og resultater fremfor utfoldelse og mestring. Jeg tror de, ut fra sine regler og forutsetninger, forsøker å gjøre en så god jobb som mulig, men at både regelverk og oppfatninger er fastgrodd i et gammelt mønster.

Dette mønsteret ser ikke på BPA primært som et frigjøringsverktøy, men en alternativ organisering av praktisk bistand. Det er absolutt et skritt i riktig retning fra å ikke tilby denne ordningen, men det er synd de ikke kan se potensialet i å gi folk litt mer frihet. For selvom det kanskje koster noen kroner ekstra, har jeg tro på at det lønner seg i det lange løp. Jeg ser bare på meg selv. Om jeg hadde hatt noen flere timer med assistanse, hadde jeg hatt mer energi til å utvikle mine egne resurser og jobbe med meg selv. det igjen kunne fremskyndet prosessen med å sette igang et utdanningsløp, finne meg en ordentlig jobb og være til nytte for samfunnet.

Vel, vel, jeg får glede meg over det som er bra og sette meg små mål og håp for fremtida, og la de med større overskudd og ståpå-evne ta seg av de store holdningskampanjene. Om jeg så bare får støttekontakt-timene inn i assistentordninga, er jeg egentlig veldig fornøyd! :-)

En bursdagshilsen

Gratulerer med dagen, du fortidens skygge!

Ja, i år husket jeg på bursdagen din, med et stikk av skadefryd. Husker du min?
La meg få fortelle deg hvordan jeg feiret den.

Jeg startet dagen med å være barn. Nei, ikke "leke barn" slik som i en av Aurora-bøkene du leste for meg. En del av meg var faktisk bare fire år, innestengt i en voksen kropp. Si meg, hvorfor tror du jeg flyr rundt med kosedyr under frokosten og bare kvartveis forstår sangtekstene jeg hører på? Kanskje fordi mine bortgjemte sjelebiter aldri har forlatt barndommen. Skremt til taushet, men ikke til døde.

La meg så få fortelle om den store feiringen. Jeg dro for å snakke med noen på et sted jeg kanskje skal få være en tid. I ti uker faktisk, for å jobbe med fortid, følelser og MINE behov. Skape orden i livets puslespill og erstatte brikkene merket skyld og skam med ansvar og aksept. Hvem tror du det er bilde av på puslespillet?

Åh, så du synes ikke det var noen fin bursdagsgave...? Vel, synd for deg, da. Jeg syns den er HELT PERFEKT!!!

Nærhet

… er et lite ord om et vanskelig tema. Behovet for nærhet er noe vi alle har i oss fra fødselen av, men enkelte av oss tvinges til å glemme dette behovet, fordi nærhet ikke lenger er trygt.

Jeg vet ikke når jeg sluttet å tro jeg trengte nærhet. Ganske tidlig begynte det nok, og gradvis snek det seg over meg som en slags lammende ørsketilstand. Så gradvis at jeg aldri har skjønt min egen motvilje. Gladelig har jeg delt ut klemmer i øst og vest som et slags høflighetsrituale, på samme måte som å håndhilse, og med årene har dette ritualet blitt mer og mer en innprgrammert bevegelse. Jeg observerer kroppen litt utenfra, som den er en slags mekanisk robot som gjør det "riktige". Dermed har jeg også mistet et viktig poeng: nemlig at klemmer og sånn handler om å gi og få, og at det er noe vi alle trenger – jeg også. Frasen 'jeg trenger en klem' har syntes fullstendig meningsløs i mine ører, inntil for under et år siden.¨

Det hele startet vel for alvår rundt påsketider i år, etter at jeg i noe tid hadde jobbet med å komme nærmere mitt barnlige følelsesunivers. Vi skulle på ferie, og jeg skulle være sosial, hyggelig og ta hensyn til andre. Det gikk så som så. Jeg er iallfall utrolig glad for at vi var hos noen med enorm takhøyde da det lille barnet i meg steg opp til overflaten, som ga meg lov til å være redd. For redd var jeg; for nærhet, omsorg, ja alt som hadde med mennesker å gjøre. Men det hele endte så mye bedre enn det kunne gjort, takket være en liten gest som betydde så uendelig mye. Jeg fikk låne en diger kosehund (st.bernhard? i mitt hode er den iallfall det<3), og da mener jeg DIGER også! Så stor og så løs i fisken at den lot seg brette så å si rundt kroppen min og jeg kunne virkelig ligge og klamre meg til den

For første gang siden jeg vet ikke når, opplevde jeg nærhet som noe godt. Rent fysiologisk altså. Nesten sånn som sånne små foreldreløse sjinpansebabyer jeg har sett på tv, som stadig klamrer seg til det samme teppet eller hva det nå er, rett og slett for å ha noe trygt å holde fast i. Jeg husker jeg lå der og pustet og bare holdt for alt det var verdt, og den natta sov jeg så godt som jeg sjelden har gjort :)

Etterpå har behovet gradvis blitt sterkere. Presset seg frem mellom alle gamle sperrer. Som igjen har ført til at jeg bryter med mine gamle handlingsmønster. Mer enn en gang har jeg oppsøkt noen, rett og slett fordi jeg trenger en klem eller slå av en prat. Delt en bit herlig folkemusikk med en som hadde tid til bare å sitte stille og holde meg om skuldrene, og gjenoppleve noe av den lykkelige tilfredsheten jeg hadde som nerdete lite barn. Akseptert at aller innerst inne, savner jeg nok at noen er der for meg.

Mend et er ikke alltid man kan eller tør å involvere andre mennesker. Da er sånne som trollet her til ubeskrivelig hjelp. Ikveld var det lille urokråka Zelda, tro det eller ei, som lot seg fange og viste seg fra sin mest hengivne side :-)

Shit, det funker jo...

Jeg kan ikke fatte det. For bare to uker siden var jeg i startgropa med nye assistenter. 'Endelig', følte jeg at jeg burde tenke; 'æææh, dette går aldri', tenkte jeg. Overvelda; sliten; stressa; forvirra. Der har du meg.

Alle disse fastsatte dagne, dvs. 2-3 pr uke, med alle sine fastsatte timer, 2-3 i slegen her også. Hva skulle jeg bruke de til? Hvordan i all verden skulle jeg forklare hva jeg ville og hvordan jeg ville til de to nyansatte, og trengte jeg i det hele tatt å forklare hvorfor? Gamle bruker-komplekser fra tiden i bofellesskapet tårnet seg opp og hjernen gikk på høygir 24/7 med forberedelser og strategier. Men det tyngste føltes det som, var det å bli kjent. All pratinga. For når jeg er usikker blir jeg veldig stille. Ikke bare stille, men jeg føler for å være fjern også, egentlig. For å være i samme rom som dette nye mennesket er så krevende i seg selv at jeg nesten ikke orker å følge med på det den andre sier. Allikevel tvinger jeg snakkeboksen igang og stiller meg inn på smalltalkfrekvensen. Resultatet er en hjerne som går så på høygir at den føles tom. Det er som du springer alt du kan, men uansett går resten av verden minst ti ganger så fort. Slik går ikke i lengden.

Men så, plutselig er det som om alt retter seg opp. Plutselig vet jeg hva jeg vil og vi får gjort alt, uten at jeg er konstant på allerten. Jeg kan forberede kaffebesøk, rydde i papirer og steke vafler, ja sågar få klipt marsvinklør, og føle vi er samkjørt. Jeg kan konsentrere meg om det som er viktig, om det nå er å være en god vert for besøket mitt eller en god mamma for marsina, uten at jeg sliter meg ut. Jeg har tilogmed energi til å prate og le med assistenten min uten at det føles som et maratonløp.

Den friheten jeg ble så beruset av i starten, den tid det bare var EN å forholde seg til og en kjent en attpå, som jeg trodde lå månedsvis unna og ville koste meg både svette, tårer og søvnløse netter, synes klarere allerede. Skal nok komme styrka ut av dette her også, bare vent!

Lettvinthet forbudt, sa du?

"Din late idiot." Stemmen i mitt indre er lav og fordømmende. "Du skal nå alltid gjøre det så lettvint for deg selv"...

Det er ettemiddag, jeg er nettopp kommet hjem fra jobb og en uroens bendelorm har buktet og gnagd seg gjennom mitt indre i hele dag, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Tappet meg for energi har den gjort, med sine mageknipfremkallende knytinger, små svette- og skjelvetokter og kortpustethet. Jeg er lei, og derfor har jeg altså bestemt meg for å ta en liten kapsel når jeg kommer hjem. Noe som kalles Peace Of Mind som er en helt ufarlig, mildt beroligende urteblanding. Men det får jeg altså ikke lov til.

"Du har da alltid villet klare deg uten piller, du. Hva er alt dette tullet med at du plutselig vil medisinere deg?" Hersens nådeløse tankestemme.

Ja, jeg har alltid kjempet mot medisinene. Det eneste jeg av og til har tatt er noen sovetabletter når døgnrytmen har vært helt på en snurr over litt tid, og selv det sitter LANGT INNE. Men i det siste har jeg vært så sliten av allverdens tanker og følelser som dukker opp. For ikke å snakke om det omfattende prosjektet det er å bli kjent med nye assistenter. Planlegge når de skal komme og hva vi skal gjøre. Og så snakke sammen og bli kjent, da. Alt dette er bittesmå (eller kanskje litt større) triggere hos meg. Altså situasjoner som minner om noe mindre hyggelig fra før i tiden. Hva som er den neste triggern er sant å si umulig å forutse, og derfor går jeg i konstant veksling mellom indre spenninger og den lindrende, men akk så plagsomme søvngjengertilstanden min.

"Så finn en måte å avlede, da, hvis du nå absolutt skal være urolig. Sett deg med et svin eller noe. Gjør noe konstruktivt".

Men det ene trenger ikke utelukke det andre, tenker jeg med meg selv. Selvfølglig hadde det vært fantastisk om en kosestund alltid dempa de indre krusningene, men slik er det nå en gang ikke. For ved visse typer uro - slik som den jeg bærer på idag - spiller det ingen rolle hvor mange marsvin jeg har på fanget. Hva hendene mine gjør og kroppen min sanser, henger rett og slett ikke sammen med hva jeg føler, for kropp og følelser et på hver sin side av en tynn, men ugjenomtrengelig glassvegg.

Derfor snur jeg ryggen til alle fordømmende fortidsdemoner og svelger den lile tabletten med varmt vann, sik det er anvist på pakka. Så setter jeg med med det lille, krusete teddysvinet Snippi på fanget og ser litt AnimalPlanet. Det hjelper. Hva som er den utløsende faktoren kan jeg ikke si, men jeg vet at hadde jeg ikke gjort det ene, ville ikke det andre hatt like god effekt. Og jeg klarer lage middag, sikkert med halvt energiforbruk mot vanlig. Helt uten å falle ned i de hersens hukommelseshulla jeg altid står på kanten av. Rett og slett fordi jeg er bittebittelitt roligere; mer samla og konsentrert, liksom.

Den lille hjelperen fjerner på langt nær all angst, for nå har en ny liten orm strammet seg til i mellomgulvet mitt. Ikke den samme som før, og den snakker et annet, mer høylydt språk. Denne gangen er jeg i stand til å høre hva jeg er redd for; noe så banalt som å gå ned i kjellerbua. Men nettopp derfor, fordi det er så konkret å håndgripelig, skal jeg gjøre noe med den. Ikke døyve den utenfra, men gå rett inn i det som er skummelt. Det kunne jeg ikke gjort om jeg hadde brukt alle mine krefter på å bekjempe noe jeg knappast vet hva er.

Så kom ikke her igjen og si jeg gjør det lettvint for meg selv, lille taleføre, indre kritiker. Det er nemlig jeg som vet best, ikke du!

Søvngjenger i våken tilstand

Tenk deg at du ligger i senga. Du slapper av, og snart sovner du. Tankene flyr i en jevn malstrøm. Kanskje tenker du på dagen som var. På noen du møtte eller en festlig bemerkning du snappet opp. Eller leser du kankje, eller hører musikk? Så med ett, et lite øyeblikk, i ti sekunder, eller et halvt minutt, glir du bort. Verden forsvinner. Den indre dialogen klippes av, og du bare henger der i løse lufta mellom drøm og våken tilstand. Tegnene på at kropp og sinn endelig får fri fra hverandre. Behagelig, ikkesant?
Så tenker du deg at det er morgen. At du sitter på bussen ved siden av  en skravlesjuk kollega som ikke vil la deg i fred tross ditt trøtte tryne, eller du sitter i første skoletime og prøver desperat å få med deg hva mattelærern sier. Hodet er fyllt med tåke og alle stemmer pakket i bomull, og samme hvor hardt du prøver, går ni av ti ord seg vill i tåkeheimen før de når inn til prosessoren. Alt går så saaakte, og rett som det er glipper et lite, men kanskje avgørende øyeblikk, så du blir sittende der som en forvirra marsboer for en stakket stund. Litt pinlig, kanskje, men ikke mer enn man kan forvente, og kanskje tilogmed ørlittegranne godt også.

Kan du forestille deg det nå, at du faller i søvn eller dupper av? Fint. Ta så med deg denne forestillingen i et nytt senario.
Du står opp, frisk og opplagt. Begynner på ditt sedvanlige morgenrituale mens tankene kjører sitt eget løp. Så kommer øyeblikket, du glir bort mens du sitter med den ene sokken halvveis på foten. Plutselig henger du der igjen, i vakuumet som hører natten og søvnen til. 'Pyttsann, det er ikke så farlig', tenker du kanskje, og prøver å riste det drømmeaktige og tilsynelatende søvnig øyeblikket av deg. Det er bare det... det forsvinner ikke. Du fortsetter å henge der på kanten av "noe". Du prøver komme deg videre, virkelig ta deg selv i nakken og skake deg våken igjen. Men jo hardere du prøver, jo dypere synker du. Tilslutt må du bare gi etter og slippe taket. La tåka legge seg så lenge det varer.
Og du kommer deg videre i dagen. Lager frokost, koker kaffe, hører radio. Alt det vante. Men med en visshet i mellomgulvet du ikke blir kvitt: at du når som helst kan "forsvinne" igjen. Midt mellom to måleskjeer kaffe eller langt inni påleggshylla.
En lyd, en lukt eller en tanke, ikke større enn et sandkorn. Mer skal det ikke til. Ti sekunder; tretti; fem minutter; et kvarter. Du vet ikke hvor lenge, men aner tida renne forbi rundt deg. Du glemmer ikke bare tiden, men også deg selv.

Men videre må du. Arbeid skal gjøres, avtaler holdes og vennskap pleies.Men ingen, nei INGEN må se din hemmelighet. At du går gjennom dagene og nesten sovner i våken tilstand.

Ansettelse handler ikke bare om meg

Ja så er det over for denne gang, da. Runden med å bestemme hvilke assistenter jeg skal tilsette. Vi har fått inn og gått gjennom en bråta søknader, og kalt inn et knippe av disse til intervju.

Å intervjue har vært en utfordring, og vi kan sikkert bli enda mye flinkere enn vi var. Men sant å si tør jeg påstå at det gikk mye bedre enn jeg trodde på forhånd. En ting er nå å sitte der og møte disse menneskene som alle vil ha jobben. Noen er stille og beskjedne mens andre er skravlete så det holder i lange baner. Å balansere "koseprat" og nøkterne spørsmål er en balansekunst jeg tror man bare må lære gjennom erfaring. For dette er jo ikke bare en ren hushjelp, men en person som blir involvert i livet mitt på mange områder. Kommunikasjon og kanskje noen felles interesser, er altså viktig.

Noe annet og enda viktigere, er om dette er en person som passer meg eller ikke. Kjemi, altså, og dermed straks mere personlig og umulig å vurdere gjennom søknad, cv og standardspørsmål. Akkurat dette med at jeg skal vurdere og plukke mine medarbeidere er vanskelig. For det er jo ingen av de jeg har snakket med som jeg har mislikt, og alle hadde sine gode egenskaper på hver sin måte. Å skulle si at 'jeg foretrekker deg fremfor deg', for å sette det litt på spissen, føles rett og slett ganske ekkelt. For jeg vil jo ikke avvise eller diskriminere noen, eller være fordomsfull. Men hvordan unngår jeg det, og er det i det hele tatt mulig å helgardere seg mot å MULIGENS kunne virke selektiv? Nei, jeg tror ikke det. Særilg når jeg bare skal ha to fast ansatte.

Dessuten har jeg begynt å tenke på at en god match ikke bare er viktig for meg, men for den som skal jobbe for meg også. Kanskje nettopp fordi jeg er ekstra følsom på dette med gode relasjoner. For det er nå en gang slik at jeg ikke er en spesielt selvsikker person, og da spesielt i samarbeid med andre mennesker. Kort sagt, er jeg med en person som er trygg på seg selv, smitter det over på meg, og omvendt. Samtidig vil en for fremadstormende person som kanskje ikke ser meg helt, få meg til å ville være perfekt selskap, eller her, arbeidsleder, og så tør jeg ikke vise meg sliten, stressa eller rett og slett ha en dårlig dag sammen med vedkommende. Da begynner jeg å spille skuespill, så godt at de færreste, og langt fra en fremmed assistent, vil skjønne hvor skoen trykker. Av erfaring vet jeg at slikt kan føre til store kommunikasjonsproblemer.

Så tenker jeg videre, at nettopp fordi jeg har slik selvinnsikt er det VIKTIG å ta hensyn til kjemien. For som arbeidsleder er det faktisk mitt ansvar at assistentene trives på jobb. Her er det ikke som da jeg fikk hjelp fra kommunen, at jeg bare kan la være å slippe dem inn, 'for de får da lønn uansett, og dessuten bedre tid til noen som trenger det mer enn meg'. Slik tenkte jeg den gang. Nei, her er det faktisk noen som har reist ens ærend ut i gokk for å assistere meg med det JEG ønsker, og selvom de får lønna si er det ikke akkurat særlig god folkeskikk å smelle døra i tryne på dem, direkte eller inndirekte. Heller ikke er det som med en støttekontakt som også er ansatt gjennom kommunen, hvor jeg bare kan maile kulturenheten og si at dette funker ikke, 'skaff meg en ny'. Nei, jeg skal følge arbeidslivets lover og regler, skrive og holde arbeidsplaner som er forpliktende både for dem og meg, og generelt sørge for at mine assistenter har en et givende arbeid.

Med det i bakhodet har jeg vel egentlig konkludert med at det ville være ganske dårlig å ansette en umoden, usikker lite selvstendig person, for så å "tvinge" vedkommende til å komme på jobb til en forvirra, tidvis utkjørt arbeidsleder som ikke har det klart hva hun vil gjøre. Med andre ord har det nok vært både rett og forsvarlig å lytte til både fornuften og magefølelsen, denne gangen.

Å flyte i midten av seg selv

Fortellingen om et dissosiert jobbintervju og følgene av det...

"Nå, hvordan synes du det gikk?" spør mitt moderlige opphav. Hun snakker om det foreløpig siste assistentintervjuet vi nettopp er ferdig med for denne gang (takk og lov!) og den unge jenta som akkurat gikk fra kafeen vi sitter på.

Hvordan det gikk? Jeg prver å kjenne etter. Søker etter tanken, fornemmelsen, magefølelsen. den som alltid, tro det eller ei, har vært der etter intervjuet. Men idag er det vanskelig, for idag har jeg spilt skuespill. Jeg har vært meg selv, men uten å være til stede. Latt den trygge Skuespillern ta over, mens mitt indre har vært som et tomt og stille rom hvor tankene sitter bak tykke fløyelsgardiner og hvisker seg imellom. Og nå skal jeg altså si hva jeg har tenkt og hva jeg følte, men tankene løper og gjemmer seg.

En engstelig, liten skapning prøver å trenge seg gjennom maska. Jeg kjenner det klør i kroppen etter å reise meg, løpe ut av kafeen og forsvinne i folkemylderet. Men jeg VIL jo si hvordan det var, for jeg MÅ ta en beslutning snart. "Ta deg sammen", kommanderer jeg innover, og presser av all makt, det lille, redde barnet ut i ingenting. Jeg presser, og jeg presser, og PRESSER… til det ikke er mer igjen av noe som helst. Ingen Skuespiller, ingen redde barn, ingen Muldra.

Jeg vet at jeg sitter på stolen. Jeg ser omgivelsene og vet jeg har vannglasset i hånda, selvom det føles alldeles vektløst. Jeg kjenner ansiktet lukke seg og vet at snart forsvinner ordene og talegaven. Så jeg fester blikket på den lille, gule tobleronebiten som tidenes hyggeligste kafebetjening har spandert til kaffen, men som jeg ikke har spist enda, og jeg tenker, at sjokolade bruker da å virke både oppkvikkende og beroligende på meg og de små på innsida. Tar en bit. Venter på den gode, jordnære velværefølelsen. Men hva er dette? Det er som sjokoladen svever vektløs, en halv millimeter over tungas ru overflate. Smaken er fremmed, selvom jeg vet den er som den skal. Jeg kynder meg å spise opp resten mens jeg prøver alt jeg kan å ignorere den vemmelige fornemmelsen.

Så går jeg ut i byen med uforrettet sak. Flyter avgårde som gikk jeg på vann. Stiv i bevegelsene som var jeg en zombie. Vinden, trafikken og menneskene, lyder og lukter presser meg inn mot husveggene der jeg driver formålsløst avgårde. Mens jeg leter febrilsk etter landemerker. Et sted det er trygt å sette anker…

Nå skal det sies at det gikk bra til slutt. Jeg fikk forankra meg i her og nå, og viktigst, beslutningen ble tatt. Så selvom jeg fortsatt føler meg som en lettere vektløs bunt med ståltrå, overlever jeg den tørnen her også :-)

Pelskokong

Det er sent. Det nærmer seg midnatt og jeg sitter ute på verandaen. Rundt meg lage jeg en kokong av myke, beroligende og søte saker som gjør meg trygg og glad. Det ene er det svarte pelspleddet mitt, det andre er lyden av en kjent og kjær lydbok fra mine tidligste barneår (spotify er i sannhet genalt!), jeg har en kopp kakao i hånda, og hva som er de søteste, mykeste og tryggeste midt oppi det hele, er vel ikke så vanskelig å gjette seg til. Riktig, mine to kjæreste små marsvin. :-) Gode hjelpemidler etter en smått opprivende dag.

Idag har det nemlig vært anntydning til indre opprør, etter et viktig møte. Vi var fire rundt bordet. To av oss fortalte og de to andre lyttet og spurte. Lytterne var fra arbeidsplassen min, som er kjent for sin takhøyde. En takhøyde jeg ville teste ved å fortelle om meg selv.
Og vi fortalte, jeg og behandleren min. Om fortiden. Slettes ikke mye, men ærlig og direkte nok til at det nådde fram, og om konsekvensene: et splittet selv. Vi snakket om nåtiden. Om alle lagene av bortgjemtheter som er i ferd med å sprette fram, med forskjellig alder og lynne. Om hvor vanskelig det er å gå på en voksen jobb og gjøre voksne ting når tanker og opfatninger tilhører en annen tid, og hva som kan gjøres for at jeg skal falle til ro. Tilslutt snakket vi om fremtiden og den nye arbeidspraksisen jeg planlegger og tok initiativ til selv, som jeg vil fortelle om når ting er mere klart. Men så mye kan jeg si, at det er en drøm som går i oppfyllelse! Planen fikk full støtte, og ballen er sendt videre til folk på jobben som kan skjemavelde bedre enn meg.
Alt i alt burde hele møtet føles som både en lettelse, en milepæl og en seier. Men slik var det umulig å se det etterpå. Jeg hadde stukket hull på noe som ville være i fred, og ut av hullet rant en flom av anklager. "Du skulle ikke sagt så mye"; "det var da aldri så ille"; "enn at du kan være så svak"; bruk tida di på noe skikkelig istedenfor"... Mens de gamle følelsene gjorde alt de kunne for å gjemme seg bak hverandre og skyve meg forans seg. Det var bare det, at jeg trengte å gjemme meg, jeg også.
Jeg prøvde gjøre alt etter boka. Dra til ei venninne istedenfor å gå hjem og i skjul. Gikk lange omveier på kryss og tvers hjem, istedenfor å ta bussen. Men ingenting hjalp noe særlig. Det indre opprøret ble bare sterkere og sterkere. Sinne, trass, redsel og motløshet rev til hver sin kant, og skammen over ikke å være glad for alt det fine som jo faktsk skjer. Nei, utsiktene til en rolig kveld så heller dystre ut.

Helt til jeg tillot meg å "leke barn", som det så slående heter i en av Anne-Cath Vestly sine bøker.

Krype sammen ute på verandaen, der det merkelig nok kan føles tryggere enn inne, med pelspleddet trukket over hodet som et telt.

Holde to små, varme dyrekropper mot halsen og kjenne en liten myk tunge på kinnet, eller bare sitte og glo lykksalig på det salatspisende paret i innhegninga.

Tilslutt, krype enda dypere inn i min mørke, lille hule med pc og hele sulamitten og fryde meg over Thorbjørn Egners' univers, nesten uten å sjemmes.

Den som fikk være barn i trygge omgivelser, strever nok med å fatte betydningen av et slikt pusterom. Den roen og tryggheten det fyller meg med, er som når den manglende puslespillbrikken faller på plass. Alt er bare ro og trygghet.

Nå kan jeg endelig sove!

Pust, din hypre idiot! En hyllest til friheten :-D

For andre gang siden jeg startet denne bloggen, må jeg beordre meg selv til å puste :P Men denne gangen av en helt annen grunn. Jeg sitter her og formelig hopper på stolen, og gliser det mest fjollete gliset dere kan forestille dere, hehe, når jeg ser hvilket potensiale de nærmeste dagene faktisk har!

For i ettermiddag har jeg brukt mine første tre timer offisiell bpa-tid på å forberede min hittil største sosiale sammenkomst i nyleiligheta. Tenk, jeg, som har det med å leve et MEGET tilbaketrukket liv, har invitert fem mer eller mindra crazy, men steinflotte jenter på taco- og filmkveld imorgen. Herregud, så sprøtt og så fint det føles! Og så digg å vite at jeg faktisk kan arrangere noe sånt en helt vanlig tirsdag, etter å ha kommet seint hjem fra jobb, uten å slite på meg to døgns akutt sovesyke i etterkant. Det bare fordi jeg får låne etpa øyne idag og på onsdag.

Onsdagen, ja… Mens jeg satt her og planla og skreiv facebook-meldinger (ja, til sånne sosiale ting er det nettstedet, tro det eller ei, faktisk nyttig) ble jeg påmint eksamenskonserten til ei venninne som jeg har så lyst å dra på. Noe sånt ville jeg sett på som uaktuelt før, men nå lar det seg faktisk gjøre! Fordi det er jeg som bestemmer hva jeg skal bruke bpa-tida mi til.

BPA, ja… Onsdag skal jeg ha første møte med en potensiellt fast assistent sammen med mit moderlige opphav. Som om ikke det var nok, har vi fått inn to henvendelser på stillingsannonsen min, og de ble lagt ut i ettermiddag. Ingen garanti for match såklart, men uansett er det litt speisa at det alt nå har kommet inn to henvendelser.

Syke tider, jeg begynner å innse at med litt planlegging og administrasjon vil jeg faktisk kunne være istand til å leve et friere liv enn jeg har sett for meg.

Akkurat nå tar friheten og muligheten pusten fra meg, men du dæven så godt det er! :-D

Mulighetenes tid

Jeg sitter her og tenker. Sliten, spent og glad. Utenfor skinner sola, her inne spiller Gåte og hodet mitt er fullt av tanker. Drømmer om nåtida og framtida. Alt det som skjer og alt som kan skje om ikke så lenge.

Vi er nettopp ferrdig med første trinn i opplæring gjennom Uloba. For de uinnvidde kan jeg vel nevne at dette handler om at jeg skal ansette egene personlige assistenter, og Uloba er et brukerstyrt andelslag for BPA. De gir opplæring av blivende arbeidsledere og fungerer som offisiell arbeidsgiver.
Jeg og mamma hadde permgjennomgang med rådgiver idag. Etter sist gjennomgang – som faktisk var på dagen nøyaktig to måneder etter at jeg flytta :-D – føltes det som om hodet mitt skulle gå i stykker av all informasjonen det skulle ta til seg. (Lenge siden jeg har gått skole, sa du?:p) I tillegg slapp jeg et villt fremmed menneske inn i min lille hule, i over fire timer, og det er ingen liten bragd i seg selv. Mens idag gikk det så mye bedre, og det beste av alt var den gledelige beskjeden jeg fikk: Jeg skal få delta på arbeidslederopplæring sammen med mitt moderlige opphav, selvom jeg foreløpig ikke står som offisiell arbeidsleder! Det lå en ENORM BEKREFTELSE i dette for meg, for det viser jo at Uloba mener jeg vil ha nytte av det og at de har tiltro til at jeg vil fikse å lede selv en dag. Sant å si, tror jeg rådgiveren min kan a tenkt *hvorfor i huleste har DU fungerende arbeidsleder, egentlig?', men det har jeg bestemt meg for at er min sak. Jeg liker den respekten de viser gjennom aldri å spørre etter diagnoser, og holdninga om at de er der for å lære meg å lede assistansen min, ikke legge seg borti hvorfor. For jeg vil ikke fortelle hvem som helst om min sosiale angst og alt anna fortidsrelatert, om de ikke har behov for det. Av samme grunn fortalte jeg ikke hvorfor mannlige assistenter foreløpig er uaktuelt, da jeg skulle diskutere ordlyden i stillingsannonsen vi har skrevet.
Nå er vi altså igang! Det føles godt og ikke så lite ufattelig etter den langdryge kampen vi har kjempet og alle forsinkelsene.

Så til en drøm som er på god vei til å gå i oppfyllelse, om alt går etter planen. Jeg har lenge, lenge gått rundt og sagt at jeg ønsker arbeidspraksis knyttet til jobb med dyr, uten at det har blitt noe av. For enten har jeg fått høre at 'du som har så godt hode og er så flink til å skrive, du bør nå satse på noe mer intellektuelt', eller sågar blitt beskyldt for at jeg ønsker å jobbe med dyr, bare fordi jeg ikke tør begynne på skole igjen. En sannhet med digre modifikasjoner, men en sannhet jeg har godtatt altfor lenge. For man må da være snill, kan skjønne, og de andre har helt sikkert rett. Dessuten må jeg jo ikke gi NAV ekstrautgifter til en så "unyttig" arbeidspraksis. Men den tid er forbi.
Jeg vet ikke hvor jeg tok motet fra, men plutselig hadde jeg sendt mail til stallen der jeg er på terapiridning og spurt om jeg kan få komme dit på praksis, og jeg fikk ja! Gjett  jeg gikk og svevde resten av den dagen :D Nå gjenstår bare kampen om drosjeutgiftene, men den skal jeg ta. Har så mange gode kort på hånda nå at jeg tilogmed har klart å overbevise meg selv om at planen min er liv laga, og da skal jeg søren meg klare overbevise NAV også!

Så nå jeg sitter her og smiler for meg selv, og lar meg selv nyte både ett og fem øyeblikks stolthet. For tenk, jeg griper drømmene mine. Havet av muligheter strekker seg ut foran meg, og jeg har tatt spranget. At det kommer dager hvor det føles som jeg er nær ved å drukne, er jeg klar over, men etterpå blir jeg jo bare enda flinkere til å holde meg flytende.

Jeg er på vei!

Hukommelseshull

Det har skjedd noe rart med meg i det siste. Eller særlig idag. Eller, egentlig har jeg kanskje kjent det har kommet gradvis sigende, men det er liksom idag det toppa seg. Det er om meg og hukommelse.

For vel har jeg alltid vært distre og det er helt normalt. Men jeg har ofte hatt store prolemer med å skille små ting fra hverandre, det som skjedde for en tid tilbake. For eksempel når noen spør meg hvordan jeg har hatt det siste uka eller i helga, så har jeg fått opp en masse bruddstykker av ting, men ikke vært sikker på om det var for en uke sida eller to eller kanskje en måned eller et år. Bagateller, tenker du kanskje, og jeg er enig i at det kan synes som det. Bortsett fra at idag skjedde det noe som satte igang en liten kjedereaksjon av mulige erkjennelser.

Da jeg skulle på jobb hadde jeg en litt dårlig start, slik som ofte skjer nå for tida. Det handler om skole og hjemme og elleveårsalderen, og det gjør meg ganske forvirra. Eller, mest tom og ullen, egentlig, i tillegg til at tida oppfører seg rart. Vel, dette er jeg jo vant med så jeg kom meg tilslutt på bussen. Jeg husker at jeg gikk nedover, at jeg åt et eple på bussholdeplassen og at jeg fant busskortet og betalte for billetten. Ellers var jeg vel bare vanlig fraværende, tenkte jeg.
Mot slutten av arbeidsdagen skulle jeg finne fram bankkortet og gikk i veska, hellig overbevist om at det lå der, men lommeboka var vekk. Jeg lette høyt og lavt og til høyre og venstre. Folk spurte meg om jeg kunne ha lagt igjen lommeboka hjemme og jeg tok mitt standard rekapituleringstriks. Er nemlig ganske rå på det å "spole tilbake inni hodet", som om minnene mine var en film jeg kan gjenkalle sekund for sekund. Og der var det helt klart for meg at jo, jeg hadde plukka busskortet fram fra lommeboka på bussen. At jeg så hadde lagt det ned i veska og ikke i lommeboka etterpå klarte jeg gjenkalle av den enkle grunn at jeg fant det i ei sidelomme, så da måtte det jo være sånn. Men lommeboka, da? Jeg var totalt overbevist om at den hadde vært med til byen. Så overevist at jeg tilslutt ringte og sperra kortet, og arbeidslederen min fikk samboeren som er busssjåfør på den selvsamme ruta, til å sjekke rundt.
Shit happens, tenkte jeg, og inretta resten av ettermiddagen deretter. Og det gikk vel forsåvidt greit, helt til jeg lette etter headsetet mitt hjemme og gikk i ei anna veske, den jeg brukte igår. Gjett hva jeg fant der? Riktig, ikke headsetet, men lommeboka. Og frem til da hadde jeg vært totalt, og da mener jeg TOTALT, overbevist om at den lå på i jobb-veska. Til tross for at mamma spurte om jeg hadde glemt den igjen der jeg var igår, noe som burde vært et brukbart stikkord for å skape orden i hukommelsen.
Jeg har et minne av å ta ut busskortet; et taktilt minne kan en vel kalle det. Jeg kjente virkelig plastkortet og skinnet i pengboka mellom fingrene, og det må jeg jo ha gjort ettersom det var havnet i veska. Men det må ha skjedd hjemme istedet.

Nå kan det hende du sitter der og smiler og rister litt på hodet av at det går an å være så distre, og det gjorde jeg også. Mer enn det, jeg lo ganske rått. Men sakte, sakte utover kvelden kom en snikende ubehagsfølelse over meg. For ok, så var det ikke så "farlig". Alle kan være distre osv. Nei, det som er så uggent er denne "svart hull"-følelsen. At her har alt virkelig bare glippi fullstendig. Et lite øyeblikk bare, men allikevel. Bedre ble det ikke da jeg lette gjennom noen CD-er og kom over ei plate jeg var fullstendig overbevist om at jeg IKKE hadde. Ikke bare det, men jeg hadde gått og irritert meg over at jeg ønsket meg denne til bursdagen for ørten år tilbake, og så fikkk en av samme artist som jeg ikke likte på langt nær så godt. Seriøst, jeg har gått i flere år og irritert meg over dette. Jaja, nok en bagatell, tenker du kanskje. Men igjen denne følelsen av svart hull, og på toppen av den andre opplevelsen ble det hele ganske creepy.

Så tenker jeg på hukommelsen, og på at jeg har fått endel spørsmål opp gjennom om jeg har problemer med å huske, og uten å nøle har jeg svart nei. Men nå begynner jeg å tenke at det finnes hukommelse og hukommelse. For det meste av det jeg husker, er konkrete kjennsgjerninger om hvor jeg har vært og hva jeg har gjort. Såå konkret som at først gikk jeg inn i det rommet, så snudde jeg meg til venstre og gikk dit (film-trikset igjen). Så godt som hele tiden, og særlig når hodet har føltes ullent og uoversiktlig, har jeg klamret meg som en druknende til disse kjennsgjerningene. Ikke til hva jeg tenkte eller hva jeg egentlig skulle, men akkurat hvor jeg har vært og hva jeg har gjort i akkurat DET øyeblikket. Nesten samme hvor redd eller glad eller følelsesløs jeg har vært, har det vært som en suflørstemme konstant har holdt det gående i hodet mitt. Gjort "opptak" av hrert et skritt, hvert et sted, bare for å huske, huske, huske. De eneste gangene denne sufløren har tenkt på meg som person, har vært hvis jeg har følt behov for å flykte unna. Men bak konstante jaget, hva har ligget der? Ull. Tåke. Slik har det føltes.

Men nå, etter at jeg har flyttet til mitt nye hjem og jeg sakte, men sikkert har begynt å slippe litt taket og tillatt meg bare å VÆRE TILSTEDE i de gamle følelsene, har denne dokumentasjonstrangen minsket. Umerkelig, men stadig har den blitt svakere. Det samme gjelder bomullsfølelsen. Nå er det mer ren forvirring, ren tomhet og ren angst. Rett på, liksom. Og nå begynner hukommelsen å glippe også. Ikke mye, men i små glimt, så det kjennes som når du tror du er ved bunnen av trappa, men så er det et siste trinn igjen. Da er det ikke fritt for at jeg begynner å lure på om det egentlig har vært sånn hele tiden eller iallfall i veldig mange år, og at hodet mitt bare har laget seg nok et forsvar for å dekke over nok en "svakhet".

Jeg tror og håper det er sånn, og at dette bare er nok et tegn på at en av mine utallige fasader holder på å gå opp i liminga...

Frihet og ansvar, på MINE premisser

Livet begynner å stable seg på beina igjen, veldig sakte, men sikkert. Det blir stadig mindre av at jeg våkner om morgenen, overveldet av alt ansvaret jeg er i ferd med å ta på meg; alt fra å slippe inn feie på inspeksjon til å komme meg med rett buss til jobben. Begynner å bli vant med å ta en dag av gangens slik den er, og ikke la meg stresse av de emosjonelle flodbølgene som skyller inn over meg, eller behovet for å være som et barn igjen. Det er uvant og slettes ikke lett, men det går. Selvom jeg blir utslitt. Da er det godt å vite at jeg får litt praktisk hjelp innimellom.

Ja, for jeg har begynt med det nå, å slippe noen inn som hjelper meg å rydde litt vei i kaoset mitt, bokstavelig talt. Ikke slik som det var før min nye start, at folk kom og gikk flere ganger om dagen og jeg mer eller mindre bevisst, la opp hele livet mitt etter dette. Nå er det en person som kommer inn for lengre økter, og det er mine planer som står i sentrum. Det er et større ansvar enn det kanskje høres ut som.

• Først må jeg finne ut hva jeg vil. Ingen vits i å ha to-tre timer sammen, og så ikke ha noe å fylle tida med. Riktignok har det ennå ikke vært et problem, heller tver om. At jeg må prioritere blant et hav av potensielle oppgaver. Skal vi handle eller rense marsvinbur? Vaske gulv eller lage vegetarpizza? Ofte rekker vi mer enn jeg tror, men prisen er ofte at jeg blir ganske gåen. Kunsten å porsjonere ut, må med andre ord læres enda bedre.
• Like viktig er det å vite hva jeg ikke vil. Som at jeg ikke liker når det blir helt stille og jeg ikke vet hvor assistenten er, og jeg så finner henne inne på soverommet mitt uten at jeg har fått det med meg. Jeg stoler på henne, det er ikke det, men jeg begynner å få egne grenser og merker hvor skvetten jeg er. Da er det mitt ansvar å si fra, før dette rekker å bli et problem.

Dette med soverommet kom opp idag, og jeg brukte nok mer krefter på de to minuttene det tok å ta det opp enn jeg gjorde på resten av økta til sammen. Men jeg angrer ikke! Jeg er stolt av at jeg klarte å ta dette opp på en rolig og ikke-krypende måte, men vennlig og bestemt (håper jeg da), slik at vi i samarbeid fant en løsning. Det er godt å kjenne at jeg kan sette slike grenser uten å få dårlig samvittighet, selv til en person som kjenner meg fra tida i bofellesskapet. Sant å si er det både en utfordring og en fordel at vi kjenner hverandre fra før. Selvsagt er det en fare for å la gamle, underdanige uvaner ta over, men nettopp derfor er jeg så bestemt på at ikke må skje. Og når jeg først tar meg mot til å lage mine egne regler, er det trygt å kunne drøfte dette med en jeg tross alt kjenner og stoler på.

Så jeg tror dette vil gå bra, selvom det er krevende. For et liv på egne premisser er også et liv med frihet. For eksempel til å kunne være en god nabo og gjøre pliktene mine, eller legge hyggelige planer for våren. I neste uke blir drømmen om egen, fargerik verandakasse til virkelighet, og min første 17.mai uten familien skal planlegges og gjennomføres. Gjett om jeg gleder meg! :-D

Fargerik lek mot barndommen

Jeg har gjort noe idag som egentlig føles litt småsprøtt. Gått på nettet og kjøpt akvarellfargestifter, tegne ark og, tro det eller ei, fingermaling, til den nette sum av (nei, det vil jeg ikke si, men frakt og alt inkludert blei det vel "litt" mer enn jeg tenkte...) :P Dette er ikke som en kanskje skulle tro, bursdagsgaven til noens unge jeg kjenner eller mine forsetter om å lage vakre bilder og kort til venner og kjente. Dette er egenterapi.

Jeg skal få kontakt med mitt, eller mine, indre barn. Alle de små, redde følelsene og behovene som har begynt å stikke hodet fram rundt fasaden min og nappe i nervetrådene. Jeg skal la disse delene, som jo egentlig er godt gjemte deler av meg selv, få lov til å være barn, slik jeg verken hadde lov til, turde eller visste hvordan jeg skulle være, den gang det burde vært lov.

For verdensmestern i voksen har måttet glemme hvordan det føles å være barn. Det måtte jeg glemme alt da jeg var fire-fem år, og kanskje før. Det har ført til at jeg på mange områder sluttet å utvikle meg eller skjøv bort de halvferdige følelsene og lot som jeg var utlært, uten i det hele tatt å fårstå sammenhengen i verden og menneskene rundt meg. Det føltes som jeg gikk rundt som et tomt skall som hvem som helst kunne fylle med hva som helst. Eller et speil som reflekterte den jeg var sammen med. Men hvem var Muldra? Det verketn turde eller ville jeg finne ut av. For hva var egentlig vitsen når det bare førte til bråk?

I år etter år har jeg prøvd å skjerpe meg ut av alle disse barnlige følelsene som kommer i fullt monn når jeg er alene. Som trangen til å se den samme disney-filmen eller høre den samme lydboka hundre ganger, eller at jeg drømmer meg fullstendig bort i ingenting. Avskydd mine totalt manglende ambisjoner og ergjerrighet, for eksempel når jeg på skrivekurs bare vil sitte der og leke med skriveøvelsene mine og gruer meg helt villt til instruktørene skal se på teksten min og komme med feedback. Jeg har trodd dette "bare" handlet om dårlig selvtillit og tilbakeholdenhet. Om ikke å gidde eller prøve hardt nok. Men jeg begynner å akseptere at dette stikker dypere enn som så, og at jeg må leve ut det barnlige som ikke forsvinner av seg selv. Jeg trenger å føle, leke og lære på et barns premisser før jeg er 100% klar for voksenverdenen.

Derfor gleder jeg meg, ja, som en unge til å gå amokk i farger og kruseduller og få bruke begge hendene og ansiktet med, om det er det jeg har lyst til :-D

Styrke, sårbarhet og en solskinnstur til ettertanke

Ja, jeg klarte det, jeg holdt ut! Sto i følelsene til de roet seg, og så gikk jeg videre :-)

Det hadde vært så lett, så lett å gi etter. Si at denne dagen var ødelagt og et eneste stort nederlag, og derfor kunne jeg like gjerne holde meg hjemme. Da ville den blitt nettopp det nederlaget jeg trodde den var dømt til. Men så har det seg sånn at jeg er "en smule" sta. Må liksom alltid gi dagen en ny sjanse, så sant jeg har krefter til det.

Jobben kom jeg meg på, selvom jeg var over to timer for sen. Et bra stkke arbeid fikk jeg også gjort. Best var imidlertid å klare løfte litt på maska til en flott person på jobben, som sporen streks dro meg med ut på en lengre spassertur (til å være midt i arbeidstida iallfall), fordi å lufte kroppen og hodet garantert ville gjøre meg godt. Ikke bare var det fortryllende å bevege seg langs kanalen en slik solskinnsdag. Praten var også god, og virket så forløsende på mine sjelekvaler. Jeg forsto plutselig hvor flink jeg faktisk har vært idag.

• Da redselen herjet som verst var det Muldra 4 år som var redd; ikke voksne reflekterte Muldra. Og fireåringen er ikke der for å takle jobbting. Hun er der for minnene og følelsene som aldri fikk ta sin plass når de skulle. Derfor var det riktig å gi henne rom og trygghet, og lov til å føle redsel. Så fikk heller jobb være jobb inntil videre.
• At jeg tross alt dro på jobb var en seier, men siden jeg alt har vært inne på det før, orker jeg ikke utdype det noe mer, bortsett fra at det var godt å høre det fra noen andre enn meg selv :)
• Bra var det også at jeg gikk rett til transkribering da jeg kom på jobb istedenfor å trekke inn mot de folksomme lokalene slik min (u)vane pleier å være på fredagene. Fordi fortsatt var jeg sårbar, liten og redd inni meg, om ikke så overveldet. Og skal du i en alder av flereogtjue år lære deg å vise følelser, bør du prøve det ut på noen du kjenner og stoler på, så du erfarer at det faktisk går bra. Til u- eller be-kjente ville det dessuten vært altfor lett å ta på seg maska være leke skuespiller igjen, for å overleve. Derfor var det å holde avstand til de andre et tegn på egenomsorg og selvrespekt, ikke feigt!

Enn det, tre seiere på en dag som starta så ublidt :-D Det er visst gjennom motgang en oppnår framgang, skjønner jeg.

Jeg er så takknemlig for slike dager som lærer meg så mye. Som viser meg hvor mye jeg får til.
Ikke minst er jeg sjeleglad for at det finnes mennesker der ute som er åpne og nysgjerrigee nok til å lokke meg ut av skallet, og innsiktsfulle og ærlige nok til å vise meg hvilken styrke som bor i dette mangefasetterte sinnet!

Det går bedre, men føles...

Jeg er redd. Ikke bare at jeg tenker redd. Jeg er redd på ordentlig.
Borte er bomullsdotten i hodet. Borte er den beskyttende bobla, den hinna som holder verden på avstand og stengte meg ute fra meg selv og mine egne følelser.

Jada, jeg vet det er bra. Jeg vet det er et sunnhetstegn at jeg ikke helt uten videre tar på meg skuespillermasken og lever en annens liv. At når jeg bare kommer meg ovenpå igjen vil jeg kunne dra så mye nytte av dette her. Så jeg kan lære at å være redd ikke er farlig. At å gjøre feil er menneskelig. At alt har forbedringspotensiale, men det trenger ikke skje over natta.

Slik snakker fornuften til meg. Slik snakker den voksne Muldra. Men likevel... Det er jo ikke kult å måtte si fra seg referentoppgaven på jobben. Det er iallfall ikke kult utsette jobbstart på ubestemt tid fordi ting er som de er. Enn å vise hvor uflink jeg kan være, liksom.

Men jeg er ÆRLIG, det skal sies. Mot arbeidsplassen og aller mest, mot meg selv. Jeg står i det. På skjelvende ben, riktignok, men jeg lar det skje. Og det er kanskje en seier? Jeg velger å håpe jeg kan se på det slik, om ikke så altfor lenge.

Den lille veggen

Noe brast igår, på veien fra et feriested til et annet.
Jeg var fire år i sinnet og fløt på en bølge av følelser jeg har prøvd å glemme. Enn at å gråte kan føles så skamfullt…? Det flommet og flommet og jeg måtte bare la meg rive med. Jeg forsto ting jeg ikke har fattet før. Om hvorfor jeg er så redd mennesker, hvorfor jeg vil være alene, og at jeg egentlig, langt, langt, langt der inne, TRENGER DE JEG ER GLAD I… Det skremmer, mye mer enn det trøster.
Nå er det over og fireåringen har fått fri. Men ikke jeg. For jeg står her med en visshet jeg ikke kan kaste av meg, og veggen. Ikke en stor en. Ikke en slik som får bakken til å åpne seg under føttene mine eller et blylodd til å treffe meg i hodet. Den når meg bare til haka og er myk og ettergivende som tjukkasen i en gymsal, men den er der.
Den gjør så jeg vil gjemme meg. At jeg blir redd for at folk skal si hei. Å plages på et ukjent bad blir uoverkommelig. Å skulle være noen blir uutholdelig.
Jada, jeg vet det går over. Har opplevd mye, mye verre. men nå, AKKURAT NÅ står jeg fast. Stanger hodet mot en vegg av tomhet.

Tale til en dårlig dag

Muldra, pust!

Google

Stopp den hvileløse flakkinga og sett deg ned. Nei, ikke snurr noe mer på kontorstolen nå, for selvom du tror den indre karusellen vil gjøre deg godt, så gjør den ikke det i lengden. Plant beina i gulvet og våg å være her og nå. Ok, så du er stressa. Du føler deg som verdens verste taper nå. Fordi du sovnet av. Fordi du våknet av drosja som ringte på mobilen din og han, tross påkledning på rekordtid, ikke ventet på deg, og du dermed kom minst tjue minutter for seint til fysio.

Du er redd for framtida nå. Du tror at dette er slutten på det glade, selvstendige livet du var så innstil på å leve. At nå vil alt kollapse, og folk vil stå der med bedreviterminen sin og si "hva var det vi sa?". Men nei, det vil ikke skje.

For tro det eller ei, det er normalt å feile. Alle kan ha en dårlig dag. Selv den beste forsover seg. Ok, så du tenker på at du alltid har slitt med avtaler og rutiner. Du er redd for kjeft og kritikk. For å møte sjåføren som skulle hentet deg og at han vil minne deg på det igjen og igjen, i små, uskyldige kommentarer som like fullt svir. Redd for å virke upålitelig og uansvarlig.

Men det overlever du. Kritikk er nok ikke så farlig som du tror, og det er jo ikke ensbetydende med at du er et dårlig menneske!

Så du trodde det skulle bli annerledes, bare du flyttet? Men ærlig talt, du kan ikke forvente å snu alt på en dag! Tenk på hvor lenge du har strevd med å få hverdagen til å gå rundt. Hvor mye du må lære og erfare, fordi forholdene du levde under har holdt deg til bake det meste av livet.

Du har dager og uker og måneder på å gjøre det bra igjen. Tenk så fantastisk det er, å ha sånt et forbedringspotensiale, og attpåtil ha lyst til å gjøre noe med det :-D